 |
Stereotyper:
Annonser
 |
SØK PÅ DENNE SIDEN
BLI BEDRE I RETORIKK
WEBBY TAR DEG MED TIL FANTASTISKE ITALIA!
Italia er det perfekte reisemål. Matglede, kunst, historie og flotte badeperler er gjerne faste ingredienser her. Webby har Norges ledende guide på nett, med rikelig og nyttig informasjon.
Vakre Roma tar pusten fra deg med sitt kaotiske bybilde dominert av antikk historie, religiøs kunst og yrene uteliv. Byen alle vender tilbake til, og vi hjelper deg til et minneverdig første møte.
Design, mote og finanssentrum er det de fleste forbinder med Milano. Opplev fotball av ypperste klasse, se kunst av mestere som Da Vinci og shopp deg sanseløs!
Venezia har en unik atmosfære, preget av en fascinerende og mangfoldig historie fra møtet mellom øst og vest. Vi tipser deg om romantiske gjøremål, museer og arkitektur.
Ingen byer i Italia er som Napoli. Sansene får mye å jobbe med i denne byen mellom en aktiv vulkan og et asurblått hav. Verdens beste pizza er noe du bør få med deg, og Webbys guide til området rundt gir mange tips til ekskursjoner.
Firenze er renessansens vugge, og langs vakre Arno kan du se juveler innen arkitektur og kunst. Toscana er kjent for sin gode vin og velsmakende mat, og ikke minst sjarmerende natur. Bli med oss!
Mer om lover i Italia
 |
Folkeavstemninger har fått en sentral rolle i italiensk politikk. Siden begynnelsen av 1990-tallet har nemlig bevegelser benyttet dette midlet for å få gjennom institusjonelle reformer tross partienes motstand eller manglende handlekraft. Men det er ikke bare som "folkets røst" at referendum er sentralt, for selv grunnloven åpner for en viktig posisjon. |
Referendum
De som skrev grunnloven var forsiktige i å definere referendum, nok av frykt for at folket skulle lede landet på avveier. Artikkel 75 skulle bare abrogare (”avskaffe”) (deler av) en lov, ikke vedta eller foreslå dem. Det trengs 500 000 velgere eller 5 regionalråd, og ikke handle om lover innen skatt, budsjett, amnesti eller internasjonale traktater. Gyldigheten bestemmes av at minst 50% av velgerne til deputertkamret har deltatt. Grunnloven ville ha en lov som ga modalitetene for utførelsen av referendumer, men denne kom først 25. mai 1970. Da var det i tett forbindelse med saken om skilsmisse, hvor DC ikke hindret prosessen. Folkeavstemningene (popolari abrogativi) kan ikke avholdes i eller i året før/etter et valgår (politiche). Man vedtok også at loven bør ha vært i funksjon i minst 2 år, slik at borgerne har fått merke den.
(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)
Skilsmisse
Loven om skilsmisse var upopulær blant katolikker, som samlet 1,3 mill stemmer for å få referendum. For å unngå denne ble parlamentet oppløst, og nyvalg lagt til 1972. Denne avstemningen skulle også bli en prøve på de politiske kreftene og deres representativitet og evne til å tale for folket. Resultatet 12. mai 1974 overrasket både kommunister og katolikker: 59,1% støttet loven, med en deltakelse på 87,7%. Dc hadde mistet evnen til å lede velgerne sine, uten at dette betydde at venstresiden fikk fremgang. Dette stemmer med funn fra valgforskning som sier at ved klare valg tar velgerne til seg mer informasjon, og da lettere kan bryte med partiene sine.
|
De radikale bevegelsene ønsket å fjerne abort som forbrytelse, og også denne avstemningen gjorde at parlamentet ble oppløst. 11. og 12. juni 1978 ble det avholdt referendum om "legge Reale", som i tillegg til abort også dreide seg om partifinansiering. Flere ønsket nå å gjøre det vanskeligere å få i gang en folkeavstemning. I 1981 var det flere avstemninger, bl.a. om Cossigas lov om offentlig orden og en våpenlov. Men denne gangen hadde de radikale ikke mye suksess. Pr fikk likevel mye mer støtte for referendumene sine enn de fikk i stemmer. |
Økonomi og kjernekraft
Folkeavstemningen om "scala mobile" 9.-10. juni 1985 var av en annen art, nemlig at et politisk parti aktivt gikk inn for å fremme et standpunkt på denne måten. Opposisjonen ville vise sin forankring i folket mot Craxi. Nytt var også at det var økonomi som tema, og noen mente at det ikke skulle tillates en folkeavstemning om dette spørsmålet. Dessuten kjempet Pannella for at folk skulle holde seg hjemme på valgdagen, mens Craxi sa han ville gå av hvis det ikke ble nei. 77,9% stemte, og 54,3 % stemte nei. PCI ga seg ikke, og andre partier (sosialister, liberale og radikale) tok etter ved å samle underskrifter for referendum innen magistratembetet og CSM, samt i kampen mot atomkraft. Regjeringen var handlingslammet, og det kom nyvalg i juni 1987. Det ble avhold folkeavstemninger dette året tross for valget. "Ja" vant, og dermed ble dommerne gjort ansvarlige, statsstøtten til kommuner som tillot kjernekraftverk gikk bort, lokale myndigheter fikk siste ord med hensyn til plassering av kjernkraftverk, og Enel fikk ikke lenger delta i internasjonal forskning om kjernekraft. Eller rettere sagt, parlamentet måtte nå fylle tomrommet som folkeavstemningen hadde skapt i lovene.
Institusjonelle reformer
Referendum om valgloven startet våren 1990 da Mario Segni ble valgt som leder av en komite av ulike organisasjoner. De samlet stemmer for tre folkeavstemninger: gi flertallssystem i valgloven også til alle kommuner, endre Senates valglov fra proporsjonal til 75% flertall og 25% proporsjonalsystem, og redusere antall kumuleringer fra 3-4 til 1. Tross medias motstand klarte de 600 000, og dermed startet motstanden fra politikerne (jfr. CAF). Corte costituzionale ga ikk emedhold til Amatos krav om at folkeavstemningene var grunnlovsstridige, men ga bare klarsignal den 17. januar 1991 (jfr Golf-krigen) til kumuleringen på grunn av feilaktige formuleringer. Corel (Comitato per le riforme elettorali) la fokus på valgkampen, og flere partiledere ba folk dra på stranden (andare al mare) 9. juni. Men 62,5 % møtte opp, og det klare flertall sa ja. I april 1993 var det 8 folkeavstemninger, om bl.a. narko og lokale myndigheter.
For å kort oppsummere. På 70-tallet gikk folkeavstemningene hovedsaklig på sivile rettigheter ut fra radikale eller katolske ståsted. På 80-tallet var folkeavstemningene mente å løse opp flertallets lammelse, og partiene er pådrivere. Den tredje fase er avstemninger for å reformere institusjonene, og da gjerne med et antiparti-utgangspunkt.
Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.
