Helse
Helsesystemet i Italia har tradisjonelt kostet staten mye, og kvaliteten varierer fra et meget høyt nivå med forskning og eksperter i verdensklasse til strukturelt betingede tilfeller av feilbehandling. Mye av denne forskjellen skyldes ulikheter mellom regioner i sør og sentrum-nord. Det arbeides for å få til reformer, og i mellomtiden er private løsninger foretrukket av mange.
Planlagte kutt
Ifølge regjeringens dekret og økonomiske treårsplan har helseseksjonen store kutt foran seg i 2009, spesielt i forhold til Patto Salute som Prodi-regjeringen (Livia Turco og Padova-Schioppa) la frem. Frem til 2011 vil man spare nesten 7 mrd euro. Ordningen med egenandel (ticket) utvides også eldre invalide kreftpasienter, men fordeles etter inntekt. Antall sykehusplasser kuttes, og regionene pålegges å kutte i det administrative personalet og deres lønninger. For å øke fondo sanitario må regionene underskrive en avtale med regjeringen innen 31. oktober. Corte dei Conti skriver at 80% av de regionale pengene går til helse. Reaksjonene fra regionene er sterke, også fra de styrte av sentrum-høyreregjeringen. De sliter allerede med store underskudd, og flere har inngått langsiktige planer om kontrakter og ansettelse, som nå blir for dyre. Minister Sacconi tilbakeviser at det skal kuttes i helse, siden budsjettene skal bli større, og ticket og skatt øker bare i de ueffektive regionene. Ministeren for Welfare sier også at regionene er sikret samme overføringer som de fikk under Prodi for 2009.
(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)
Regionale underskuddItalia bruker rundt 9% av BNP på helse, men problemet er de store ulikhetene som gjør at mange ikke har et tilfredsstillende tilbud, samt kriminelle forbindelser mellom organisert kriminalitet og politikere. I 2007 brukte SSN rundt 102 mrd euro, en økning på 2,9% siden året før. Men det totale underskuddet (disavanzo) er på 3,2 mrd, likevel den laveste på årevis. Litt over 30% av utgiftene går til personale, mens utgiftene til legemidler er på rundt 15%. Utgiftene er store også fordi det i Italia er mange sykehus, og flere av dem er små og lite effektive. I fremtiden må man styrke hjemmetjenestene, og ikke sykehusene, på grunn av eldrebølgen. Regionene må følge de nasjonale retningslinjene (får inntekter bl.a fra Irap), men har stort spillerom. Gjennomsnittet pro capite utgifter nasjonalt er på 1 731 euro. Lombarida bruker 1 965, mens Calabria 1 581. Tre regioner, Lazio, Campania og Sicilia, står for 83% av det totale underskuddet i 2007. |
Fakta
Helsetjenesten i Italia ordnes i en SNN, Servizio Sanitario Nazionale, og dekker både tilbud som gis på nasjonalt og lokalt nivå. Det universelle tilbudet skal utøves av lokale enheter, som delvis tar betalt for tjenester. Det første helsedepartementet ble dannet i 1963, og deler ansvaret med flere direktorater og organer som CSS, ISS og ISPESL. Hvert tredje år utarbeides en nasjonal helseplan med prioriteringer. |
Helse og kriminalitet
Hvert år er det anbud for nesten 100 mrd euro i helsevesenet. Mye av pengene fordeles av politikere gjennom utnevnelser av direktører o.l., anbudsfordeling og dekning av privates utgifter. Mange slike operasjoner etterforskes, og den siste saken som vakte oppsikt var varetektsfengslingen av givernøren i Abruzzo, Del Turco. Mange svindler er avdekket, likeså klientelismer, korrupsjon og mafiainfiltrasjon. Etter legge Bindi fra 1999, som reformerte Sistema Sanitario Nazionale, blir lederen av regionale helseforetak og Asl utnevt av guvernøren. Lederen er igjen fri til å nesten gjøre som han vil. Helseutgiftene til regionene har en tendens til å øke når det nærmer seg valg, og for flere av dem er underskuddene stadig økende. Tilfellet Sicilia er spesielt, siden utgiftene øker tross for at pasientene foretrekker å la seg kurere i andre regioner. Her har også mafiaen en andel. Corte dei Conti har kritisert regionen for at utgiftene øker med nesten 200 euro per innbygger i 2007, mens kvalitetens på tjenesten ikke er like god.
Reform
Helsesystemet ble reformert på 1970-tallet. Før det var systemet fragmentert med mange "mutue" (Inam, Enpas, Inadel m.fl), institusjoner som forsikret de som jobbet. De ulike kategoriene var dermed forsikret på ulike måter. Etter reformen fikk alle rett på hjelp. I 1976 kom "consultori", pålagt ved lov, som hjalp til med rådgivning, utdanning og terapi overfor familie, par, foreldre/barn, fødsel o.l.
Plan og institusjonerReformen kom med lov nr. 833 i 1978, basert på grunnlovens paragraf 32. Mål og kriterier for den nasjonale helsetjenesten blir fastsatt av en "piano sanitario nazionale", foreslått av regjeringen og som varer 3 år. Enkeltregionene har sine planer tilpasset det nasjonale programmet.Kommunene har administrative oppgaver gjennom Unità Sanitarie Locali (USL). Usl varierer i størrelse mellom 50 000 og 200 000 innbyggere, og gir helsetjenester som utdanning, forebygging og legehjelp, i tillegg til kontroll av mat og legemidler. I små områder med stor avstand til Usl er det "distretti" som tar seg av oppgavene. Consiglio Sanitario Nazionale er et vitenskapelig rådgivningsorgan som forsker og samarbeider med regioner og Usl. Istituto Superiore della Sanità gir råd til parlamentet i helsespørsmål, og er med på å forberede den nasjonale helseplanen. Hver lege (medico generico, evt di base) har 1 500 pasienter, og er filter for resten av systemet. Denne er gratis for direkte tjenester, mens spesialistbehandling må betales delvis av pasienten selv. Man behøver ikke gå til fastlegen ved odontologi, gynekologi, pediatri og okulatri, men direkte til Usl. |
Utgifter
Tallet på sykehusinnleggelser er høyt, og forsøk på å redusere dem har vært å besøke eldre hjemme og grundigere undersøkelser før innleggelse. Det mangler strukturer for langtidspasienter og små kirurgiske inngrep.De store utgiftene har ofte blitt forsøkt dekket av s.k. "ticket". Det slipper de med lav inntekt og spesielle sykdommer. Rundt 75% av reseptene er fritatt egenandel i Italia, mens bare 10% i Danmark. Det er stort forbruk av legemidler, kanskje fordi italienerne er vante til å kurere seg selv og at legene har overdrevet. Det er også kommet en større liberalisme når det gjelder reseptfrihet.
I 1986 var bare 13,3% av de spurte fornøyde med helsesystemet, mens to tredjedeler misfornøyde. Men mange italienere ser helsen sin som dårlig, altså at de lider av lette sykdommer.
Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.










