Generelle trekk ved Italias økonomi
Siden 1980-tallet har det vært klart at Italia sliter med høy gjeld, store offentlige utgifter og lav vekst. Svake regjeringer, strid innad og mellom partier, samt en konkurranseutsatt eksportsektor må ta mye av skylden for situasjonen.
Italia i økonomisk krise
Renten på italienske statsobligasjoner har vært svært høy siden sommeren 2011. Høye renter på den svært store gjelden gjør at finansmarkedene har tvilt på om landet i fremtiden vil være i stand til å betjene gjelden. Noen har spådd at landet går konkurs hvis rentenivået legger seg på 8-9 prosent. De høye rentene la press på de italienske politiske institusjonene, og regjeringen ledet av Silvio Berlusconi trakk seg 12. november. Det var ventet at finansmarkedene ville reagere på Berlusconis avgang ved lavere renter. Rentenivået gikk ned, men har fortsatt å være på relativt høye nivåer. Den nye teknokratiske regjeringen ledet av Mario Monti har fått arbeidsro til å vedta høyere pensjonsalder, økte skatter på luksusvarer, boligskatt og økt moms. Det ventes flere politiske vedtak for å berolige finansmarkedene om at Italia vil gjøre de nødvendige reformene innen arbeidsliv, infrastruktur og offentlige kutt. Det er likevel usikkerhet om hvorvidt det er politisk flertall for tiltakene som EU ønsker seg fra Italia.
Italias offentlige gjeld har i lang tid vært svært høy. De siste årene har denne ligget på 120 prosent av BNP. Gjeldsproblemene til Hellas (og andre sentrale land som USA og Spania), utfordringene som EU har hatt med å få på plass hjelpefond og spekulasjon på markedet var bakteppet for at også Italia ble trukket inn i krisen på en direkte måte 8. juli. Spekulanter "angrep" italienske statsobligasjoner, som tapte stort i forhold til de tyske (spread). Siden mange italienske banker sitter på de italienske verdipapirene, ble også bankene tapere på børsene. Det er ikke bare frykten for at Italia ikke skal klare å betale gjelden sin som har utløst krisen. Flere har pekt på at det er den politiske situasjonen i landet som skaper usikkerhet om landet vil klare å gjøre de nødvendige reformene for å få budsjettet i balanse og skape økonomisk vekst. De siste årene har Italia hatt en vekst på rundt 1 prosent, en utvikling som flere spår vil vare de neste to årene. På den politiske fronten sliter regjeringen med å skaffe flertall i kamrene, og regjeringen har siden 2008 stilt hele 48 kabinettspørsmål (per juli 2011).
(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)
|
15. juli vedtok nasjonalforsamlingen et nytt budsjett på rekordtid, hvor et overbevisende flertall gikk inn for å skape budsjettbalanse i 2014. Budsjettet var på 48 milliarder euro, og politikerne ønsket å berolige markedet ved å vise politisk ansvarlighet utover partipolitiske interesser. Blant tiltakene som ble vedtatt var økte egenandeler på helsetjenester, kutt i skattelettelser, flere skatter og økt pensjonsalder. Spesielt har pensjonsreform blitt pekt på som sentralt i verdiskapningen i Italia, og dette budsjettet vedtok å gradvis øke pensjonsalderen med 3-4 måneder hvert 3. år. Det betyr en pensjonsalder på 70 år i 2050. |
FaktaPå 1950- og `60-tallet dro en økonomisk boom store deler av befolkningen ut av fattigdom. Landet er i dag medlem av G8 pga av sitt BNP. Den offentlige gjelden er på 120% av PIL (BNP. |
Mange pekte på at denne handlekraften ville gjenskape tilliten til at regjeringen var levedyktig en god tid fremover. Financial Times ønsket seg (i avisen utgitt 15. juli) et regjeringsskifte utløst av presidenten, et forslag som ble møtt med hoderysting i Italia. Også innad i regjeringen var det tydelig uenighet mellom PdL og Lega Nord, men kanskje viktigst for markedet var frykten for at finansminister Tremonti (som av mange ble sett på som garantisten for en ansvarlig italiensk økonomisk politikk) måtte gå av etter strid med statsminister Berlusconi. Tremonti er også svekket etter at hans tidligere rådgiver Marco Milanese nå etterforskes for korrupsjon og misbruk av embetet sitt.
|
Budsjettet som ble vedtatt 15. juli ga derimot ikke utslag i økt tillitt hos markedet, og usikkerheten i EU og USA gjorde at de italienske gjeldspapirene fortsatt ble utsatt for spekulasjon. Situasjonen var så alvorlig i begynnelsen av august at regjeringen vedtok å fremme flere av tiltakene med ett år. Budsjettbalanse skal oppnås i 2013, og det skal straks iversettes liberaliseringer av arbeidsmarkedet og reformeres i skattesystemet. Håpet er at dette ikke bare vil gjøre slutt på økte renter på italienske statsgjeld, men også skape den nødvendige veksten som landet trenger. Frykten for at Italia skal ende opp som Hellas tilbakevises av flere aktører i Italia. De peker på at de italienske bankene er solide, det var ingen av dem som ikke besto stresstestene i juli. Produksjonsapparatet i landet er fortsatt fungerende, og det er ingenting per i dag som tyder på at landet ikke skal klare å betjene gjelden sin. Tall fra Banca d`Italia i juli tyder også på at eksporten øker og inflasjonen bremser. Derimot er det på lang sikt at faren truen. Vedvarende høye renter og lav økonomisk vekst kan gjøre at landet om noen år vil få problemer. Banker som Unicredit har tapt sin verdi 33 prosent på børsen det siste året. Viktige bedrifter som Parmalat og Bulgari er solgt til franske selskaper. Noe debatt vakte det også da det ble kjent at Deutche Bank var blant aktørene som har solgt italiensk statsgjeld, etter at samme institusjon beskrev Italias situasjon som langt fra faretruende. |
Det er den jevne italiener som får kjenne krisen på kroppen. Det italienske statistikkbyrået ISTAT la i juli frem tall for fattigdommen i landet. 3 millioner, eller 5,2 prosent av befolkningen, lever under den absolutte fattigdomsgrensen. Det er rundt 13 prosent som lever under den relative fattigdomsgrensen.









