Forsiden  -   Partiene  -   Mindre partier

Andre partier

Det er mange små partier i Italia, og når de har klart å oppnå regjeringsposisjoner som del av en vinnerkoalisjon har de til tider meget stor makt.

Alleanza per l`Italia

Francesco Rutelli og Bruno Tabacci gikk høsten 2009 ut av PD og dannet Alleanza per l`Italia, et moderat sentrumsparti med kristeligdemokratiske tendenser.

 

PDCI

Comunisti Italiani gikk fra å delta i Prodis regjering til å miste alle folkevalgte til det italienske parlamentet ved valget 2008. Partiet, som konkurrerer med Rifondazione Comunista, Verdi og Partito Democratico om stemmer, synes å ha tapt på valgalliansen Sinistra Arcobaleno. Partiet har tradisjonelt hatt flest velgere i sentrum og sørlige deler av landet, og flertallet av medlemmene er under 35 år. Partiet har også som regel hatt et høyt antall kvinner i posisjoner.

 

(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)

Ut fra Rifondazione

Romano Prodis første regjering var i krise høsten 1998, og en del av den manglende støtten skyldes uenigheter innad i kommunistpartiet Rifondazione Comunista. Partiet hadde helt siden dannelsen i 1992 hatt en strømning som ønsker å følge de politiske og ideologiske linjer som PCI hadde fulgt gjennom Gramsci, Togliatti, Longo og Berlinguer. Sentrale partimedlemmer og flere parlamentarikere fra Rifondazione, som Cossutta og Diliberto, dannet sitt eget parti 11. oktober 1998 etter lengre tids uenighet med partileder Bertinotti. Det nye PdCI skulle gi støtte til L`Ulivo, samtidig som de kommunistiske idealene ble ivaretatt. Dette betydde også at partiet ved dannelsen hadde 27 folkevalgte og en god del lokalpolitikere i posisjoner. Senere i oktober ble Armando Cossutta valgt til partileder ("presidente del comitato"), mens Marco Rizzo ble partisekretær.

Eksterne lenker:

Alleanza per l`Italia
Democrazia Cristiana
Fiamma Tricolore
Forza Nuova
Fronte Verde
Il Loto
P.C. dei Lavoratori
Partito Liberale
Partito Pensionati
La Destra
Udeur
Partito Socialista
SVP
Partito Repubblicani
DC per le Autonomie
Carlo Giovanardi
Liberal democratici
Partito Dem. Crist.
MPA

 

Senere tok Manconi over som leder ("talsmann"), det det tok ikke lang tid før man i sjefstolen kunne se Grazia Francescato. Manconi tok konsekvensene av dårlige resultater ved valget på Europaparlament i 1999. Verdi fikk betydelig deltakelse i Amatos regjering fra april 2000, hvor Alfonso Pecoraro Scanio ble minister for jordbrukspolitikk og Gianni Matteoili for Europa-politikk.

Ved valget i 2001 forsøkte partiet å slå den magiske 4%-grensen ved å danne valgkoalisjonen "IL Girasole" ilag med SDI. Resultatet ble skuffende 2,2%, og bare 8 deputerte og 9 senatorer. I desember samme år valgte partiet dermed Pecoraro Scanio til partileder, og et nytt landsstyre kom på plass. I 2004 tok man også en endring av politisk retning bort fra en moderat linje og over til en linje nærmere venstresiden. Kampsakene ble miljø, helse, rettigheter og fred. Endringen gjorde at partiet tapte medlemmer til både DS og DL-La Margherita. Verdi inngikk likevel koalisjon med disse partiene i L`Unione (L`Ulivos etterfølger) i februar 2005. Da Unione skal velge statsministerkandidat i 2005 stiller Pecorario-Scanio som kandidat, og oppnår 2,2%. Selv om partiet stilte seg i Unione i 2006, så var det på egne lister i Camera, og i senatet hadde det inngått koalisjon i listen "Insieme con L`Unione" med Comunisti Italiani og Consumatori Uniti. Pecoraro Scantio ble miljøvernminister i Prodis regjering, og partiet fikk i tillegg to statssekretærer. En listen splittelse fant sted i november 2006 da utbrytere dannet Ecologisti per l`Ulivo.

 

Regjeringsmakt

Den trofaste støtten til L`Ulivo ble belønnet i 1998 da sentrum-venstre alliansen byttet Prodi med Massimo D`Alema som statsminister. I hans nye regjering fra oktober 1998 var Oliviero Diliberto (lederen bak "parlamentarikeropprøret") justisminister, mens Katia Bellillo tok departementet for regionale saker. Året etterpå kunne Cossutta og Manisco dra til Brussel og Strasbourg som folkevalgte til Europa-parlamentet. I mellomtiden ble partiorganisasjonen sakte bygget opp, med egen avis i "Rinascita della Sinistra" og ungdomsparti i FGCI. Cossutta holdt fortsatt i trådene, men i 2000 ble Diliberto valgt som ny partisekretær med stor makt. Han fortsatte alliansen med L`Ulivo, som ved valget i 2001 tapte mot Berlusconis Casa delle Libertà. PdCI fikk her 9 deputerte og 1 senator.

Fakta:

Valget i 2008 sendte ut av parlamentet partier som Rifondazione, PDCI, La Destra, UDEUR og Verdi.

I Italia er det fortsatt mange partier som har en regional eller etnisk profil, spesielt i "utkantene" som Alto Adige, Lombardia, Veneto, Fiuli-Venezia Giulia, Sardegna og Sicilia.

Grovt sett er det rundt 100 partier i Italia.

 

På denne tiden ble politikken dreiet mer mot temaer som arbeidsliv, rettigheter, fred og fattigdom. Partiet inngikk et tett samarbeid med partiet Verdi. Og den "nye" linjen ga resultater: ved EU-valget i 2004 oppnådde partiet 2,4% og 2 seter. Blant de valgte finner vi den tidligere astronauten Umberto Guidoni. Det var likevel duket for indre strid da Cossutta ikke ble gjenvalgt til Brussel, mens Marco Rizzo tok plassen. Da Cossutta ba sistnevnte om å trekke seg fra vervet, nektet han - men som kompensasjon trakk han seg fra partiledelsen og deputertkammeret. Denne episoden splittet partiet i to fløyer, og Diliberto tok rollen som fredsmekler.

 

Ja og nei til Rifondazione

PdCI støttet tidlig i 2005 dannelsen av Grande Alleanza Demcratica, et samarbeid med blant annet DS, Margherita, Italia dei Valori og Rifondazione. Alliansen fikk senere navnet Unione. Regionalvalgene samme år ga partiet 2,7%, og partiet stilte ikke egen kandidat til primærvalget for å bestemme koalisjonens statsministerkandidat. PdCI ønsket å støtte Bertinotti, men på grunn av stridigheter valgte man å be partimedlemmene stemme på Prodi. Valget i 2006 ble en suksess, hvor PdCI fikk 16 deputerte og 5 senatorer. I senatet gikk de folkevalgte inn i felles gruppe med representanter fra Verdi. Det var ingen sentrale politikere fra partiet som fikk plass i Prodis regjering, men partiets Alessandro Bianchi fikk embetet som transportminister. I tillegg fikk partiet to statssekretærer. Som tidligere etter suksess, var det nå tid for indre oppgjør. Cossutta hadde i løpet av sommeren gått på flere nederlag innad i partiet, og i juni trakk han seg som president. Utover året økte bare uenigheten, og i april 2007 forlot han partiet. Den nye presidenten ble Antonino Cuffaro.

Nedturen

Prodis regjering fra 2006 hadde som kjent flere problemer med å skape enighet mellom partier fra ytre venstre og moderate sentrumskandidater. I posisjon kjempet PdCI for saker som velferd, og nølte ikke med å demonstrere mot sin egen regjering i oktober 2007. Etter mye strid og nøling (spesielt fra Rifondazione) begynte man å finne sammen med Verdi og PRC i desember, hvor ambisjonen var å kunne samarbeide ved neste valg. Og det klarte de, men den nye alliansen Sinistra - Arcobaleno klarte bare 3% ved valget i 2008. Partiene ble dermed sittende igjen uten representanter. Sinistra Arcobaleno ble som konsekvens oppløst, og siden Diliberto ikke direkte hadde stilt som kandidat kunne han fortsette som partileder. Han forklarte valgnederlaget med den manglende tilstedeværelsen av kommunistiske symboler. Det har likevel åpnet seg innad i Comunisti Italiani en strid om man skal fortsatt arbeide for et stort parti ytterst til venstre eller ikke. Blant de som ønsker et slikt parti er Bellillo og Guidoni.

Landsmøte 2008

Landsmøtet i 2008 gikk rolig for seg, trolig fordi Diliberto selv ikke deltok i Prodi-regjeringen. Diliberto inviterte PRC til samarbeid (føderasjon) foran valg til nytt Europa-parlament i 2009, samtidig som han takket nei til en ny periode i parlamentet. Det var ventet at Marco Rizzo skulle stille som lederkandidat, men Diliberto ble gjenvalgt som eneste alternativ.

 

PSI

Sosialistene i Socialisti Democratici Italiani til Enrico Boselli har avsluttet samarbeidet med Radicali Italiani, og har gått inn i det nye Partito Socialista Italiano i lag med I Socialisti (Bobo Craxi). Etter lang tids arbeid (costituente socialista) med å slå partiene sammen, men med diverse utmeldelser underveis, var man klare til nye utfordringer. Ved valget i 2008 var det ikke mulig med et samarbeid med PD, og partiet fikk under 1% av stemmene og ingen representanter. Som resultat ga partileder Boselli sin avskjedssøknad, og i juli ble Riccardo Nencioni ny segretario.

Popolari UDEUR

Partiet har røtter tilbake til DC, men var i ulike former lenge i allianse med sentrum-venstre. Partileder og grunnlegger Clemente Mastella har den siste tiden blitt kjent for å trekke seg fra regjeringssamarbeidet i februar 2008, og dermed falt Prodis sentrum-venstreregjering. I regjeringen var han justisminister, og var i stadig debatt med ministeren for infrastruktur og tidligere pm i Milano, Antonio Di Pietro. Mastella trakk seg fra regjeringen etter å ikke ha fått nok sympati av allierte etter at hans kone ble tiltalt for korrupsjon og annet snusk. Innad i partiet har flere ytret seg kritisk til hvordan det ledes, og flere har blitt ekskluderte. Det er i dag uvisst hvilken rolle partiet vil spille fremover, og om det i det hele tatt vil overleve etter at Pdl nektet det medlemskap der.

Partito Repubblicano Italiano

Partiet mener å ha en ubrutt linje tilbake til 1895, men er selvfølgelig et annet parti i dag. Segretario Francesco Nucara har ført partiet fra allianse med sentrum-venstre til koalisjon med sentrum-høyre. I dag er partiet representert i parlamentet med La Malfa og Nucara.

Azione Sociale

Partiet ble dannet i forbindelse med Alessandra Mussolinis utmeldelse fra Alleanza Nazionale i 2003, og er i dag med i føderasjonen av ytre høyre krefter Alternativa Sociale. Hun likte ikke at bestefarens regime ble av partileder Fini kalt det verste onde i det 20. århundre. Etter valget i 2008 har partiet en deputert (Mussolini), og var alliert med Pdl. Partiet har nære bånd til fagforeningen UGL.

Partito Pensionati

Partiet ble dannet i 1987, og dagens leder er Carlo Fatuzzo. Ikke uventet er saken pensjonistenes situasjon, og i 2007 byttet partiet allierte ved å gå fra sentrum-venstre til Berlusconis Pdl. Partiet har ingen representanter, men 1 i Europa-parlamentet.

Democrazia Cristiana per le Autonomie

Gianfranco Rotondi leder dette partiet som ble dannet i 2005, og er nærmere Berlusconis Forza Italia enn UDC. Rotondi er i dag minister for gjennomføringen av regjeringens program.

Popolari Liberali

Et kristeligdemnokratisk parti, som er med i valgkoalisjonen til Pdl. Partiet er svært ungt, etter å ha blitt dannet i februar 2008 av Carlo Giovanardi. Partilederen er i dag minister for parlamentsarbeidet. Partiet har 2 deputerte, 1 senator og 1 i Europa-parlamentet.

Liberal Democratici

Den erfarne Lamberto Dini er hjernen bak partiet som ble dannet i oktober 2007, og som i dag ledes av Daniela Melchiorre. Derimot forlot Dini partiet, og partiet har dermed 2 deputerte i oppsamlingsgruppen i Camera.

Rosa per l`Italia

Det egentlige navnet er Movimento Federale Civico Popolare, og partiet ble dannet i februar 2008. President er den tidligere lederen av fagforeningen Cisl Savino Pezzotta, mens segretario er Bruno Tabacci. Partiet har 2 deupterte, og var ved valget i 2008 med i Unione di Centro.

Partito Democratico Cristiano

Partiet ble dannet i 2000, og ønsker å ta opp igjen tråden etter DC. Etter flere år i Forza Italia er partiet nå i valgkoalisjon med UDC.

Italia Popolare

Italia Popolare - Movimento per l`Europa ble dannet i november 2004, og var ved valget 2008 i koalisjonen Unione di Centro med UDC.

Movimento per l`Autonomia

Raffaele Lombardo dannet dette partiet i april 2005 for å tale Sør-Italia sak, og da spesielt Sicilia. Ved å inngå valgkoalisjon med Pdl kunne partiet trekke til seg mange stemmer, og oppnådde i 2008 hele 8 deputerte og 2 senatorer. Lombardo ble i april 2008 også valgt til guvernør for Sicilia etter en klar seier i lokalvalget. I regjeringen er partiet representert med to statssekretærer.

Partito Comunista dei Lavoratori

Partiet oppsto da trotskister brøt ut av PRC i 2006, og er i dag ledet av Marco Ferrando.

La Destra

I 2007 blåste det hardt internt i Alleanza Nazionale, og den svindelsiktede regionspresidenten (og tidligere helseminister) Francesco Storace tok med seg sin "corrente" og brøt ut. Den profilerte Daniela Santanchè kunne heller ikke hindre at partiet ikke fikk representanter etter valget 2008. Sommeren 2008 tok utbryteren Luciano Buoncore med tilhengere og dannet Destra Libertaria. Ideologisk går dette nye partiet fra revolusjon til opprør, og vil bort fra den kjente venstre-høyre aksen, til fordel for en moralsk godt – vondt dimensjon.

SVP

Dette lokalpartiet forsvarer de tysk- og ladintalendes rettigheter i Bolzanoprovinsen i Sør-Tyrol siden 1945, og har lenge vært allierte med sentrum-venstre. Partiet har i dag 2 deputerte, 3 senatorer og 1 representant i Europa-parlamentet.

Fiamma Tricolore

Movimento Sociale Fiamma Tricolore er som navnet antyder et postfascistisk parti, dannet av Pino Rauti i 1995 i protest mot dannelsen av AN. Rauti ble ekskludert fra partiet sitt i 2003, og dagens leder er Luca Romagnoli. Partiet har vanligvis inngått valgallianser med Cdl, men før valget i 2008 var det alliert med La Destra.

Partito Liberale Italiano

Stefano De Luca dannet dette partiet i 2004, som har meget lav oppslutning.

Socialdemocratici

Partito dei Socialdemocratici er en bevegelse som har hatt ulike navn gjennom tiden etter dannelsen i 1996.

 

Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.



Tips en venn Favoritter Utskrift Mer