Italia og EU
Det åpne markedet har hjulpet den italienske økonomien. Italienerne har tradisjonelt sett vært veldig positive til EU, og de fattigste regionene i sør har mottatt betydelige summer til utviklingsprosjekter. Men etter at euroen ble innført i 2002 har prisene steget, og med nye medlemsland med dårligere økonomi, har begeistringen sunket noe.
Klima
Italia var lengde meget kritiske til EUs klimaavtale, som blant annet betyr kutt på 20% i CO2-utslippene til fordel for fornybar energi. Man ble enige om unntak for viktig industri, samt en revidering av avtalen ved et eventuelt brudd i København 2009.
(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)
IntegrasjonEt av argumentene som det kristeligdemokratiske partiet DC benyttet for å melde Italia inn i NATO, tross en betydelig motstand fra venstresiden, var at det var en nødvendig etappe for europeisk integrasjon og samarbeid. Det sies at det var Sforza som forsto at europeismen kunne være et surrogat og en trøst for italienerne, en slags fortsettelse av Risorgimento. I lag med Luigi Einaudi og Altiero Spinelli regnes han som grunnleggeren av den italienske europeismen. Romatraktaten ble undertegnet i 1957, og fra 1. januar året etter var CEE et faktum. Italia dro straks nytte av de økonomiske fordelene som færre handelshindre og flyten av arbeidskraft ga. |
FaktaTraktaten om stål- og kullunion ble undertegnet i Roma i 1957. Romano Prodi var president i EU-kommisjonen fra 1999 til 2004. Italia har Visepresidentembetet i kommisjonen og Kommisjonæren for Transport: Antonio Tajano.
|
Derimot var det diplomatiske og politiske nærværet i alliansen langt svakere, og det sies at den manglende tilstedeværelsen i Brussels tidvis bidro til at Italia lenge betalte mer enn hva landet fikk igjen. Dette løste seg ved de nye medlemslandene på `70-tallet.
PositivitetLenge hadde EU en svært god klang i italienernes ører. Landet fikk mye igjen for medlemsskapet, spesielt på det økonomiske feltet. Senere ble også de sørlige regionene av landet mottakere av de europeiske struktur- og utviklingsfondene, og Maastricht-traktaten ble sett som en ekstra kontroll på korrupte politikere som prioriterte særinteresser. Den negative trenden med stadig større underskudd og større utenlandsgjeld som startet på 80-tallet skyldes partienes manglende evne og vilje til å tenke langsiktig og nasjonalt. Kravene fra EU reduserte spillerommet de italienske politikerne hadde til å gi til særinteressene. Mange italienere så dermed positivt på EU. Derimot har innføringen av en felles myntenhet, euro, gjort flere skeptiske ettersom prisen steg dramatisk på flere varer og tjenester. |










