Italienske arbeidsgiverorganisasjoner

Confindustria hovedkvarter i EUR Mektige Confindustria har de siste årene etablert seg som en viktig aktør i spesielt den økonomiske politikken. Regelmessig kommer de med krav om bedre infratruktur, lavere offentlig gjeld, en mer effektiv offentlig forvaltning og naturlig nok lavere skatter.

(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)

Confartigianato har litt over 300 000 medlemsbedrifter som gjerne er små eller mellomstore. Der er hele 74 yrkesgrupper, men de fleste har felles en produksjon av håndtverk.

De små- og mellomstore industribedriftene har sin egen organisasjon i Confapi (Conferazione Italiana della Piccola e Media Industria), med rundt 50 000 medlemmer.

Confesercenti er nok en organisasjon for handel, tjenester og turisme, men som tar et eksplisitt utgangspunkt i de små- og mellomstore bedriftene. De rundt 270 000 medlemsbedriftene er fordelte på 75 kategorier.

CNA, Confederazione Nazionale dell`Artigianato e della Piccola e Media Impresa, har ca. 300 000 medlemsbedrifter og taler interessene for småbedrifter innen håndtverk.

Noen sentrale organisasjoner

Confcommercio er organisasjonen for bedrifter innen handel, tjenester og turisme, med et stort antall medlemmer fra PMI. Rundt 800 000 bedrifter er medlemmer, og organisasjonen ledes av Carlo Sangalli. Tidligere leder Sergio Billè måtte gå etter avsløringer om pengemisbruk.

Fakta

Confindustria ble dannet i 1910, og har i dag nesten 4,8 millioner "ansatte" fordelt på 126 590 bedrifter.


Industribedriftenes makt

Confindustria er det forkortede navnet på arbeidsgiverorganisasjonen for industrien: Confederazione Generale dell`Industria Italiana. Den ble grunnlagt i 1910, og hadde som sin første leder Luigi Bonnefon. Naturlig nok var oppgaven å sikre bedriftenes interesser i et klima hvor massene i stadig større grad ble politiserte inn i marxistiske partier og fagforeninger. Med den økenede demokratiseringen kom også økte krav om sosiale goder.

Organisasjonen hadde gode forbindelser til fascistregimet. I 1925 inngikk Confindustria og regimet "Patto Vidoni" som forbød fagforeninger (sosialistiske, kommunistiske og kristeligdemokratiske). Senere ble det ulovlig å streike og å ansette en arbeider som ikke var medlem av fascistpartiet.

Det var som kjent på `50- og `60-tallet at den økonomiske utviklingen eksploderte, med gylne tider for industrien. Det meste av produksjonen skjedde i Nord, mellom byene Genova, Torino og Milano, det s.k. gylne triangel. Dermed ikke rart at de fleste medlemsbedriftene til Confindustria var fra dette området, som hadde betydelig makt over økonomiske prioriteringer. I samme område var naturlig nok også fagforeningene betydelige. Organisasjonen måtte åpne dørene også til de små- og mellomstore bedriftene som begynte å sete sitt preg på økonomien fra `80-tallet av.

I dag er vel organisasjonens makt mest basert på deltakelsen i "concertazione", altså samtaler og forhandlinger mellom regjering, fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner.

Organisasjonen

I dag er Confindustria en enorm organisasjon, som alle regjeringer må lytte til. Der er over 113 000 medlemsbedrifter, som bruker organisasjonen som en talsmann for interesser, behov og rettigheter. Mye vekt har blitt lagt på innovasjon og nyskapning, og et eget forskningsinstitutt legger frem rapporter om ulike sider ved den italienske økonomien. Dagens leder er Emma Marcegaglia, den første kvinne med dette vervet, som tok over etter Ferrari-sjef Luca Cordero di Montezemolo.

Kravene

På agendaen til Confindustria er det som regel krav om lavere beskattning av bedriftene og en forenkling av byråkratiet innen sentrale felt som å starte bedrifter, ulike rapporteringsordninger og nyskapning. Et hyppig fremlagt krav er en bedre infrastruktur, både når det gjelder fly, sjø, jernbane og veier. Organisasjonen tar også makroøkonomiske standpunkter til rentenivå og regjeringens politikk, og man fremmer gjerne behovet for en lavere offentlig gjeld og underskudd. Confindustria er naturlig nok ikke glad for fagforeningenes fragmentering og oppslutning, som de mener hindrer en liberalisering av arbeidsmarkedet og sysselsettingspolitikken. Selv om det er upopulært blant deler av medlemmene, har Confindustria også krevd at enkelte yrkesgruppers makt reduseres. Dette gjelder først og fremst de s.k. ordini professionali som selv regulerer lisenser og priser. I det siste har organisasjonen også satt organisert kriminalitet på dagorden, ved å eksludere de av medlemsbedriftene som gir etter og betaler beskyttelsespenger ("pizzo") til mafiaen.



Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.