 |
Stereotyper:
Annonser
 |
SØK PÅ DENNE SIDEN
BLI BEDRE I RETORIKK
WEBBY TAR DEG MED TIL FANTASTISKE ITALIA!
Italia er det perfekte reisemål. Matglede, kunst, historie og flotte badeperler er gjerne faste ingredienser her. Webby har Norges ledende guide på nett, med rikelig og nyttig informasjon.
Vakre Roma tar pusten fra deg med sitt kaotiske bybilde dominert av antikk historie, religiøs kunst og yrene uteliv. Byen alle vender tilbake til, og vi hjelper deg til et minneverdig første møte.
Design, mote og finanssentrum er det de fleste forbinder med Milano. Opplev fotball av ypperste klasse, se kunst av mestere som Da Vinci og shopp deg sanseløs!
Venezia har en unik atmosfære, preget av en fascinerende og mangfoldig historie fra møtet mellom øst og vest. Vi tipser deg om romantiske gjøremål, museer og arkitektur.
Ingen byer i Italia er som Napoli. Sansene får mye å jobbe med i denne byen mellom en aktiv vulkan og et asurblått hav. Verdens beste pizza er noe du bør få med deg, og Webbys guide til området rundt gir mange tips til ekskursjoner.
Firenze er renessansens vugge, og langs vakre Arno kan du se juveler innen arkitektur og kunst. Toscana er kjent for sin gode vin og velsmakende mat, og ikke minst sjarmerende natur. Bli med oss!
Italienske fagforeninger
 |
Cgil, Cisl og Uil er de tre største fagforeningene i Italia. De har tradisjonelt sett vært tett tilknyttet sine "moderpartier", og spesielt under bipolarismen mellom PCI og DC hadde de stor innflytelse på politiske valg. I dag deltar de i den s.k. "concertazione", et rundebord med regjeringen og arbeidsgiverne om temaer innen arbeidsliv, pensjon og trygderettigheter. Det er ellers en meget stor fragmentering av fagforeninger i landet, noe som ofte gir seg utslag i streiker spesielt i transportsektoren. |
(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)
Indre strid i CgilDet er etter sigende strid innad i Cgil, hvor tre interne minoriteter vil ta opp kampen mot den veltroni-dalemiske støtten til lederen Epifani. De tre er det ekstremevenstre ledet av Cremaschi, Fiom ledet av Rinaldini, og Lavoro e società ledet av Nicolosi. Tilsammen kontrollerer de 25%. |
FaktaCgil dannet 1 oktober 1906. Cisl dannet 30 april 1950. Uil dannet 5 mars 1950. |
Patronater
Fagforeninger styrer store fond med ressurser. Cgil har Inca, som i 2006 tjente 97,6 mill euro. Cisl har sitt Inas, som samme år tjente 66,3.
Ulike forhandlinger:Det er flere typer forhandlinger mellom stat og arbeidslivsparter. Ikke alle er like aktuelle i dag Contrattazione interconfederale er på nasjonal nivå mellom de tre store og arbeidsgiverorganisasjoner (Conf, Confapi, Intersind, Asap osv.) om lønnsjusteringer, lønnsstruktur, investeringer, sysselsetting osv. Contrattazione triangolare (Concertazione) er på nasjonal nivå mellom de tre store, arbeidsgivere og regjering om generell økonomisk politikk, sosialpolitikk, skatt, pensjon, sosiale reformer, ungdomssysselsetting osv. Contrattazione collettiva di categoria er på nasjonalt nivå mellom kategorifagforeninger og kategoriarbgivere om nasjonale arbeidskontrakter (ccnl), grunnlønn, kvalifikajoner, arbeidstid, rettigheter for fagorganiserte osv. Contrattazione territoriale er på et regionalt, provinsielt, kommunalt eller "comprensorialt" nivå mellom lokale fagforeninger og lokale myndigheter om offentlige tjenester, sosialhjelp, helse, sysselsettin, offentlige investeringer, spesifikke territorielle problemer osv. Contrattazione integrativa decentrata er på bedriftsnivå mellom ledelsen og fagforeningene om kvalifikasoner, verv, produksjonspremier, insentiver, personalpolitikk, organisering av arbeidet, miljø, teknologi, investeringer, kantine, tjenester osv. |
Organisasjonen
I dag er Confindustria en enorm organisasjon, som alle regjeringer må lytte til. Der er over 113 000 medlemsbedrifter, som bruker organisasjonen som en talsmann for interesser, behov og rettigheter. Mye vekt har blitt lagt på innovasjon og nyskapning, og et eget forskningsinstitutt legger frem rapporter om ulike sider ved den italienske økonomien. Dagens leder er Emma Marcegaglia, den første kvinne med dette vervet, som tok over etter Ferrari-sjef Luca Cordero di Montezemolo.
Kravene
På agendaen til Confindustria er det som regel krav om lavere beskattning av bedriftene og en forenkling av byråkratiet innen sentrale felt som å starte bedrifter, ulike rapporteringsordninger og nyskapning. Et hyppig fremlagt krav er en bedre infrastruktur, både når det gjelder fly, sjø, jernbane og veier. Organisasjonen tar også makroøkonomiske standpunkter til rentenivå og regjeringens politikk, og man fremmer gjerne behovet for en lavere offentlig gjeld og underskudd. Confindustria er naturlig nok ikke glad for fagforeningenes fragmentering og oppslutning, som de mener hindrer en liberalisering av arbeidsmarkedet og sysselsettingspolitikken. Selv om det er upopulært blant deler av medlemmene, har Confindustria også krevd at enkelte yrkesgruppers makt reduseres. Dette gjelder først og fremst de s.k. ordini professionali som selv regulerer lisenser og priser. I det siste har organisasjonen også satt organisert kriminalitet på dagorden, ved å eksludere de av medlemsbedriftene som gir etter og betaler beskyttelsespenger ("pizzo") til mafiaen.
Historisk bakgrunn
Under fascismen måtte arbeidsgivere og arbeidstakere være i samme organisasjon, og man kan dermed vanskelig se deres virke i denne perioden. En ny fagbevegelse fulgte etter krigen antifascismens spor, og i juni 1944 skrev Dc, Pci og Psi under "Patto di Roma" som etablerte CGIL, Confederazione Generale Italiana del Lavoro. Partiene hadde i starten en lik innflytelse i ledelsen. Men med den kalde krig forlot kristendemokratene Cgil for å danne CISL, Confederazione Italiana Sindacati dei Lavoratori. Sosialdemokratene i Psdi og Pri brøt ut like etter og dannet det mindre Unione Italiana del Lavoro, Uil. Kjennetegn for den italienske fagbevegelsen er demed at den er delt i tre, og med tradisjonel tette politiske bånd. Foreningenes krav var lenge ikke først og fremst ut fra reelle behov fra arbeidslivet, men krav fremsatt fra partiene.
Kampen mot regjeringene
På 50-tallet var forbindelsene mellom partier og fagforeninger vanskelige siden regjeringen og arbeidsgiverne ønsker seg mer eksport og bedriftsprofitt for å øke investeringer, samt for å sikre stabile lave lønninger. Confindustria (Confederazione generale dell`industria italiana) var alene om arbeidsgiverne i starten, og hadde både private og offentlige medlemmer. I 1956 lagde derimot de ”statlige” bedriftene (selskaper med betydelig statlig eierandel) et eget forbund: Intersind (Sindacato delle azienda a partecipazione statale), med en mer positiv holdning til fagforeningene. Fra slutten av 50-tallet kom en fagforeningsboom hvor medlemsantallet økter, og de ulike foreningene begynte et samarbeid. Men 1960-åra ble også tiden for økonomisk krise og inflasjon, og denne slettet mange resultater fra forhandlingene av de kollektive kontraktene. I 1969 startet student- og arbeideropprører (”autunno caldo”), og det ble dannet små styrer innad i bedriftene (consigli di fabbrica) utenfor foreningene. Fagforeningene klarte å ta dem igjen ved å la disse styrene bli fagforeningsorganisasjoner. I 1972 gikk de tre sammen i Federazione Cgil, Cisl e Uil, en uforpliktende pakt som skulle koordinere dem. Samarbeidet førte til en stor seier i 1970 med arbeidsrettigheter i Statuto dei diritti dei lavoratori (organisasjonsfrihet og vern mot usaklige oppsigelser). Derimot kom en ny økonomisk krise mot slutten av 70-tallet, med høy ledighet og restrukturasjon av bedriftene, mens fagforeningene krevde større investeringer i sør og flere arbeidsplasser.
Den økonomiske utviklingen på 80-tallet var dårlig, og fagforeningene gikk på et betydelig tap da bilprodusenten Fiat sa opp 23 000 arbeidere. I 1984 kom det til krise i forholdet mellom de tre etter at Craxi-regjeringens forslo å kutte prosentpoeng fra den automatiske lønns-inflasjon justeringen ("scala mobile"). Cgil-flertallet var imot, og føderasjonenen ble oppløst. Dessuten gjorde den teknologiske utviklingen at flere arbeidere ble funksjonærer, og spesielt fra Cgils rekker tok tertiærsektoren fra industrien. Problemene har gjort det nødvendig med lokale organisasjoner, og de mer radikale comitati di base (Cobas) oppsto blant jernbanearbeidere og lærere. Cobas var og er gjerne i konflikt med fagforeningene, og vil ofte ikke ha fast struktur eller styreorgan. Alt styres gjennom møter mellom ansatte. Ofte har regjeringen grepet inn i deres streiker.
Splittelse
I 1988 var 39% av de yrkesaktive fagorganiserte, et lav i forhold til Skandinavia. En forklaring kan kanskje være det ikke var nødvendig i Italia å fagorganisere seg for å få ledighetstrygd. De tre store hadde ca 9,2 millioner medlemmer på slutten av `80-tallet, hvorav Cgil 4,7, Cisl 3, og Uil 1,4 millioner. I tillegg er der en rekke selvstendige fagforeninger (autonomi), hovedsaklig i det offentlige, i bank og finans, med ca 500 000 medlemmer. Cisnal (Confederazione italiana sindacati nazionali lavoratori) var lite, men deres medlemmer stemte gjerne Msi. Idag er det foreningen UGL som representerer høyresiden rent fagforeningsmessig. De autonome fagforeningene (offentlige ansatte) fordelte medlemmene etter funksjonene de hadde, mens de tre store gjorde det etter bedriftstype (categoria). De har en vertikal og horisontal struktur. Den horisontale er en geografisk inndeling, f. eks etter provinser. I Cgil er medlemmene i et spesielt omrpde tilhørende et lokalt "camera del lavoro". Den vertikale strukturen deler inn etter bedriftens sektor og kategori, og gjelder da både for arbeider og funksjonær. De to strukturene kan gi overlappende oppgaver og dårlig koordinering. Hovedoppgaven til fagforeningene er å forhandle kollektive kontrakter, treårige for alle som arbeider i en kategori om man er medlem eller ikke. Fagforeningene får kvoter baserte på lønn, med tak på 1%, men uten streikekasse.
Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.
