Forsiden  -   Lovene  -   Grunnloven

Costituzione - den italienske grunnloven

Undertegnelsen av Costituzione Grunnloven (Costituzione) var det første virkelige vitnesbyrdet på et demokratisk institusjonelt statsapparat. Som resultat av krigs-oppgjøret preget den institusjonene som skulle komme. Selv om kommunister, kristeligdemkokrater og sosialister klarte å lage en bred front for å lage lovteksten, så bar innholdet i den preg av frykt for totalitære regimer. I dag er det debatt om eventuelle endringer av den, spesielt innen overføring av sentralmakt til ulike lokale myndigheter.

Kort om grunnloven

Den italienske grunnloven er lik andre fra denne epoken: den inneholder en ”lang” oppramsing av rettigheter, samt tegner opp en parlamentarisk republikk (regjeringen er uttrykk for flertallet). Den er delt inn i 12 fundamentale prinsipper for republikken og to deler: 42 paragrafer om borgernes plikter og rettigheter, og 85 paragrafer som regulerer republikken.

Hensynene man tok var retrospektive i den forstand at man eksplisitt må vise tillit til regjeringen for å styrke sistnevnte fra eventuelle bakhold fra parlamentsflertallet. Man fryktet at nye tyranner skulle komme til makten, så parlamentet fikk en hovedrolle i forhold til regjeringen. Kreftene i Assemblea Costituente hadde heller ikke tillit til hverandre, så de vedtok flere garanti-institusjoner for å kontrollere den lovgivende og utøvende makt: presidenten, corte costituzionale, consiglio superiore della magistratura, regioner og referendum abrogativo. Presidentens oppgaver ble ikke definerte presist, og i praksis skulle disse bli sterkere jo svakere regjeringene var. Presidenten kan sende lover tilbake for videre behandling (men neste gang han får teksten på bordet må han godkjenne den). Dette blir viktig når statsministeren (og ministrene på hans anbefaling) skal utpekes (art 92). Presidenten kan oppløse kamrene og kalle til nyvalg, men har gjerne lyttet til partiene (noe Scalfaro kontroversielt nok ikke gjorde).

(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)

Dannelsen

At lovene kunne vurderes opp mot grunnloven var et klart brudd med fortiden. Corte costituzionale skulle ha 5 medlemmer utnevnt av president, 5 av parlamentet og 5 fra dommerne, men dette kom først på plass i 1956. CSM var et forsøk på å kontrollere den utøvende makten (magistrater i Italia kan ha to "karrierer" som dommere og statsadvokater). Rådet ledes av Presidente della Repubblica, og 66% av medlemmene velges av kollegaer, mens de resterende av parlamentet (jurister). CSM ble snart mektigere enn Corte di cassazione.

Regionene ble desentrerte (men ikke føderale) på grunn av kristeligdemokratenes redsel for den liberale statens sentralisme (først ga man bare økt selvstyre til "Regioni di statuto speciale", nemlig Sicilia, Sardegna, Valle d`Aosta og Trentino-Alto Adige). Resten av dem, de s.k. "regioni ordinarie" ble dannet først i 1970.

Referendum abrogativo ble innført for å bekrefte en lov eller deler av den. For å sette i gang denne prosessen trengs det underskriftene til 500 000 velgere eller 5 regionalråd. Ordningen kom først i 1970, når DC fikk problemer med å håndtere loven om skilsmisse.

Bortsett fra disse spesielle kravene, er den italienske grunnloven fleksibel idet den kan tolkes på ulike måter og følger utviklingen til de politiske kreftene etterhvert som de tar makt. Grunnloven kan ikke endres av vanlige lover. Le leggi costituzionali må vedtas av et absolutt flertall, og det må være to påfølgende behandlinger i hvert kammer, med tre måneders mellomrom. Der har lenge vært et ønske om å endre forholdet mellom regjering og parlament, og i 1988 kom lover om regjeringens virke for å øke effektiviteten og minke bruken av lovdekreter, men den ble ikke umiddelbart iverksatt.

Assemblea Costituente

Da det ble klart at de allierte styrkene inntok Italia, begynte også planene om en ny grunnlov å konkretiseres. Den 25. juli 1943 var der i hovedsak to ulike syn på grunnloven. Monarkistene ville videreføre institusjoner og nasjonal identitet, i tillegg til å beholde verdiene som kronen symboliserte. Republikanerne ville derimot starte på nytt og fjerne alle spor etter det fascistiske regimet.

Les mer på:


Grunnloven
Grunnlovsdomstolen
Consiglio di Stato
CSM
Corte dei Conti
Presidenten
Consulta

Fakta

Grunnloven trådde i kraft 1 januar 1948.

Fra samlingen til fascismen var det Statuto Albertino som var grunnlov.

En egen grunnlovsdomstol, Corte Costituzionale, vurderer lover opp mot grunnloven.

Men de alliertes okkupasjon av Italia bidro til at slike spørsmål måtte utsettes siden landet lenge ble nektet uavhengighet og enhet. Da man først kunne bli enige i ”Patto di Salerno” i april 1944, var resultatet altså betinget av Usa, Sovjet og kirken. Dette kompromisset kom til å leve videre i grunnloven.

Vinteren 1945-46 endres Salernopakten av De Gasperi-regjeringen. D.l. 151/1944 uttrykte at folket skulle velge de nye institusjonelle formene gjennom et Assemblea Costituente, selv om man to år senere i d.lgs 98/1946 gjorde at denne forsamlingens makt ble redusert. Den lovgivende makten hadde fortsatt regjeringen, så forsamlingen skulle bare ta seg av grunnloven og valgloven. Den 2. juni 1946 gikk italienerne (alle over 21 år valgte i 32 proporsjonale valgkretser) til urnene for å avgjøre spørsmålet om monarki eller republikk, men også for å velge representantene som skulle utgjøre Assemblea Costituente. Forsamlingen på 552 deputerte møttes 25. juni 1946, og presidenten for forsamlingen ble Saragat, mens provisorisk president for Republikken ble De Nicola. Av forsamlingen fikk 75 kommisjonsmedlemmer oppgaven med å utforme en ny grunnlov, en kommisjon som igjen ble delt i tre underkommisjoner for henholdsvis borgernes rettigheter, statlig organisasjon og økonomiske/sosiale forhold. En egen kommisjon skulle sy det hele sammen, og den 12. januar 1947 var man klare for debatter i forsamlingen. I mellomtiden hadde forsamlingen gitt støtte til tre regjeringer under De Gasperi, samt ratifisert Paristraktaten. Grunnloven ble vedtatt 22. desember 1947, og trådde i kraft 1. januar 1948. I selve forsamlingen tok den praktiske politiske hestehandelen overhånd, fremfor den abstrakte oppgaven som skulle løses. Grunnloven ble ikke en ”norm”, men en avtale. Man skapte ikke et politisk fellesskap, men forhandlet om interesser. Delen som angikk de sosiale og individuelle rettighetene ble ganske vellykket, mens de mer organisatoriske aspektene hadde mangler. Organisatorisk hadde grunnloven den virkning å ikke skulle beskytte systemets funksjon mot fraksjoner, men fraksjonene fra hverandre. Det var viktigere å hindre at motstanderen ikke fikk makten. Assemblea Costituente ble oppløst 12. mai 1948.

Historisk utvikling

Den DC-ledede regjeringen etter 1948 hadde en todelt rolle. Den var aktiv i å sette igang lover om regioner (nr. 62 fra 1953), Corte costituzionale (l.cost nr. 1 og lov nr 83 fra 1953), og hadde også prosjekter for Cnel og referendum. Men mange hevder at partiet hindret iverksettingen av grunnloven (”ostruzionaismo di maggioranza”): grunnloven hadde gitt mye makt til ordinære lover med hensyn til organisatoriske aspekter, og DC ville få dette til sin fordel. Kjent er den s.k. "legge truffa" (n. 148/1953) som ga valgvinneren en flertallspremie. Kanskje var hensikten å oppnå 3/5 for å kunne velge medlemmer i Corte costituzionale?

Men det var først i den andre "legislatura" (regjeringsperiode) at grunnloven egentlig ble iverksatt, og utsettelsen skyldes partienes gjensidige behov for institusjonelle garantier. Corte costituzionale kom i aktivitet i 1956 og CSM i 1958. Samtidig ble det gjort endringer i kammerfordelingene og lengden deres ble lik (l.cost nr. 2 og 3 fra 1963). I den andre legislatura (1953-58) kom der etterhvert en indre og dynamisk balanse innad i DC mellom strømninger og ledere. I den tredje (1958-63) etablerte partistrømningene seg. I den fjerde (1963-68) var et nytt politisk univers med centro-sinistra, med en hovedvekt på de interne prosesser snarere enn med opposisjonen (men også innad i DC, og senere PSI). På denne tiden ble den institusjonelle debatten (av mindre rolle) konsentrert om å få formell makt og beholde den, og dermed ville man utvide modellen til regionene også. Det var likevel på 70-tallet de som ville styrke parlamentet og andre institusjonelle strukturer. Den formelle grunnloven (slik den ”skulle” være) ga seg bare uttrykk i Corte costituzionale, som insisterte på at grunnloven ikke bare skulle tas bokstavelig, men også i prinsipper og målsetninger.

Centro-sinistra fulgte opp DC på 70-tallet med at hovedpolitikken ble ført internt, mellom grupper og strømninger inne i regjeringspartiene. Opposisjonen fikk en begrenset rolle. Partiene gled over i administrasjon, og maktfordelingsprinsippet ble ikke respektert. Også i markedet fikk det offentlige stor rolle. Man ville for å demme opp for dette ikke kritisere partisystemets rolle eller legitimering, men heller omdefinere logikken bak maktens strukturerings-begrensings funksjon (garanti, balanse, ansvar, effektivitet). De ville med andre ord ha en ny konstitusjonalisme: dele ansvar mellom kamrene for å få mer effektivitet, endre styreform og valglov til flertallstyre, et kammer for regionene og sosiale interesser, få tilbake dualismen mellom regjering og opposisjon. Men dette ble en kort debatt.

Likevel, mot slutten av 70-tallet, etter stor påvirkning fra massene, tok de politiske elitene det innover seg at en fornyelse måtte til. Man forsøkte å utvide institusjonenes konsensuelle grunnlag og gi dem formal-juridisk legitimering. Parlamentet skulle bli sentralt, bl. a. ved å ta bort capigruppis vetorett med hensyn til fastsettelse av dagsorden. Folkeforsamlingen skulle også bli stedet for den reelle politikkutformingen, og ikke lenger bare dens formaliserte uttrykk etter at det internt hadde blitt bestemt (kontroll, kommisjoner, direkte forbindelser til andre aktører m.m).

Med Pci i regjering gikk man i praksis bort fra grunnlovens ved å gå fra fiducia til ”non-sfiducia” i august 1976, og en strid om regjeringens program i 1977 og 1978. Med Solidarietà Nazionale satte man til side mye av konvensjoner og vaner skapt av 30 år med republikk. Partiene bestemte alt seg i mellom, til tider med hjelp av presidenten og andre som mellommenn. Slik kom også muligheter for institusjonelle reformer. Men partiene nølte, siden de ikke ville gi fra seg den gjensidige garantien som eksisterte.

På 80-tallet slet man med å bli enige om nye regler for presidentens makt, regjeringens makt, ministres delegerte makt osv. Man hadde ikke felles verdier eller stabile handlingsmønstre for å skape dem. De Mita var den første som blandet politisk og institusjonelt lederskap i DC. Han endret reglene for godkjennelse av budsjettet (nr 362/1988), ga en ny lov om statsministeren (400), samt nye regler for parlamentet (bl.a hemmelig stemmegivning).

Mot slutten av `80-tallet kom også vanlige borgere til å ha en sentral rolle i endringer, spesielt i valgloven. En underskriftskampanje og en bevegelse for institusjonelle reformer ble motarbeidet av partiene, men fikk stor støtte i befolkningen. En folkeavstemning endret Senatets valglov og andre regjeringsstrukturer, og folket viste sitt sinne over en ”materiell” grunnlov som hadde blitt redusert til forhandlinger.

Borgerrettighetene

Borgerrettighetene (personens fysiske og moralske frihet) har en sentral rolle i grunnloven, som i stor grad beskytter dem. Dette ble gjort for å klart skille seg fra den fascistiske fortiden. Det ble laget teknisk-juridiske instrumenter for å forsvare rettighetene, og det har vært svært få som har hevdet behovet for en reform av denne delen av grunnloven.

Rettighetene i grunnloven har ikke samme styrke og verdi, men er hierarkisk inndelte. Borgerrettighetene går foran andre, som rett til eiendom. Et annet viktig prinsipp bak borgerrettighetene er det ”positive”: før loven gjaldt det å sikre seg frihet ”fra” statlig inngripen, mens man nå antydet hvor det offentlige burde gjøre tiltak for å fjerne ufrihet. Det kom dermed en forbindelse mellom borgerrettigheter og sosiale rettigheter. Noen elementer har blitt kritiserte, som en stiv oppfattning av begrepet religiøs frihet, og statens verdslige natur kan stride med grunnlovens artikkel 7 som annerkjenner den katolske kirke. Grunnloven sier ganske lite om massekommunikasjon og informasjon, og når det gjelder kvinners rolle var den lenge meget "tradisjonell".

I tiden mellom 1948 og tidlig `60-tallet (fase del centrismo) hadde ikke borgerrettighetene en god tid. Trenden var konservatorisk, konformistisk og moralistisk. Spesielt gikk dette utover arbeiderne og fagforeningene. Noen aviser var ikke tillatte på fabrikkene, mye kunst ble hindret og sensurert, og kvinnenes rolle var fortsatt under mannen. Men vi husker at i denne tiden var det politisk motstand mot å iverksette grunnloven. ”Tiningen” av grunnloven kom på først 1960-tallet, og borgerrettighetene begynte å få plass i lover, atferd og kulturen. 68-generasjonen forsterket dette: lov om skilsmisse ble vedtatt i 1970, og i 1974 forkastet 60% av velgerne forslaget om å fjerne den som kristeligdemokratene hadde håpet de ville. I 1970 kom også Statuto dei lavoratori, og familieloven kom i 1975 for å styrke kvinners plass. Abortloven ble vedtatt i 1978, og ble forsvart ved en referendum i 1981. Men det var også negative trekk på denne tiden, som f.eks politiets tvangsbruk og våpenloven.

Er borgerrettene politisk til høyre eller venstre? Historisk sett kom mange rettigheter i takt med at venstresiden styrket seg og kjempet dem fram. Men velgere fra Dc stemte nok for abortloven, og det var nok kommunister som var imot. Partienes holdninger til borgerrettighetene var også påvirket av strategiske og politiske (koalisjon) hensyn. Under terrorismen og anni di piombo er blitt kalt en periode av ”difesa sociale”, altså det var i orden å tilsidesette rettigheter ved en slik unntakstilstand.

Borgerrettighetene i dagens Seconda Repubblica? Føderalismeaspektet kan innebære utfordringer for dem, for eksempel med hensyn til likhetsprinsipper, ikke-diskriminering og beskyttelsen av minoriteter. Et annet spørsmål angår valgsystemet: et flertallssystem krever et sterkt forsvar for maktmisbruk, som maktfordeling og grunnlovsdomstol.

Referendum 2006

Den 25. og 26. juni 2006 ble det avholdt grunnlovsreferendum i Italia, hvor italienerne skulle bekrefte eller forkaste reformen av Costituzione som Berlusconi-regjeringen vedtok i sin forrige periode i regjeringsstolene. Endringene ga større makt til regionene og statsministeren, og satte et klart skille mellom oppgavene til de to kamrene i folkeforsamlingen, Camera og Senato. Ettersom det her dreide seg om grunnloven, var det egne regler for folkeavstemningen. Grunnlovsendringer krever to tredjedels flertall i parlamentet, og oppnås ikke dette, blir forslaget "fryst" inntil velgerne har sagt sitt. Kravet om folkeavstemning kan fremlegges av en femtedel av de deputerte, av 500 000 velgere eller av 5 regionale råd innen 3 måneder etter offentliggjøringen i Gazzetta Ufficiale. Ordningen med grunnlovsreferendum kom i 1970, og er regulert av artikkel 138 i Costituzione, som "referendum confermativo". Folkeavstemninger i andre saksfelt kalles "abrogativi" (kansellerende), og fastsetter etter grunnlovens artikkel 75 nødvendigheten av å oppnå "quorum", altså at et visst antall stemmer. Det har bare vært en folkeavstemning om grunnlovsendringer tidligere i Italia, nemlig i 2001, som angikk lokalt selvstyre (Titolo V).

Hva var det så Berlusconis flertall vedtok i 2005, og som folket nå skulle si ja eller nei til?
  • Den perfekte bikammeralismen ble fjernet, og senatet skulle bli føderalt. Det betyr at senatet skulle behandle saker som staten og regionene har felles (forholdet regionene har til EU, handel med utlandet og sivilforsvar m.m.). Deputertkammeret var ment å behandle utelukkende saker hvor staten har siste ord, som utenrikspolitikk, immigrasjon, offentlig sikkerhet, forsvar og rettsystem. Det andre kammeret kunne foreslå endringer, men det siste ord hadde kammeret hvis myndighet gjelder. De skulle stå likt når det gjelder for eksempel lovgivning for lokalvalg, og ble de ikke enige, dannet man en tredje forsamling bestående av 60 utvalgte som skulle skrive et forslag som begge kamre kunne vedta. Antall deputerte ble 518 og senatorer 252, mens antall seter for utenlandstemmene forble uendret. Man måtte ha 21 år for å bli valgt som deputert, 25 som senator. Hver region velget minst 6 senatorer, bortsett fra Molise (2) og Valle d`Aosta (1). Representanter for de regionale rådene og de autonome lokale myndigheter kunne delta i arbeidet i senatet, men uten stemmerett. De 5 livstidssenatorene ble erstattet av 3 livstidsdeputerte. Dette føderale senatet skulle dannes i 2016.
  • Presidenten kunne nå være 40 år for å velges, og det skulle "Assemblea della Repubblica" gjøre. Denne forsamlngen var ment å bestå av deputerte, senatorer, presidentene i de regionale rådene og de autonome provinsene, og minst 2 delegater fra hvert regionråd (Valle d`Aosta, Trento og Bolzano 1 hver). De tre første avtemningene ble som før, den fjerde krevde tre femtedelsflertall, mens den femte bare flertall. Presidenten fikk ny makt ved å utnevne lederne av de ulike "Authority" (kontrollorganer) og en deputert som visepresident i CSM. Nye valg kunne han nå bare innkalle til etter statsministerens ønske. Han kunne ikke oppløse kamrene skulle disse vedta å fortsette sitt arbeid og velge en ny statsminister.
  • Regjeringen og statsministeren skulle styrkes. Statsministeren ble valgt av borgerne via de deputerte, og presidenten måtte utnevne ham ut fra valgresultatet. Presidente del Consiglio kunne selv utnevne og kaste ministre. Det var ikke lenger krav om tillit fra kamrene for å innsettes. Statsministeren kunne stille kabinettspørsmål til Camera, og måtte gå av fikk han flertallet mot seg. Et mistillitsforslag krevde en femtedel av de deputerte for å komme på dagsorden, og da et absolutt flertall. Statsministeren fikk også større betydning ved å kunne oppløse deputertkammeret, og regjeringen kunne annullere, gjennom et samlet parlament, en regional lov som truet nasjonale interesser.
  • Devolution. Regionene fikk mer makt eksklusivt for seg selv når det gjelder helse, skole, utdanning, lokalpoliti og andre felt som staten ikke hadde enerett på. Roma fikk økt selvstyre som hovedstad. Det skulle innføres en "skatteføderalisme", som ga de lokale myndigheter større kontroll over sine inntekter og utgifter. Det ble derimot tatt forbehold om at det dette ikke skulle føre til et økt skattetrykk totalt sett. Hvis reformen ble, ville delen om devolution tre i kraft i 2011.
  • Corte Costituzionale og CSM. Grunnlovsdomstolen ble endret når det gjelder valg av dommere. 7 skulle velges av parlamentet, hvorav 4 i senatet. 4 skulle velges av presidenten og 4 av dommerene. Når det gjelder magistratenes øverste råd, var det planene å velge fortsatt to tredjedeler av medlemmene av dommerene selv, mens en tredjedel nå deles likt mellom Camera og Senato.

Folket sa derimot nei til forslaget, og ordningen forble dermed slik den lenge har vært siden 2001:

  • Parlamentet og lovene. I dag har Italia en "perfekt bikammeralisme", som betyr at parlamentets to kamre, Camera dei Deputati og Senato, har ansvar for de samme områdene, og må vedta en tekst med identisk ordlyd. De deputerte (de som sitter i Camera) er totalt 630, hvorav 12 velges av utenlandsstemmene. Du må være fylt 25 år for å kunne velges inn, og valget er direkte og universelt. Fordelingen av plassene tar hensyn til befolkningstettheten i de ulike valgkretsene. Senatorene er 315, og 6 av dem velges for utlandet. For å velges inn må du ha fylt 40 år, for å velge 25. Her fordeles plassene regionalt: alle regionene skal ha minst 7 senatorer, bortsett fra Molise (2) og Valle d`Aosta (1). De som har vært Presidente delle Repubblica blir livstidssenatorer, og den sittende presidenten kan utnevne opp til 5 livstidssenatorer de som har utmerkt seg sosialt, vitenskapelig, kulturelt eller litterært.
  • Presidenten representerer i dag den nasjonale enhet, slik grunnlovens artikkel 87 fastslår. Han velges av et samlet parlament og 3 representanter fra hver region (Valle d`Aosta bare 1). De tre første avstemningene krever to tredjedelers flertall, den fjerde bare flertall. Du må ha fylt 50 år for å velges, og da sitter du i 7 år. Han berammer parlamentsvalg og folkeavstemninger, underskriver lovene, ratifiserer internasjonale traktater, er øverst-kommanderende for det militære, og leder Consiglio superiore di difesa og CSM. Han kan bare straffeforfølges for høyforræderi eller alvorlige brudd på grunnloven.
  • Regjeringen og statsministeren. Statsministeren (Presidente del Consiglio) utpekes i dag av presidenten, og statsministerens forslag til ministre må bekreftes av ham. Regjeringen må ha tillit i kamrene, selv om mistillit ikke nødvendigvis betyr avskjed ifølge grunnlovens artikkel 94. Statsministeren styrer, og er ansvarlig for, regjeringens arbeid. Et mistillitsforslag må underskrives av minst en tidel av de deputerte.
  • Devolution angår de lokale myndighetenes rolle. I dag er det 5 regioner som har spesielle statutter (Friuli-Venezia Giulia, Sardegna, Sicilia, Trentino-Alto Adige og Valle d`Aosta), og 2 provinser, Trento og Bolzano, er autonome ifølge grunnlovens artikkel 116. Forholdet mellom stat og region fastsettes av artikkel 117, som gir staten oppgaver i forholdet til EU, trosretninger, statsborgerskap, forsvar, for å nevne noe. Derimot har regionene makt når det gjelder arbeidssikkerhet, handel med utlandet, transport og energifordeling. Regionene gis også lovgivende makt på alle felt som ikke uttrykt er forbeholdt staten.
  • Grunnlovsdomstolen og CSM. Grunnlovsdomstolen (Corte Costituzionale) består i dag av 15 dommere, hvor 5 velges av presidenten, 5 av et samlet parlament, og 5 av dommerene. Magistratenes høyeste organ, Consiglio superiore della magistratura, velges to tredjedeler av magistratene selv, og en tredjedel av et samlet parlament.


Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.

Tips en venn Favoritter Utskrift Mer