Forsiden   -   Arkiv

Gammelt nytt fra ItalienskPolitikk.no

Lokal- og europavalget i juni 2009

(20.6.09)

Lokalvalget, og resultatene fra valget til nytt EU-parlament, ble ikke noen hyggelig sak for de to store partiene. Berlusconis PdL hadde håpet på stor entusiasme etter sammenslåingen av Forza Italia og Alleanza Nazionale tidligere i år, en slags 1+1 = 3 mht stemmer. Dette slo ikke til, og partiet fikk stemmer som stort sett skulle tilsvare de to tidligere partiene enkeltvis. Det er likevel en seier at en sittende regjering i disse finanskrisetider vant soleklart foran nummer to. Nummer to ble nemlig opposisjonspartiet PD, som fikk bare 26% av stemmene ved EU-valget. Også PD ble spådd en oppslutning på rundt 40% ved sammenslåingen i 2008. Partiet sliter med å danne en kraftig organisasjon, men kanskje mer i å fremstå som en fornyende kraft. I tillegg kommer en indre maktkamp og uklare prioriteringer om langsiktige allianser. For PDs tidligere allierte Italia dei Valori var resulatatet oppløftende, og det skyldes nok den harde linjen partiet har hatt mot Berlusconi. Noen peker også på at også dette lille partiet har klart å bygge en handlekraftig organisasjon i hele landet. Den største vinneren i valget var vel Lega Nord, som ikke bare tok de "vanlige" kommunene i nord, men spiste seg inn i flere andre regioner lenger sør. Dette kan ha forskøvet den indre maktbalansen i regjeringskoalisjonen.

Selv om man alltid bør være forsiktig med å konkludere fra lokalvalg, spesielt når der er lav oppslutning, kan resulatet tyde på at man slett ikke går mot et topartisystem i Italia. Viktige krefter, om det er føderalistiske eller andre, passer ikke inn i de to store partiene, og i tillegg kom flere av partiene på ytre venstre tilbake denne gang etter å ha gått på harde nederlag ved forrige parlamentsvalg. Selvfølgelig må de to store partiene ha tid til å danne organisasjoner, bli enige om program og ideologi, samt finne morgendagens ledere, men før den tid kan fortsatt de mindre partiene ha betydelig innflytelse på italiensk politikk.

Brudd mellom Vatikanet og sentrumhøyre?
Våren og sommerens fokus på statsminister Berlusconis privatliv har preget mediene på begge fronter, og også i det ellers så forsiktige katolske medialivet har temperaturen steget. I Vatikanets og den italienske kirkes medier har det kommet kritikk på hvordan kirken har håndtert skandalene. Prester og biskoper har ilag med kommentatorer vist forundring over at kirken er stille i saken eller at den ikke har vært klar nok i sine fordømmelser. Avvenires sjefsredaktør, Boffo, var en av de som krevde mer seriøsitet fra en statsleder, og nettop han skulle komme i sentrum for det som mange mener er et brudd mellom Vatikanet og sentrumhøyrepartiet PdL. Redaktøren til den Berlusconi-eide avisen Il Giornale, Vittorio Feltri, hadde på førstesiden fredag 28.8 en artikkel om Boffi hvor sistnevnte ble kalt "supermoralist" og hengt ut som seksualforbryter etter å angivelig fått bot for trakassering. Angrepet på Boffo vakte ikke sinne bare på venstresiden og i opposisjonen, samt naturlig nok innad i kirken, men skal også angivelig ha forarget Berlusconi selv. Statsministeren måtte avlyse en middag med den italienske kirkens overhode, og har antydet at dette vil ødelegge forholdet partiets og regjeringen hans trenger til Vatikanet. Selv om det er usikkert hvor mange stemmer som Berlusconi snaker fra de katolske kretser, har han neppe råd til å miste mange av dem. Feltri har nektet å beklage saken, mens mange spør seg hvorfor et notat som inneholder den angivelig rette domsavgjørelsen til samtlige biskoper i Italia. Og spekulasjonene er mange på hvem som kan stå bak. Kanskje må Boffo trekke seg, trolig sitter Feltri tryggt, men PdL er kommet svekket ut.

Mot bipolarisme eller nytt diktatur?

(31.3.09)

Med sammenslåingen av Forza Italia og Alleanza Nazionale til det nye partiet "Il Popolo della Libertà" (PdL) har italiensk politikk tatt et formelt skritt nærmere et topartisystem. Sentrum-venstres La Margherita-DL og Democratici di Sinistra gikk i 2008 sammen i Partito Democratico (PD). Vil disse sammenslåingene gi en bipolarisme eller et nytt diktatur?

Pdl
Etter at Alleanza Nazionale formelt ga sitt samtykke 22.3 til å oppløses i PdL, var det ingen hindre for at statsminister Berlusconi kunne velges til partiets nye leder søndag 29.3.09. Norske mediers vinkling kunne leses mellom linjene til at Berlusconi nå ikke bare er Italias økonomisk mektigste mann, men at han nå lar sitt store meningsmanipulerende tv-regime også tjene sine fascistiske venner. Mektigere enn Mussolini var, uttaler en britisk forsker fra Roma. Nå er det vel flere politikere (også i andre land) som er mektigere enn Mussolini var, men er dette retningen PdL og Italia vil ta fremover?

Høy oppslutning
Sentrum-høyrepartiet PdL nyter stor oppslutning blant velgerne, en trend som ikke bare lar seg forklare av en splittet opposisjon med uløste lederspørsmål (dagens leder Franceschini regnes for å mangle karisma), men også trolig av en vanlig velgerreaksjon i disse finanskrise-tider. Økonomi er et saksfelt som sentrum-høyre tradisjonelt har hatt eierskap på, og regjeringen har innført mange tiltak for å dempe de økonomiske konsekvensene av nedleggelser, permiteringer og oppsigelser for de italienske familiene. Tonen overfor sterke interesser i økonomien har vært hard, selv om den faktiske politikken har vært noe avventende. Uansett mener folk flest at ventresiden ikke ville ha gjort en bedre innsats i denne situasjonen, spesielt etter at pilene pekte nedover allerede under Romano Prodi som statsminister. Mens Partito Democratico ved to tilfeller har hatt direkte avstemming på ny partileder/statsministerkandidat, har begge de valgte lederne måttet trekke seg etter indre strid, og det etter kort tid. Sentrum-ventre ses nå som et aldrende parti som bare retorisk støtter de unge kreftene, og som i praksis lar indre maktkamp skygge for politiske handlinger. Men også PdL har sine motsetninger.

Hvem skal hvor?
PdL flyter på en medgangsbølge etter sammenslåingen, men i praksis vil nok politikken videreføres som idag. I det minste til et selvstendig partiapparat med valgstrukturer er på plass. Berlusconi vil trolig fortsette som en pragmatisk real-politikker, med sin vante evne til å si flere motstridende ting samtidig. Hans stemmetekke vil ingen utfordre, selv om Gianfranco Fini ser seg som statsminister når Berlusconi blir republikkens president. Den siste tidens politiske saker har derimot vist at Fini og hans AN (dagens leder er La Russa) er mer moderate enn FI, og at Fini ved flere anledninger har forsvart institusjonell praksis mot statsministerens styringsiver. Og PdL vil fortsatt ha sine hender bundet av et Lega Nord som ønsker seg opposisjonen med på en føderalistisk reform. Ett av spørsmålene for tiden i italiensk politikk er med andre ord ikke hvor fascistisk det nye Italia vil bli, men hvilke politikere som vil innta hvilke posisjoner om 5-10 år.

Topartisystem?
Men tross for norske mediers personlighetsdyrking av italiensk politikk, er det sentrale spørsmålet hva som skjer med partisystemet og velgernes preferanser som følge av at det som tidligere var valgallianser nå formelt sett er to store partier. Tilsammen kan de ha potensiale på å dekke 70-80% av stemmene. Umiddelbart vil svaret være at ingenting vil endre seg med det første, gitt den nåværende valgloven og den institusjonelle innrettningen. Det er ikke sannsynlig at ett av partiene vil oppnå nok stemmer i begge parlamentskamrene til at partiet kan danne regjering alene. Det vil med andre ord fortsatt være nødvendig med mange små og lokalt baserte koalisjonspartnere for å oppnå regjeringsmakt. Desto mindre sannsynlig vil det være at ett regjeringsparti skal kunne ta over når velgerne vender det andre ryggen, slik mange ønsker at det italienske systemet skal innfri etter britisk modell. På den andre siden var valget i februar 2008 ganske uvanlig etter italiensk standard, hvor flere venstrepartier og kommunistpartier falt ut av folkeforsamlingene og man kunne ane en vilje hos velgerne å forenkle det politiske tilbudet av partier. Vårens valg til Europaparlament kan gi indikasjoner, men den endelige eksamen vil være neste parlamentsvalg.

Italia har lenge hatt debatt og diskusjon om institusjonelle reformer, og spesielt har ønsket fra hele partispekteret vært å styrke regjeringens (ofte i mindretall) makt overfor et splittet kammersystem (en lov krever likt lovvedtak i begge, tross for at de gir forskjellig representasjon). Utenlandske medier trekker gjerne frem de hyppige regjeringsskiftene i Italia, men er heller ikke glade for at det er Berlusconi som ønsker å styrke regjeringens og statsministerens makt. Trolig vil nok status quo bevares i italiensk politikk før man blir enige om ny valglov, og ingen bør frykte en enmannsstat i Mussolinis ånd.

Berlusconi og media
Etter at Rai Tres nyhetssendinger refererte til datteren til statsministerens kritikk av sin fars privatliv, kom det sterke reaksjoner fra Berlusconi. Han uttalte at han var lei av at den statlige kanalen stadig kritiserer han og hans regjering. Uttalelsene ble senere modifiserte til å få et mindre truende meningsinnhold, og ble tolket av noen til å være nok et angrep på den frie presse fra media. Andre pekte på at RAI på denne måten viste sin uavhengighet. Det er vanlig at RAI TRE "gis" til venstresiden, mens RAI UNO vanligvis er regjeringstro. Det siste halve året har det vært stor mobilisering av media i politisk retning i Italia, med uvanlig mye regjeringstro kommunikasjon i RAI Uno, og uvanlig sterk kampanje mot Berlusconi i Repubblica og L`Espresso. Engelske Daily Mail trykte nylig bilder av Berlusconi i hvit slåbrokk.

.

Konflikter i regjeringen
Innad i regjeringen er det høy temperatur for tiden etter flere saker hvor ulike interesser har stått steilt. Det har lenge vært hevdet at regjeringen gjør for lite for Mezzogiorno, altså de sørlige regionene som ofte gjør det dårlig på mange statistikker innen ledighet, økonomisk utvikling og infrastruktur (for ikke snakke om helsetjenester). Statssekretæren Miccichè og lederen for MPA Lombardo har truet gå ut av PdL (Miccichè har trukket seg som statssekretær) for å danne seg et parti for sør, etter modell av det Lega Nord gjorde for de nordlige regionene. Regjeringen sier offisielt at den har mange planer for økt utvikling sør (bl.a. er byggingen av en bro mellom Sicilia og fastlandet nå vedtatt å stå ferdig i 2016), men mellom kortene antyder den at dette initiativet snarere dreier seg om sørlige enkeltpolitikeres kamp for å få mer sentrale maktstillinger for seg selv. Lega Nord er kritisk til planene, ettersom de mener at det allerede går for mange ressurser til landsdelene uten at man ser resulatetene av dem. Uansett har Berlusconi lovet 4 mrd euro til Mezzogiorno. Lega Nord har også skapt mye debatt med sine forslag om egne lønnsystemer mellom nord og sør, og om krav til regionale flagg og dialekter. Det er ikke bare en del av en etablert mediestrategi fra Legas side, men også et uttrykk for makten partiet har fått innad i regjeringskoalisjonen etter lokalvalgene i juni.

Afghanistan er på dagsorden først etter at en soldat ble drept av en veibombe, og deretter at flere ble såret i en angrep fra Taliban i den vestlige Herat-provinsen. Det er politikere fra Lega Nord, deriblant flere ministre, som sier at Italia bør trekke seg ut og at "demokrati ikke kan eksporteres". Forsvarsminister La Russa var raskt ute med å tilbakevise kravet, og parlamentet har vedtatt å forlenge finansieringen av operasjonene Italia har i utlandet uten betydlige tilbaketrekkinger. Berlusconi har derimot uttalt at en plan for uttrekking skal utarbeides etter valget i Afghanistan, som skal være i tråd med andre lands uttrekking.

Lega Nord har også vakt oppsikt med et forslag om å innføre prøver i lokal dialekt for lærere, et forslag som etter protester og kritikk ble endret til å bli prøver i "regionale særtrekk". Partiet har tidligere kommet med uttalelser som kan antyde at lærere fra sørlige regioner har negativ påvirkning på nordlige elever. Og Legas minister for "forenkling" Calderoli har fått kritikk av regjeringskolleger etter et forslag om å endre lønnssystemet ved å senke lønningene i Sør-Italia eller tilpasse dem kostnadene. Forslaget kommer etter at en rapport fra sentralbanken påviste at livskostnadene (spesielt husleier) er mye lavere i sør enn i nord.

Gianfranco Fini har uttalt seg kritisk til regjeringens bruk av lovdekreter, men understreker at dette har vært vanlig praksis i alle regjeringen. Han oppfordret likevel regjeringen til ikke å overkjøre kommisjoner og det normale parlamentsarbeidet for å unngå lange debatter og ubehagelige avstemminger.

Krisepakke
Et lovdekret med diverse tiltak for å begrense finanskrisen er vedtatt i lag med den mer generelle Dpef, en økonomisk plan som antyder retningene til statsbudsjettet senere i høst. Regjeringen har måttet stille kabinettspørsmål (nr 23 så langt i perioden) for å få flertall. Pakken inneholder bl.a. et s.k. "scudo fiscale" som gir de med ulovlige midler i utlandet sjansen til å gjøre dem lovlige til 5% skatt, for å slik stimulere økonomien til investeringer. Dette tiltaket har vært mest omstridt og kritisert av Corte dei Conti og opposisjonen siden det gir fordeler til de rike og lure, mens "mannen i gata" fortsatt må betale skatten sin. I dekretet er der flere tiltak for å hjelpe bedrifter med kreditt og diverse belønninger for dem hvis de unngår permiteringer eller foretar investeringer. Når det gjelder Dpef er finansminister Tremonti mer optimistisk enn sentralbanksjef Draghi når det gjelder utsiktene for neste års BNP og andre nøkkeltall. Hovedutfordringen blir å håndtere gjelden, som har økt betydelig det siste året, og som vil øke noe fremover (noen spår hele 115% av BNP).

PD og høstens landsmøte
Opposisjonspartiet PD slikker sårene etter smertelige nederlag ved EU- og lokalvalgene i begynnelsen av juni. Partiet har vedtatt å gjennomføre landsmøtet som vanlig 15 oktober, uten å imøtese de som ønsket en ytterligere periode for å finne lederkandidater og nye politiske retningslinjer. Det ser ut til at partiet vil avholde primærvalg på ny leder noen uker etter landsmøtet (som man gjorde når Romano Prodi skulle være den daværende koalisjonens statsministerkandidat, og senere partiets første leder Walter Veltroni ble valgte). Kandidatene per i dag ser ut til å være midlertidig leder Dario Franceschini, tidligere finansminister Pierluigi Bersani og outsider-kirurgen Ignazio Marino. Den store overraskelsen fra lokalvalgene, Debora Serracchiani, er ung og kvinne, og slo ut flere godt etablerte kandidater på listene i Nord-Øst, deriblant Berlusconi, men har vakt oppsikt med negative uttalelser om partiledelsens Bersani og Massimo D`Alema. Hun velger dermed siden til Franceschini, men noen spekulerer i om dette er del av et spill. Uttalelsene har derimot skapt mye kritikk av henne fra sentrale deler av partiet. Kampen om ledervervet har brakt til syne de steile frontene i partiet, og stadig flere kommentatorer tror neppe at partiet vil komme styrket ut selv etter at en ny permanent leder er på plass. Grunnen er de sterke personlige motsetningene mellom sentrale enkeltpersoner og mellom de ideologiske fløyene som i hovedsak er (kristelig)demokrater og tidligere kommunister. Franceschini regnes som Fassinos mann, mens Bersani antas å være D`Alemas utsendte. Marino ses av noen som en avledningsmanøver for å ta stemmer fra Franceschini, av andre som endelig et nytt ansikt som kan utfordre nomenklaturet i ledelsen. I tillegg til dette er det stor misnøye i grasroten i partiet, altså blant de som har eller ønsker å melde seg inn i partiet. I noen tilfeller i de enkelte lokalpartiene har det nesten vært umulig å melde seg inn, prisen har vært oppe i 100 euro, og i Campania-regionen har det allerede vært utstedt langt flere medlemskort enn hva partiet noen sinne kan drømme om å få av velgere. Alt dette gjør at mange nå føler at partiet slett ikke er en fornyende og demokratiserende kraft for Italia, men snarere politikere som ønsker å beskytte seg og sine interesser. Det har heller ikke vært mye av den foryngringen partiet lenge ønsket av ledelsen. Mange mente videre at saken om komikeren Beppe Grillo skadet partiet. Grillo, som er kjent som en ivrig Berlusconi-kritiker og som ofte knyttes til Italia dei Valori og Antonio Di Pietro, annonserte at han ønsket å stille som kandidat til partiledervervet. Han fikk derimot ikke engang meldt seg inn, men imellomtiden fikk han fortalt i mange intervjuer hva som er feil med partiet og stilte partiledelsen i dårlig lys.

Abortpillen RU486
Etter at italienske myndigheter gjennom Aifa ga grønt lys for abortpillen RU486 på resept har det kommet sterke reaksjoner fra Vatikanet og dets media. Kardinal Bagnasco, som er den italienske kirkens øverste leder, appellerer til at legene må nekte å skrive ut resepter på piller, noe de kan ut fra samvittighetsgrunner. Og faktisk har antallet leger som er s.k. "obbiettori" (imot å avbryte svangerskap) økt de siste årene.

.

RAI og Sky
Skym betalingstv-kanalen til Rupert Murdoch har lenge hatt fremgang i Italia pga rettigheter til fotball, og har utfordret både Berlusconi-familiens Mediaset og den statlige RAI i seertall og annonseinntekter. Berlusconi har tidligere skrytt av ha økt selskapets moms, og kritikerne mener regjeringen har en mediapolitikk som favoriserer statsministerens kanaler mht annonseinntekter. I søkelyset i det siste har vært forhandlingene mellom RAI og Sky med det negative resultat at en pakke (Raisat) nå forsvinner fra satelitt-tilbudet til Sky. Selveste president Napolitano har engasjert seg i saken og har oppfordret RAI til å ha reelle forhandlinger med det private selskapet.

.

Utenriks
Italia har avholdt i juni et G8-møte om Afghanistan i Trieste. Det var valget i Iran som sto på dagsorden, og utenriksminister Frattini talte for sanksjoner (og har fått Berlusconis støtte). Eventuelle økonomiske sanksjoner kan få bilaterale konsekvenser siden Italia er blant de største handelspartnerne til Iran.

Det var derimot det store G8-møtet i jordskjelvrammede L`Aquila som ble det store samtaleemnet i Italia i juli. Den engelske avisen The Guardian skapte dagsorden blant italienske medier med å sitere kilder i britisk UD som kom med sterk kritikk over måten møtet ble planlagt på, og som tilogmed hypotiserte at G8 ville kvitte seg med landet til fordel for Spania. Møtet ble grundig dekket i italienske medier, som de fleste kunne rapportere mye ros fra statsledere og utenlandsk presse. Politisk sett var resultatet av møtet en rekke prinsipielle enigheter om klima, finanskrisen og hjelp til fattige land, vedtak som i andre fora senere vil få mer praktiske løsninger. Berlusconi fikk løfter fra de andre rike om støtte til gjennoppbygging av kulturskatter i den rammede regionen, selv om flere av innbyggerne i områdene kritiserte regjeringens tempo i å skaffe nye boliger til de husløse ("Yes we camp").

Corte dei Conti
Corte dei Conti, den italienske "riksrevisjonen" (men er en domstol også med påtaleansvar) er sentrum for strid etter at regjeringen har vedtatt å gjøre institusjonen i større grad underlagt politisk makt. Regjeringen ønsker også å heve terskelen for å kunne etterforske evt misbruk av offentlige midler i kommuner, provinser og regioner. Disse og flere vedtak er samlet i den såkalte "lodo Bernardo", og har vakt stort sinne innad i domstolens jurister. Regjeringen anklages for å ville kontrollere en betydlige del av den dømmende makt, og domstolen har ofte kritisert regjeringens politikk (sist da regjeringens siste finanskrisepakke da skattesnytere med ulovlige midler i utlandet muligheten til å hente dem ustraffet hjem til 5% skatteavgift).

Sikkerhetspakken vedtas
Regjeringens omfattende lovforslag innen sikkerhet er vedtatt etter kabinettspørsmål i senatet. Det betyr det endelige vedtaket for at ulovlig innvandring blir straffbart og at man tillater s.k. "ronde" (organiserte grupper av borgere som skal på frivillig grunnlag bistå politi på oppdrag av ordfører og prefekt) fra 8 august. Mens mht borgervernet er det trolig mest i nord at dette får praktiske konsekvenser siden Lega Nord allerede har gjort seg sine erfaringer med slike patruljeringer og det er partiet som har kjempet gjennom tiltaket, så vil det nok være innvandrerne som får merke presset. Ulovlige innvandrere får bøter på mellom 5-10 000 euro, og alle offentlige tjenestemenn blir pålagt å melde om ulovlige innvandrere. Innvandrerne kan nå bli holdt i "identifikasjons- og utvisningsleire" i opptil 180 dager mot 60 tidligere. Den som leier ut bolig eller lokaler til ulovlige innvandrere risikerer opptil 3 års fengsel. I kampen mot mafia blir nå alle som forsøkes utpresset lovpålagt å anmelde dette. Som ventet er opposisjonen imot, men det kommer også kritiske antydninger fra PdLs Gianfranco Fini som i sitt veste av president i Deptertkammeret har ytret seg skeptisk til at disse tiltakene vil endre noe som helst innen sikkerheten i landet.

Berlusconis privatliv
Den siste måneden har vært hektisk for Berlusconi. Han ble knyttet til Noemi, en 17 år gammel jente som skal ha kalt ham "papi", og som skal ha fått betydelige gaver fra statsministeren. Hun skal også ha fått besøk av ham på bursdager, noe som gjorde at hans kone Veronica Lario offentlig ba om skillsmisse. Deretter kom saken om nakenbildene. Fotografen Antonello Zappadu solgte rettighetene til bilder fra Berlusconis nyttårfest på Sardinia, og flere bilder fra boligen Villa Certosa ble offentliggjort. Mye nakenhet og unge jenter gjorde at flere mente at Berlusconi nå hadde nådd bunnen, og flere spurte seg om statsministeren misbrukte statens fly til private mål og om hvem disse jentene var. Mens saken om misbruk av statlige ressurser ikke ble forfulgt av påtalemyndighetene (opposisjonen uttalte at statsministeren uansett hadde moralsk brutt reglene, men var forsiktige siden også deres representanter tidligere skal ha blitt etterforsket for misbruk at statlige fly), begynte letingen etter jentene. Det har kommet frem at en eller flere jenter har, via en forretningsmann, blitt betalte for å delta på fester hos Berlusconi i hans residens i Roma. Bilder og lydopptak fra disse festene er blitt offentliggjorte av ukebladet L`Espresso og avisen Repubblica, som ikke oppgir kilden for dem. Statsadvokaten i Puglia som etterforsker materialet som en av de involverte jentene (Patrizia D`Addario har senere blitt invitert til ulike arrangementer, og skal etter sigende skrive bok om hendelsene) har overlevert dem uttaler at det ikke er de som har lekket. Statsministerens advokat har gått langt i å innrømme at det nok var en form for prostitusjon hvis jentene skal ha blitt betalte, men han benekter at Berlusconi skal ha visst dette eller at han er på noen måte ansvarlig. Kritikerne svarer med at så naiv tror vel ikke noen han er. Som så vanlig er i Italia legger Berlusconi skylden for sakene på et komplott mellom fientlige media og en kynisk opposisjon (og har antydet at utenlandsk etterrettning har bistått pga kritikken fra utlandet). PDs Massimo D`Alema skal i et tv-program ha forskuttert et politisk "jordskjelv", noe som får Berlusconis støttespillere til å henvise til opposisjonens skitne metoder. Statsministerens partifelle, og president i Camera dei Deputati, Gianfranco Fini kritiserer statsministeren for å slik skade demokratiet, men tror ikke dette fører til statsministerens avgang eller en samarbeidsregjering i påvente av nyvalg. Første del av saken, bildene fra Sardegna, var kjent ved lokal- og EU-valgene i begynnelsen av måneden, og skadet vel ikke statsministerens parti i betydelig grad. Riktig nok oppnådde ikke PdL det store potensialet det sies partiet har, men nedgangen på 2% fra forrige parlamentsvalg kan også skyldes lav valgdeltakelse, naturlige svingninger og en generell politikermistro. Kritikerne sier at høyresiden vinner, mens dens leder taper. Målinger på politikeres popularitet viser at Berlusconi gikk fra 60% i slutten av april til 53,1% til 11 juni, og avkrysninger av preferanser ved lokalvalgene kan også tyde på at flere velgere har valgt å ikke gi sin stemme til Berlusconi (men en annen av partiets kandidater). Andre målinger gir Berlusconi en "oppslutning" blant 49%, som betyr en nedgang på rundt 5 % (frafallet er størst blant unge og kvinner). Vatikanets avis Avvenire ber statsministreren klargjøre flere spørsmål i disse sakene. Kanskje vil oppmerksomheten på hans privatliv ha skremt noen velgere, men spørsmålet er om de vil vende tilbake til ham. Det spørs også om denne saken kan bidra til at også Berlusconis støttespillere mister anseelse etter at de gikk ut og kritiserte myndighetenes livvakt- og hemmelige tjenester for at fotografen i Sardegna kom så tett innpå statsministerboligen (hva om det var et gevær istedetfor kamera?), for deretter innse at selveste statsministeren ukritisk slapp inn mange ungjenter til sine fester i Roma. Saken har også fått etterspill i RAI, som kritiseres for å ikke ha dekket skandalen godt nok eller for å ha dekket over enkelte aspekter. Ansvarlig redaktør for Tg1, som anses for å være den ledende nyhetssendingen, gikk selv på tv for å forsvare kanalens dekning av saken fra et perspektiv om at dette inntil videre bare er rykter som kan skade personer. Et regjeringsskifte vil uansett være lite trolig så lenge Lega Nords Bossi sier at han bare vil støtte PdL med Berlusconi bak rattet.

Høyesterett, Lodo Alfano og CSM
Statsminister Berlusconi, som vanligvis kritiserer dommerstanden, har satt to høyesterettsdommere i klemme ved å møte dem privat til middag. Middagsinvitasjonen kom fra dommer Luigi Mazzella, og i tillegg til ham og statsministeren var også justisminister Alfano og dommeren Paolo Maria Napolitano hjemme hos Mazzella. Saken vekker oppsikt siden høyesterett skal i høst uttale seg om grunnlovsgrunnlaget til reformen kalt "Lodo Alfano", som nettopp justisminister Alfano har fått flertall for i kamrene. Dommer Mazzella sier at det ikke er noe kritikkverdig i middagen, siden dette skal ha vært et vanlig selskap for ham og fordi det etter hans mening er tradisjon for at høyesterettsdommere og andre institusjonelle topper møtes på denne måten privat. Hardest kritikk kommer fra opposisjonspartiene PD og IdV, som mener at dommerne må trekke seg gitt at høyesterett skal behandle dette kontroversielle politiske vedtaket og at man dermed må unngå mistanke om vennetjenester.
Og nettopp strid om Lodo Alfano og dens drastiske kutt i mulighetene for nyhetsredaksjoner å sitere fra telefonavlyttinger har gjorde at flere journalister truet med streik 14 juli. De mener lovens forbud i altfor stor grad vil hindre redaksjoner i å offentliggjøre og granske sentrale politikeres roller i politiets etterforskninger. Streiken ble trukket tilbake etter at president Napolitano sendte bekymringsmeldinger om loven tilbake til regjeringen.

Striden mellom regjeringen og magistratene fortsetter, og denne gangen er det 3 medlemmer av en av CSMs komiteer som leverte avskjedssøknader etter at justisminister Alfano antydet at deres atferd var ulovlig. President Napolitano sendte imidlertid søknadene i retur.

Tall i feil retning
Det nasjonale statistikkbyrået ISTAT har offentliggjort tall for statsøkonomien for 2008. De offentlige utgiftene økte med 3,6% (mot 2,4% i 2007), og utgjør nå 49,3% av BNP (også dette en økning). Italia legger seg altså høyere enn gjennomsnittet for EU, men under land som Sverige, Danmark og Frankrike. Andre tall viser at inflasjonen i juni var på 0,5%, det laveste siden 1968. Berlusconi har forberedt italienerne på dårlige tider, og har anslått at staten i år vil tape 37 mrd euro av skatteinntekter og økte utgifter knyttet til finanskrisen.

Lokal- og valg til EU-parlament 6-7 juni (og 21 juni)
Valgresultatet kan stort sett sies å være at de store partiene tapte, mens de halvstore og antipolitiske vant. 34% av velgerne holdt seg hjemme, noe som er nesten 15% lavere en forrige parlamentsvalg og 6% fra forrige EU-valg. Opposisjonspartiet PD fikk 26% av stemmene ved EU-valget, og tapte flere viktige kommuner og provinser til høyresiden (partiet tapte nesten 4,5 millioner stemmer). PD klarte derimot å holde sentrale kommuner som Firenze og Bologna. Berlusconis PdL fikk 35% i valget på nytt EU-parlament, en skuffelse på målet på minst 40%. Partiet tok viktige byer som Milano og Venezia. Partiet sies å ha tapt nesten 3 millioner velgere, og flere mener at tilbakegangen spesielt på Sicilia kan være begynnelsen på mørke tider for partiet. Seierherrene var Lega Nord, allierte med PdL, og Italia dei Valori, partiet til antiberlusconisten Di Pietro. De fikk henholdsvis 10 og 8% av stemmene ved europavalget, og mange tror at dette betyr en noe annerledes maktbalanse i italiensk politikk etter dette. Mens Lega Nord nå har mer tyngde i sine krav overfor regjeringskollega og allierte PdL (mange sier at partiet nå er i ferd med å ta steget ut av nord for å bli stuerent også mye lenger sør), er suksessen til IdV nok et spark til PD om at opposisjonen bør radikaliseres og ta en mer konfronterende linje. PD ligger fortsatt nede etter at Walter Veltroni gikk av og Dario Franceschini ble midlertidig leder. Partiet har ikke klart å overbevise velgerne om at de er en ny kraft, og at der er betydelige indre motsetninger for at partiet kan tale med enhetlig stemme i sentrale spørsmål. Også de mindre partiene til venstre hadde fremgang i forhold til det katastrofale parlamentsvalget i 2008, og dette tyder nok på at italienerne ikke er helt klare for et topartisystem som forrige valg kunne være et skritt på veien mot. Selv om kristeligdemokratene Udc i sentrum ikke gjorde et så dårlig valg, er det likevel langt igjen til at man får en betydlig vekt i sentrum mellom PD og PdL.

Klikk her for innenriksdepartementets offisielle resultatsider.

Ghaddafi
Den libyske presidenten, Ghaddafi, var på offisielt besøk i Roma, og fikk en mottakelse en statsmann verdig. Tema for møtet var energileveranser og ulovlig immigrasjon, og flere mener møtet ga gode resultater for forholdet mellom landene, selv om Ghaddafis oppførsel ved å bære et bilde av en motstandsmann under den italienske okkupasjonen på brystet under mottakelsen vakte oppsikt. Han kom også for sent til viktige møter i parlamentet. Presidenten i den viktige industriforeningen Confindustria, Marcegaglia, sier at Ghaddafi ga løfter om at italienske bedrifter skal få forrang i Libya og at landet skal sikres energileveranser.

Referendum 21.6
Etter mye debatt ble datoen for folkeavstemningen over valgloven, og andre deler av grunnloven, satt til 21 juni. De tre spørsmålene skulle ha vært lagt frem for velgerne for lang tid tilbake, men ble utsatt pga parlamentets oppløsning ifb Prodi-regjeringens avgang i februar 2008. Mange partier fryktet at velgerne skulle endre valgloven, noe som ville få konsekvenser for mandatfordelinger. Det har derfor vært oppfordringer om å boikotte avstemmingen, man la den til en annen dato enn lokalvalgene (i håp om at velgerne går lei av å bruke sommersøndager til å stemme), men også at man forsøkte å bli enige om reformer på tvers av partigrensene. Etter at Lega Nord gjorde et godt lokalvalg 6-7 juni, og partiet naturlig nok ønsket å forsvare lovene som skulle etterprøves ved folkeavstemningen, endret statsminister Berlusconi sitt syn på om hans parti burde delta i referendumen. Kritikerne sa at Berlusconi her ble gissel for Lega Nord og at viktige politiske spørsmål ble løst etter partipolitisk drakamp. Målinger viste at hele 47% ikke visste at det var valg, og bare halvparten av dem visste hva de skulle stemme. Og resultatet var som ventet, en meget lav oppslutning (så lav at enkelte mener man bør se hele folkeavstemningsordningen på nytt) på rundt 23%. Dermed ble selve resultatet (77% ja mht flertallspremie i kammerne, og 87% ja til flere kandidaturer) uten betydning siden terskelen (50% av samtlige velgere) ikke ble nådd. Politikerne jubler, men noen innrømmer at kanskje partiene kunne ha gjort oppgave til velgerne lettere ved å informere bedre. Lega Nord er meget fornøyde siden deres egen valglov utarbeidet av Calderoli slik fortsetter å gjelde.

Satsing på turisme
Regjeringen har gitt store summer til satsingen på turismen i Italia. 1,6 mrd euro skal gå til å styrke etablerte og nye strukturer som hoteller og campingplasser, men også investeringer i ny teknologi, energibesparing og markedsføring internasjonalt.

Utdanning
Regjeringen har foreslått en reform av den videregående skolen fra 2010. Nytt er en musikalsk studieretning og en humanistisk med vekt på pedagogikk og psykologi. I tillegg vil regjeringen oppmuntre til innovasjon, strammere planer og gi større autonomi til den enkelte skole, heter det i en pressemelding.

Finanskrisen
Ifølge EU vil Italias BNP falle med 4,4% i 2009, mens det for året etter anslås å øke med 0,1%. Underskuddet vil øke til 4,5%, mens arbeidsledigheten vil bli runt 8,8%. Også mht produktiviteten er tallene røde, med et fall fra 4,2% i 2008 til 0,8% i 2010. Siden flere EU-land er i liknende trend, er det uaktuelt for kommisjonen å innføre tiltak overfor Italia.

Italiensk økonomi var allerede før finanskrisen i hardt vær med stagnerende lønninger, lav produktivitet og svært dårlige tall for de offentlige budsjettene. Selv om finanskrisen ikke direkte har angrepet italienske banker og finansinstitusjoner, har landet vært aktivt i EU for å få istand redningspakker. Som i mange andre land er det er problem at bankene ikke lett gir lån. Sektorer som hardest rammes av krisen i Italia er klær og teknologi, produkter som kundene gjerne utsetter å kjøpe nytt i dårlige tider. Det anslås at rundt 12 % av italienerne har aksjer og fond med relativt høy risiko, mens en 8 % har boliglån. Cirka 13 % av familiene må ty til forbrukslån og kreditt for å nå enden av måneden, ifølge en rapport fra Censis. Det synes også å være en utbredt pessimisme for fremtiden, hvor 72 % sier de tror livet blir hardere fremover. Økonomi på dagsorden betyr selvfølgelig politisk dragkamp mellom regjering og opposisjon, men det synes også å manifesteres en konflikt mellom finansminister Tremonti og sentralbanksjef Draghi. Spesielt er de uenige i prioriteringene mellom lokal og globalisert økonomi, men også kampen mot skatteunndragelse er kilde til "diskusjoner" dem i mellom. Tremontis ønske om at prefekter skal overvåke kredittinstitusjonene vakte oppsikt. Blant regjeringens tiltak er støtte til utsatte sektorer (spesielt industrien) og 9 mrd euro til ulike stønader for de berørte arbeiderne og deres familier. Berlusconi ble indirekte kritisert av Confindustrias Marcegaglia for å bare komme med tomme ord til media, mens statsministeren svarte på kritikken med å peke på reelle overføringer.

Arbeidsgiverorganisasjonen Confindustria spår 2 år med regresjon i Italia, med tap av nesten 600 000 arbeidsplasser. Ledigheten spås å gå fra dagens 6,8% til 8,4%, mens BNP vil gå ned med 1,3% i 2009. Leder Marcegaglia ønsker en bred dialog med arbeidslivspartene og politikken. Samtidig kritiserer hun bankene for å være for strenge med sine utlån og kreditter. Statistikkbyrået ISTAT har offentliggjort sine tall for siste kvartal 2008, med en ledighet på 6,1%, altså 1,5 millioner personer. Tallene for den statlige permiteringsordninger (cassa integrazione) har hatt en stor økning i 2008 (+25%), men flere tror ikke dette er starten på storstilte nedbemmanninger. Synet er heller at bedriftene trenger pusterom for å tolke situasjonen en tid fremover. Regjeringen lover midler til dette.

Banca d`Italia mener BNP for 2009 vil gå ned 2%, og produksjonen gikk i 2008 ned med 4%. Sentralbanken antyder en krise som i 1974-75, mens regjeringen mener anslagene er altfor pessimistiske. Bancitalia antar en ledighet på over 8,4% i 2009. Berlusconi har uttalt vilje til å hindre oppsigelser og en økning i ledigheten, blant annet ved å øke permiteringsoverføringene. Lønningene vil stå som i dag, mens det blir stadig vanskeligere å oppnå lån.

Fagforeningen CGIL anslår at det vil bli 1 million fler arbeidsledige innen 2010 i Italia. Deres tall viser at det i januar og februar i år kom 560 000 nye på cassa integrazione, altså permiterte. Vært rammet er industri, handel og bygg.

Det nasjonale statistikkbyrået ISTAT har offentliggjort tall for ledigheten siste semester 2008, og funnene viser en økning på 0,6% fra samme tid i 2007. Det er nå ifølge Istat 7,1% ledighet, og vært rammet er de sørlige landsdelene.

Banca d`Italia og BNL har begge utført studier over folks velstand i Italia, og tallene viser at mye av rikdommen er på få hender. Det meste av italienernes midler er forbundet med eiendom (bolig og tomt). Rundt 70% sparer ikke månedlig, og dette er tall som er økende.

Innføringen av det s.k "social card" for de fattigste har innkjøringsproblemer, som finansminister Tremonti har måttet beklage. Av 580 000 søknader, har rundt 420 000 personer fått innvilget kravet.

Arbeidsgiverorganisasjonen ConfCommercio spår at Italia i 2010 vil være på samme nivå som i 2001 mht BNP pro capite.

Skatteføderalisme
Senatet ga det siste klarsignalet 29.4, og federalismo fiscale, en skattelov som gir utvidede fullmakter til lokale myndigheter til å disponere skatteinntektene, ble lov (nr 1117-B). For kommuner, provinser og regioner som ikke klarer å holde budsjettbalansen kan staten stoppe ansettelser og gi diverse straffetiltak. Hovedstaden Roma får spesielt selvstyre, mens en rekke andre byer får status som "metropole områder".

Velferd
Sosialminister Sacconi har lagt frem sin "Libro bianco" (bare en uke etter at parlamentet vedtok en "Piano bebè" for å hjelpe fattige barnefamilier) om velferdspolitikken. Stikkord er "dialog", "lavere forskjeller" og "deltakelse". Spesielt fokus er på ulikhetene mellom nord og sør, og da gjerne innen helsetjenester. Derimot ønsker regjeringen at det bli lettere å si opp ansatte, og vil endre deler av "Statuto dei lavoratori". Som i Norge ønsker man å lage store databaser med helseopplysninger over tid for å bedre tjenestene. Rapporten slår også fast at de italienske kvinnene ikke får så mange barn som de ønsker, og bla. mangel på barnehager kan være en årsak sammen med menns lave deltakelse i hjemmet og medias problematisering av fødselen.
Regjeringen har satt til side store summer for rekonstruksjon av Abruzzo-regionen etter jordskjelvet. Blant tiltakene er at staten tar over deler av huslånet til de som fikk boligen ødelagt eller skadet, med tak på 150 000 euro. Man utelukker dermed å gi skattelettelser.

Innvandring
Det har vakt oppsikt internasjonalt at Italia har startet umiddelbare hjemsendelser av flyktninger. Etter at en båt med flyktninger ble oppdaget utenfor Sicilia førte kystvakten den tilbake til Libya med sine 227 om bord. For innenriksminister Maroni er dette vendepunktet for ulovlig innvandring til landet, og en seier i forholdet til Libya. Derimot har det kommet sterk kritikk fra opposisjonen og FNs flyktningeråd pga retten til å søke asyl.
Italia har nylig gjort det straffbart å innvandre ulovlig til landet, som i tillegg til utvisning betyr en bot på 5000 - 10000 euro. Straffene øker også for de som frakter innvandrere til landet ulovlig, og det er straffbart å leie ut bolig til de uten oppholdstillatelse. Et kontroversielt vedtak er at det åpnes for "sikkerhetsfrivillige", en slags borgervern/vektere/natteravner som kan patruljere områder og bistå politiet. Det er spesielt Lega Nord som ønsker slike tiltak etter flere "vellykkede" "ronde" i nord, mens opposisjonen sier dette minner om de svarte skjortene fra 30-tallet. President Napolitano har offentlig uttalt bekymring for den fremmedfientlige retorikken i politikken i forbindelse med disse sakene.
Etter at prefektene i 3 regioner fikk i oppgave å kartlegge nomadeleirer har det kommet frem at der i Lazio, Lombardia og Campania er rundt 167 leirer, hvorav bare 43 er lovlige. Det anslås at over 12 000 mennesker bor i disse leirene, og nesten 5500 av dem er barn. Regjeringen har forlenget arbeidet med å gi de nødvendige strukturer til disse leirene, samt sørge for skolegang og sysselsettingstiltak.

Partiet Pdl dannes
Pdl ble formelt sett dannet søndag 29 mars, og fusjonen mellom FI og AN er dermed fullgjort. Alleanza Nazionale ble offisielt vedtatt oppløst lørdag 21.3.09 for å gå opp i det nye partiet Pdl. Partiets representanter og ledere mener dette ikke betyr slutten på partiets identitet, siden denne skal videreføres i det nye partiet. Leder for AN, Ignazio La Russa, bedyret at ANs verdier vil leve videre, selv om han vedgikk at forholdet til statsministeren og hans parti har vært preget av spenninger. Symbolet med flammen i de italienske fargene (tegnet av nyfascismens far Almirante) må derimot vike for andre symboler. Berlusconi har tidligere uttalt at han har meningsmålinger som viser at det nye partiet vil ha over 40% oppslutning (med 50% som potensiale). Det er ikke uventet noe usikkerhet om hvilke politiske linjer det nye partiet vil følge i de formelle programmene sine, og det ventes at det vil komme verdikamper på noen felt som institusjonelle reformer, celleforskning og økonomiske spørsmål.

Eluana Englaro
Saken om Eluana Englaro har preget italiensk politikk siden våren 2008, da faren til jenten som har ligget i koma i 17 år søkte om lov til aktiv dødshjelp. Etter flere domsavgjørelser og behandlinger i parlamentet ble det derimot klart at Eluana kunne forflyttes til en privatklinikk i Udine for avsluttende behandling. Saken eksploderte på nytt, og fikk stor politisk oppmerksomhet. Saken splittet PD, men også regjeringskoalisjonen var delt (om enn kanskje mer i valg av tone enn innhold). Saken har, etter at Eluana gikk bort, fått en annen vinkel i forbindelse med behandlingen av lovforslag om s.k. "biologisk testamente" (ddl Calabri). Under behandlingen av saken i senatets helsekomitè var det tre senatorer fra PD som avsto fra å stemme, men partiet avviser at det er delt i saken. Senere har det også kommet til en konfrontasjon mellom deputertkammerets president Fini (AN) og Senates president Schifani (FI) ang assistert befruktning og hvorvidt det var riktig av grunnlovstolen å refse deler av lov nr 40. Mens Fini mener grunnlovsstolen slik beskytter kvinners rettigheter, la Schifani mer vekt på at loven er bra, og at statens ikke er "etisk" (dvs påvirket av religiøse dogmer) siden de enkelte representantene er fri til å stemme etter egen overbevisning.

Telefonavlytting
Mens debatten om reformer av magistratembetet og eventuelle grunnlovsendringer angående rettssystemet har tatt mye oppmerksomhet, har det nå også blitt diskusjon om deler av et lovforslag for telefonavlytting. Striden innad i regjeringen, og mellom regjering og opposisjon, går på hvilken kriminalitet som er verdig denne inngripenen i privatlivets fred. Det har vært mange telefonavlyttinger, ofte drevet av private aktører og med store lekasjer til media, av politikere som nå gjør at man ønsker å stramme inn. Derimot vil statsminister Berlusconi gå lenger enn flere av sine allierte og opposisjonen ved å bare tillate avlytting av mafia og terrorisme. Motstanderne mener at skal man bekjempe disse to fenomenene må man samtidig avlytte kriminalitet mot det offentliges interesser. Også statsadvokaten for mafiaetterforskning mener hans arbeid blir vanskeligere får Berlusconi viljen sin.

RAI
Parlamentskommisjonen for RAI har utnevnt sine kandiadater til styret, og når finansministerens kandidater er klare vil styret igjen ta funksjon, 8 måneder siden sist.

Reformer
Debatten om behov for reformer i magistratembetet har blusset opp igjen etter at statsadvokater i Salerno har startet etterforskning (anklager om korrupsjon) av sine kollegaer i Catanzaro, som i sin tur har svart med en anmeldelse for å forhindres i arbeidet. Både justisminister, magistratenes egne CSM og riksadvokaten har satt i gang tiltak for å løse konflikten, men uten å kunne gjøre noe med selve etterforskningene. Kilden til striden er korrupsjonsetterforskningen "Why not?", hvor flere politikere og deres medspillere er involverte. Magistraten som leder etterforskningen, De Magistris, er omstridt både politisk og innad i dommer- og advokatstanden, men spesielt opposisjonen ønsker at hans etterforskning ikke stanser. PdL mener denne saken viser behovet for grunnleggende reformer av rettsystemet, og det er også stemmer i opposisjonen til støtte for dette. Berlusconi ønsker seg en oppdeling av CSM i to grener, en for påtale og en for dommere, samt at det ikke lenger skal være mulig å hoppe fra en gren til den andre. Derimot er det uenighet i regjeringen om hvorvidt man skal fjerne påtalemyndigetenes krav om å etterforske alle lovstridige handlinger (som ofte betyr at politikere offentliggjøres som "mistenkte" eller "under etterforskning" selv hvor de har marginale roller). Det er også strid innad i CSM om temaet, og spesielt har det hardnet til etter at lederen for CSM gikk langt i å ønske seg reformer som likner regjeringens (spesielt er det Anm som er i mot). Frontene har også vært harde mellom Berlusconi og Di Pietro (Idv), mens PDs Veltroni og Lega Nords Bossi har på hver sin side manet til dialog mellom partene og en mer forsonlig tone fra statsministeren. Berlusconi mener der er cirka 2000 magistrater som er "utenfor kontroll". Denne debatten har rast lenge, men har vært noe kjølig etter all støyen og konflikten mellom regjering og magistrater i forbindelse med lodo Alfano, hvor de fem øverste embetene i staten fikk immunitet.
I tillegg til de ventede (?) reformene i grunnlov og valgloven, ligger det ann til endringer av parlamentskamrene mht sammensetning og ansvarsområder. Temaet er på dagsorden igjen etter at regjeringen ved noen anledninger har manglet flertall for å få igjennom sine lovforslag. Statsminister Berlusconi har kalt de folkevalgte for "deprimerte", men får støtte fra flere hold om behovet for endringer i tokammersystemet. En viss dialog foregår i kulissene mellom regjering og opposisjon.

Immigrasjon
Det er 3,9 millioner innvandrere i Italia, en økning på 12,6 %.

Forholdet mellom Italia og Romania har lenge vært kjølig på grunn av sterke reaksjoner på alvorlig kriminalitet begått av rumener i Italia. Italia ønsker fortgang i prosessen med at man soner i hjemlandet sitt innen EU, en avtale som har ligget urealisert siden 2003. Romania på sin side kritiserer det de mener er rasistisk retorikk og dårlig behandling.

En islamsk demontrasjon i Milano har skapt debatt etter at noen deltakere brente israelske flagg og bønn på Piazza Duomo, altså foran domkirken. Mens den katolske kirke har godtatt beklagelsen fra arrangørene, er det flere politikere fra AN og Lega Nord som nå ønsker seg en "reparerende bønn" i kirken. Spesielt velgerne til Lega har gått hardt ut mot biskopen i Milano, Tettamanzi, med beskyldninger om å være underlagt islam.

Nye tall fra Istat viser at det nå er over 3,4 millioner innvandrere i Italia, noe som tilsvarer 5,8% av befolkningen. Økningen siste året har vært den største noensinne, med hele 16,8%. Den mest folkerike innvandrergruppen er nå rumenere, som har gått forbi albanere. Det er mest innvandrere i nord (62,5%), mens sør har 12,5 og sentrum 25%.

Lega Nord foreslår en avgift på 50 euro for søknader til oppholdstillatelse for å demme opp for finanskrisen, men får ikke støtte fra AN og Forza Italia.

Europarådets Thomas Hammarberg, kommisjonær for menneskerettigheter, har kritisert det han kaller er "skammelige forhold" i nomadeleirer i Italia, samt de nye lovene som "kriminaliserer immigrasjon." Utenriksminister Frattini mener uttalelsene fornærmer italienernes følelser.

Italia og kampen om valget

(24.6.06)

Romano Prodis sentrum-venstrekoalisjon Unione vant valget med knappest mulig margin, og danner regjering i mai. Silvio Berlusconis Casa delle Libertà regner seg som politisk og moralsk vinner, og går motvillig i opposisjon. Klarer Prodi å gi velgerne og næringslivet det de krever når Italia risikerer et handlingslammet parlament?

Valgresultatet
Unione oppnådde et klart flertall i deputertkammeret takket være den nye proporsjonale valgloven vedtatt av Berlusconis sentrum-høyrekoalisjon. En forskjell på rundt 25 000 stemmer ga Prodi en flertallsgevinst og 348 av 630 seter i deputertkammeret, mens motstanderen må ta til takke med 281. I senatet ga Casa delle Libertàs 49.9% av stemmene 156 plasser, mens Unione fikk 158 seter med sine 49.2%. Også her fungerte valgsystemet til Prodis fordel, men seieren skyldes også bidraget fra italienere bosatt i utlandet. Senatsflertallet henger i en tynn tråd med 1 uavhengig og 7 livstidssenatorer i vippeposisjon. Det vil bli meget vanskelig for Prodi å styre politikken slik han vil fordi opposisjonen vil fort kunne blokkere lover og vedtak som oversendes fra deputertkammeret.

Forlenget valgkamp
Resultatet har åpnet for en forlenget valgkamp. Berlusconi mener at å gratulere Unione med valgseieren betyr å gi den legitimitet til å styre. Det er ikke så mye hans personlighet som forklarer denne strategien, men de forestående regionalvalget på Sicilia og kommunevalgene i de store byene Roma, Milano, Napoli og Torino. Får Casa delle Libertà et resultat som kan tolkes som seier, vil det straks ta bort mye av begeistringen i og rundt Unione. Dette kan bli det første skritt mot et nyvalg, hvor Berlusconi håper på å gjenvinne statsministerposten. Tiden etter valget har vist at han ikke har planer om å trekke seg fra politikken slik mange trodde, men snarere ser for seg sentrale politiske posisjoner. Han ønsker nå en egen regjering, og har forlatt tanken om en storkoalisjon etter tysk eksempel som han inviterte til rett etter at valgresultatet ble kjent.

Kravene og løftene
Prodis nye regjering må tilfredsstille mange krav. Finansmarkedet, næringslivsorganisasjoner og internasjonale økonomiske institusjoner ønsker langsiktige og strukturelle forbedringer for å få ned de offentlige utgiftene. Markedet vil se etter tiltak for å senke gjelden når en innstilling til linjer i statsbudsjettet skal legges frem i juni. Unione har blant annet lovet lavere skatter for bedriftene og økt satsing på infrastruktur og forskning. Viktig er det også å skaffe en sikrere og billigere energitilførsel, da det er importen av energi som er hovedårsaken til landets handelsunderskudd. Fagbevegelsen krever reform av kontraktsystemet, og vil endre en lov om arbeidsmarkedets fleksibilitet. Italienerne vil ha lavere skatter, og hele 64% sier i en måling at de er bekymret over de høye prisene og livskostnadene. De krever tiltak mot arbeidsledighet og kriminalitet, og er også opptatt av helse og pensjon. Unione har lovet å innfri. Opposisjonen vil trolig forsvare sine reformer og vedtak innen utdanning, immigrasjon og privatisering. Berlusconi spesielt vil frykte de varslede reguleringer av interessekonflikten når næringslivstopper tar politiske verv, og Prodi vil gjøre tv-stasjonen Rai selvstendig fra det politiske system.

Venner og fiender
Hva kan Prodi klare å få av støtte og skape av resultater ut av den splittede folkeforsamlingen? Valget ble nesten en referendum for eller mot Berlusconi, som i stor grad klarte å sette agenda for valgkampen ved å være mer saksorientert enn Unione. Hans Forza Italia er fremdeles landets største parti tross betydelig stemmeflukt, og Berlusconi overbeviste mange usikre ved å skape frykt i middelklassene for at venstresiden vil øke skattene. Mens det konservative Alleanza Nazionale og desentraliseringspartiet Lega Nord stort sett bevarte sin stemmeandel, ble koalisjonens store vinner det kristelig-demokratiske Unione dei Democratici Cristiani (Udc), som fordoblet seg. Casa delle Libertà totalt sett gjorde det sterkt i Norditalia og blant eldre velgere. Men det er usikkert om alliansen fungerer like godt i opposisjon, og faren for splittelse truer. Lega Nord vil vente til folkeavstemningen i juni om grunnlovsreformer for å avgjøre om de fortsetter samarbeidet. Større sprengkraft er det derimot i sonderingene som gjøres om dannelsen av et nytt parti. Berlusconi håper på et stort moderat parti, som det europeiske folkepartiet EPP-ED, og har fått positive signaler fra de andre allierte bortsett fra Lega. Derimot er det i Udc krefter som ønsker et eget parti som kan samle de katolske stemmene. Selv om partiet lover å være trofast mot Berlusconi, åpner de for å støtte Unione i viktige saker, og var tidlig ute med å gratulere Prodi med seieren.

Også i sentrum-venstrealliansen snakkes det om å samle Unione til et Democratic Party. Dette er spesielt partiløse Prodis ønske, og det sosialdemokratiske Democratici di Sinistra og det moderate Margherita har støttet projektet. Prodis håp er at partiet vil vokse sammen gjennom det faktiske samarbeidet i folkeforsamlingen. Men kommunistpartiet Rifondazione Comunista vil ikke være med, og også andre partier frykter for seg selv ved en sammenslåing. En annen fare er at de moderate partiene Margherita og Udeur kan la seg friste til å gå ut av koalisjonen skulle det bli sannsynlig med et katolsk sentrumsparti. Videre har de sosialistiske og kommunistiske partiene ofte disputter med sine moderate alliansepartnere. Prodis blanding av ulike partier med forskjellige prioriteter, samt en uforutsigbar opposisjon, vil trolig skape flere konflikter. Det har allerede vært strid om hvilket parti som skal få presidenten i deputertkammeret. Andre stridsspørsmål vil bli skatter og de italienske styrkenes tilbaketrekking fra Irak, og dessuten er det uenighet om verdispørsmål i Unione.

Overgangsfase
Valgresultatet var nok skuffende for Unione etter lang tids ledelse på meningsmålingene, og ble ikke den starten som partilederne hadde håpet. Selv om mange unge stemte på koalisjonen og sentrumsregionene befestet seg som ”røde”, er det bekymringsfullt for Prodi at det rike og produktive nord snarere tror på Berlusconi. Den nye statsministeren må altså bygge bro over det politiske, territorielle og generasjonelle skillet som valget har påvist. Motstanden kan altså komme både innen- og utenfra, og mye vil avhenge av hvor kompakte koalisjonene klarer å holde seg. Noen saker vil kreve tverrpolitisk enighet og en samarbeidende kultur, som når en ny president snart skal velges og når valgsystemet en gang skal endres. Samtidig går det italienske partisystemet inn i en fase hvor det kanskje avgjøres om det forblir fragmentert som i dag, blir et topartisystem etter anglosaksisk modell eller et trepartisystem med et nytt kristelig sentrumsparti.

Prodi må berolige finansaktørene og EU, og velgerne forventer flere og bedre velferdstilbud. Dette vil kreve gode evner til balansegang, og mye vil nok avhenge av om regjeringen får den politiske og institusjonelle ro som trengs for å sette fart i økonomien. Med en kampvillig Berlusconi vil det bli høy temperatur i det politiske Italia fremover.

Slaget om Italia

(08.4.06)

Italias sittende statsminister Silvio Berlusconi må kjempe for gjenvalget. Opposisjonen ledet av Romano Prodi kan vinne parlamentsvalget 9. og 10. april.

Ridderen og hans menn
Silvio Berlusconi er på mange måter et unntak i italiensk politikk: landets rikeste mann og mediemogul, men også den første statsminister etter krigen som har sittet hele regjeringsperioden på 5 år. Il Cavaliere (ridderen), som han ofte kalles, har klart å holde sentrum-høyrekoalisjonen Casa delle Libertà samlet tross økonomiske nedgangstider og uenigheter innad om store institusjonelle og sosiale reformer. Med flertall i både deputertkammeret og senatet har alliansen hatt et godt grunnlag for å få gjennom sin politikk: skatter er senket og arbeidsmarkedet mer fleksibelt. Prosessen er startet med å effektivisere statsapparatet, og redusere de offentlige utgiftene.

Alliansen består av Berlusconis sentrum-høyreparti Forza Italia, det mer konservative Alleanza Nazionale, og de moderate kristeligdemokratene Unione dei Democratici Cristiani (UDC). Også Lega Nord har deltatt i regjeringen, og er et parti som spesielt kjemper for innvandringskontroll og desentralisering. Foran dette valget har det også vært nødvendig å ta mange mindre partier, også høyreekstreme, med i koalisjonen.

Det har ikke vært en smertefri regjeringsperiode og valgkamp for Casa delle Libertà. UDC og Lega Nord har hatt problemer med å godta flere reformer og lovforslag innen føderalisme og rettssystem, og Alleanza Nazionale har følt seg satt i skyggen. For partiene utenom Forza Italia har det tæret på å sitte i posisjon, så flere sentrale allierte antyder at Berlusconi sparkes som koalisjonens leder ved et eventuelt valgnederlag.

Slagets bakgrunn
Italienerne er ikke fornøyde med situasjonen i landet. Mange mener innføringen av euro bidro til svekket kjøpekraft, og prisene på gass, bensin og strøm øker. Økonomiens drivkraft, de små og mellomstore bedriftene, har for høye produksjonskostnader i forhold til asiatiske konkurrenter. Tallene for landets økonomi peker på lav vekst, de offentlige utgiftene er høye, og gjelden er stor. Dette er noen av grunnene til at Berlusconi møter misnøye nå også hos deler av arbeidsgiverforeningen Confindustria. Casa delle Libertàs fremgang i februar og mars ser ut til å ha stoppet, og de siste meningsmålingene antyder at opposisjonen leder med mellom 3 og 5 prosentpoeng. Prodis L`Unione-opposisjon har vokst på grunn av misnøyen med Berlusconi-regjeringen, og mange mener at Il Cavaliere ikke har innfridd sin del av ”kontrakten med italienerne” han underskrev på tv i valgkampen 2001. Det er derimot mange velgere som ennå ikke har bestemt seg, eller som sier at de vil holde seg hjemme. Selv om det sies at mange av de usikre gjerne har sympatier med venstresiden, vil valgresultatet avhenge av om de enkelte partiene klarer å mobilisere. Berlusconi er sikker på at hvis valgdeltakelsen blir over 80%, så vinner han. Det er fortsatt mulig å ta igjen sentrum-venstreopposisjonen.

Unionen utfordrer
Prodi, tidligere president for EU-kommisjonen, er en koalisjonsleder uten eget parti. Det var dermed nødvendig å legitimere ham som statsministerkandidat gjennom primærvalg i fjor høst, hvor han fikk 74 % av stemmene. Han ønsker seg ryggdekning av et nytt parti ikke ulikt det amerikanske Democratic Party. De to store partiene i koalisjonen, det sosialdemokratiske Democratici di Sinistra og moderate Margherita, har betydelige innvendinger til dette. Små, men viktige for alliansen, er de grønne Verdi og den radikale/sosialistiske valglisten Rosa nel Pugno. I likhet med Casa delle Libertà har L`Unione måttet fri til mindre partier, også til kommunistpartiet Rifondazione Comunista, som kastet Prodis forrige regjering. Blandingen av moderate, sosialistiske og kommunistiske partier har vært en utfordring, og mye tid har gått med til utvelgelse av listepartnere og kandidater, og utforming av valgprogram. Stridsspørsmål som kan splitte koalisjonen er gjerne utenrikspolitiske, og da spesielt tilbaketrekkingen av de militære styrkene fra Irak. Også familie- og sosialpolitikken kan skape bryderi, foruten spørmålet om etablering av atomkraftverk.

Kampreglene
Dette valget gjennomføres etter et nytt proporsjonalt valgsystem. Listene må over sperregrenser, og har faste kandidater, noe som gir partiene mer kontroll over sine folkevalgte enn før. I tillegg gis en flertallsgevinst som kan gjøre parlamentsarbeidet mer effektivt. I deputertkammeret garanteres vinnerkoalisjonen minst 340 seter av de 630 mulige, uansett seiersmargin. I senatsvalget fordeles plassene regionalt, og hver regions vinnerliste/koalisjon får minst 55% av setene. Valgloven skaper derimot problemer ettersom den øker muligheten for at partier fra samme koalisjon tar stemmer fra hverandre. Casa delle Libertà skulle i utgangspunktet ha 3 ”spisser”, partilederne, som på vegne av sine egne parti, skulle skåre mål for koalisjonen. I praksis har målingene vist at Forza Italia vokser på de andre alliertes bekostning. L`Unione lover å endre valgsystemet, og innvender at den nye modellen kan gi et fastlåst parlament hvis én koalisjon får flertall i deputertkammeret og en annen i senatet. Andre mener at vi nå vil se en ytterligere fragmentering av det italienske partisystemet.

Slaget
Valgkampen har vært intens. Det har vært strid om å definere den italienske økonomiens tilstand. Kommunikatoren Berlusconi maner til optimisme, mens den noe tørrere Prodi forsøker å beskrive en virkelighet bare hans allianse kan ordne opp i. Prodi vil prioritere svake og marginaliserte grupper, mens Berlusconi lover å fullføre reformene landet trenger innen pensjon, skatt og arbeidsliv, foruten å påpeke at L`Unione vil øke borgernes utgifter. Venstresiden har brukt skyts mot interessekonflikten som oppstår når næringslivstopper tar politiske verv, og mener at Berlusconi-kontrollerte tv-kanaler, også Rai 1 og 2, gir ensidig informasjon. Interne undersøkelser i Rai viser at de har rett i at Casa delle Libertà får mer dekning i nyhetssendingene. Berlusconi, derimot, mener seg diskriminert av venstre-sympatiserende aviser og Rai 3. L`Unione lover å endre immigrasjonslovene og reformen av dommer-embetet den forrige regjeringen etterlater seg, mens Casa delle Libertà vil fjerne politiserte dommere som forfølger Berlusconi og andre høyrepolitikere. Andre stridsspørsmål har vært ugifte pars rettigheter og utdanning. Sidene beskylder hverandre for å ha for uklare bånd til finansinstitusjoner, og de ser hverandre som en fare for demokratiet. Men for den vanlige borger er det nok saker som levekostnader, helse, arbeidsledighet og kriminalitet som avgjør stemmegivingen. Mandag får vi trolig svar på om Berlusconi fortsetter sin politiske karriere, eller om Prodi blir Italias neste statsminister.

Et nytt mannskap
(1.6.06)

Etter lange og harde forhandlinger kunne Romano Prodi presentere sin nye regjering 17 mai 06. For mange var mannskapet stort sett som forventet, men noen utnevnelser ble fort tatt for å være uttrykk for en "kompleks alkymi" for å blidgjøre alle Uniones partier. Mange var skuffet over at blant de 26 ministrene bare var 6 kvinner, og bare en av dem, helseminister Livia Turco, fikk eget departement. De andre fem er "senza portafoglio". Utfordringen med å blidgjøre alle ga seg også uttrykk i antallet ministre (26), politiske rådgivere (63) og viseministre (9); langt i fra valgløftene om å redusere regjeringsapparatet.

Padoa-Schioppa
Den mest verdsatte utnevnelsen i presse og opposisjon var at Tommaso Padoa-Schioppa ble minister for økonomi og finans. Med en fortid i Consob (kontrollorgan for børs), Banca d`Italia (sentralbanken) og den europeiske sentralbanken, regnes han mer som en "tecnico", altså en fagperson, enn som politiker. De fleste mener han da er rette mann til å få økonomien på fote, mens noen skeptikere peker på at han trenger politiske evner for å gjøre alle koalisjonens interesser glade. Av tilkjennegitte "politiske" yttringer har han bl.a. uttalt seg for økonomisk patriotisme uten proteksjonisme, og en reduksjon i antallet offentlige ansatte. Den store prøven for ham blir forslaget til statsbudsjett (Finanziaria) som skal legges frem i september. Den svakeste av de nye utnevnelsene er for mange kommentatorer Clemente Mastella som justisminister. Partilederen for sentrumspartiet Udeur ville helst bli forsvarsminister, og var ogå en stund antatt å skulle bli landbruksminister. Kanskje blir dette strategiske departementet for mye for han?

Institusjonell fordeling
Med 11 partier i koalisjonen var det mange som ville ta æren for å være utfallsgivende for at alliansen sikret seg det knappe flertallet ved valget. Dermed ville de fleste ha sine folk i sentrale posisjoner. Resultatet er at noen departementer splittes: velferd og arbeid får nå en ministerpost hver, det samme gjør infrastruktur og transport. Dette vil stille krav til klare arbeidsfordelinger. Som nevnt ovenfor har kampen mellom partiene også gjort at kvinneandelen ikke ble 9 som lovet av Prodi under valgkampen.

Regjeringens samhold
Vil partienes særinteresser kunne bli en trussel for samholdet i regjeringen? Det er godt mulig, men en stabiliserende faktor er at partitoppene sitter alle i regjeringen, og de "tyngste" partifolkene har de "tyngste" departementene. Prodis håp er nok å sørge for at hvis regjeringen skulle falle, vil det også bety tap av ansikt for det enkelte parti. Dette kan bidra til å holde den indre ro og stabilitet. Derimot peker mange på at den nye regjeringen har sterke grupper rundt sentrale menn. Prodi må være lederen, men som sine "egne" trofaste kan han angivelig bare regne med forsvarsminister Arturo Parisi, landbruksminister Paolo De Castro, økonomiminister Tommaso Padoa-Schioppa og familieminister Rosy Bindi. I kretsen rundt visestatsminister/utenriksminister Massimo D`Alema finner vi Pier Luigi Bersani som minister for økonomisk utviling, Vincenzo Visco som viseminister for finans, Livia Turco som helseminister og Barbara Pollastrini som likestillingsminister. Partiet Democratici di Sinistra med andre ord, og mange mener D`Alema er Prodis store indre utfordring.

Venstresidens statsministerkandidat ved valget i 2001, og dagens visestatsminister/kulturminister Francesco Rutelli, har sine menn i Beppe Fioroni (utdanning) og Paolo Gentiloni (kommunikasjon). Det antas at disse vil kjempe for et demokratisk parti, men samtidig ivareta interessene til et moderat og katolsk sentrum. Tidligere statsminister, og nå innenriksminister, Giuliano Amato sies å ha gode forbindelser med byråkrati og kirke.

Andre ministre
Av de ministrene som ikke er nevnt over finner vi: Alfonso Pecoraro Scanio (miljø), Antonio Di Pietro (infrastruktur), Alessandro Bianchi (transport), Cesare Damiano (arbeid), Paolo Ferrero (sosial solidaritet), Fabio Mussi (universitet og forskning), Giovanna Melandri (ungdom og sport), Luigi Nicolais (offentlig funksjon og innovasjon), Vannino Chito (reformer og forholdet til parlamentet), Giulio Santagata (programrealisering) og Emma Bonino (EU). Partiet Democratici di Sinistra har totalt 9 ministre, mens Margherita har 7.

Fiducia
Som krevet i grunnlov var det avstemninger (fiducia) om tilliten til den nye regjeringen i deputertkammeret og senatet. Først ut var Senato 19. mai, hvor 165 stemte for regjeringen og 155 i mot (1 fraværende). Noen dager senere stemte 344 for regjeringen og 268 i mot den i Cameras avstemning.





Tips en venn Favoritter Utskrift Mer