Forsiden   -   Historie

Historiske begivenheter i italiensk politikk

Samling i 1861, kongedømme og deretter fascistisk regime. Historien er innholdsrik i Italia som ble republikk i 1948. Tiden etter 1992 har vært en transisjonsfase for partier og institusjoner, og mange kaller den "Seconda repubblica".

 

Risorgimento og dens konsekvenser

Samlingen av Italia til en stat (Risorgimento) har fortsatt konsekvenser for det politiske livet. Den lokale kulturen og sivilsamfunnet har ofte vært skeptiske til staten. Likeså har historiske begivenheter som Giolittis regjeringer og Mussolinis fasciststat bidratt til å prege ideologier og institusjoner i lang tid etterpå. Den kalde krigen delte landet i øst og vest, og bidro til å forsinke eller hindre sentrale reformer. Mange mener også at samlingen kan ha forårsaket flere migrasjoner og massepartienes (DC og PCI) virke under kalde krigen. Det gamle partisystemets fall på begynnelsen av 1990-tallet, det som mange sier er slutten på Prima Repubblica, kan også sies å ha sitt fundament i en arv fra et land som ble samlet altfor raskt. Statsdannelsen var preget av at det manglet et forenende og premiss-settende sentrum. Også etter samlingen var landet delt, med for eksempel et økonomisk sentrum i Milano, en statlig administrasjon i Torino, den religiøse hovedstaden i Roma og de fleste innbyggerne i Napoli.

 

(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)

Rundt 1850 var det Østerrike som nesten kontrollerte alle de 9 italienske statene. Giuseppe Mazzini (1805-1872) ville ha samling, og drev nasjonalistisk propaganda for at folk skulle gjøre opprør mot kongene sine. Han fikk støtte av ungdommen og lavborgerskapet (håndverkere, handelsmenn, selvstendig næringsdrivende, intellektuelle), og det var feilslåtte opprør på 1830- og 40-tallet. Regno di Sardegna (Piemonte) var i praksis en fransk koloni, men kongen ville bare erobre sletten rundt PO-elven (Pianura Padana). Men de liberale (som regel det øvre borgerskapet) likte Mazzinis tanke om Patria, enhet og uavhengighet, og ver ikke fullt så opptatte av demokrati og republikansk styreform. De ville bort fra de føydale og absolutte monarkier. Regno di Sardegna var dessuten allerede et konstitusjonelt monarki (der var skrevne regler som begrenset kongen) og hadde et deputertkammer. Som statsminister hadde kongefamilien Savoia den dyktige grev Cavour (1810-1861), som tross egen motstand pragmatisk aksepterer ideen om samling. I Europa har man (spesielt Frankrike) interesse av å svekke Østerrike og fremme italiensk statsdannelse.

 

I tiden mellom 1859-1870 finner ”guerre di Indipendenza/Risorgimento” sted, og størsteparten av landet samles (ikke Trento, Trieste og Roma). Soldatene var mazzinianske frivillige ledet av Giuseppe Garibaldi (1807-1882), som sloss for kongen i republikkens navn. Tross stort hell på slagmarken, fikk de kjempende ingen full seier. Vittorio Emanuele II (1820-1878) ble utnevt av Camera dei deputati i Torino til Italias første konge 17 mars 1861. Italia ble ikke forent samtidig som man ga nye institusjoner og virkemidler. Snarere dreide det seg om en piemontisering av landet. Liberalerne vant.

Les mer på

Presidentens arkiv
Senatets arkiv
Arkiv Camera
Istituto Luce
Luce arkiv
Archivi 900
Perikles
Leonardo cronologia
Polyarchi

 

Fattig stat

Italienerne var fattige i 1895, med en økonomi hovedsaklig basert på jordbruk. I nord var jordbruket moderne med rasjonell utnyttelse av jordsmonnet, dyrkingsmangfold, motormaskiner og kjemisk gjødsel. I sentrum av landet var det mezzadria, en middelaldersk struktur hvor jordeier gir land og verktøy, og bonden sin arbeidskraft. Man deler resulatet likt. God uttnyttelse og små jordstykker gir stabilitet, men størrelsen var for liten til å åpne for fremskritt gjennom maskiner og gjødsel. I sør dominerte latifondo. Eieren (gjerne en adelsmann) bodde i byen uten å ta vare på eiendommen, noe som betydde dårlig administrasjon og dyrking. De som dyrket jorden (braccianti) forble veldig fattige. Det var lite industri i landet, og da bare i på landsbygda i nord (silke og ull). I byene Torino, Milano og Genova foregikk litt produksjon av jernbane, jordbruksmaskiner og skip. Den indre handel var redusert, og de fleste måtte klare seg selv. Også utenlandshandelen var beskjeden (olje og vin til Frankrike, import av råvarer og karbon fra England).

 

Kirkens rolle

I 1861 var der 99,74% døpte katolikker i Italia, og kirken hadde en velorganisert struktur. Den var imot den italiensk stat siden det betydde pavestatens utslettelse, men også mot tankene om en nasjon (Patria) og fremskritt. Pave Pio IX ga ut ”Syllabus” i 1864, hvor kirken sa nei til frihet til å velge en annen religion enn den katolske, vitenskapsfrihet, etc. Roma ble okkupert i 1870, og paven ansa seg som fange. Han ga non expedit, som forbø alle katolikker å delta i det italiensk politiske liv. Dette forbudet ble utfordret og foredlet av Partito Popolare, som senere ble Democrazia Cristiana.

 

Konstitusjonelt kongedømme

Italia ble altså et konstitusjonelt kongedømme. Grunnloven ble kalt Statuto albertino (som kongen sverget å respektere), parlamentet var delt i to kamre og vedtok eller forkastet lover. Deputertkammeret ble valgt av de med stemmerett (6,9% av befolkning i 1900), mens Senatos ”folkevalgte” ble valgt for livet av kongen. De deputerte ble valgt av Regjeringen, som alltid klarte å få valgt sine kandidater. Makten dens lå gjerne i løfter om støtte, tillatelser, bestikkelser, valgfusk osv. Bestikkelse (Lo zuccherino) var vanlig, og til og med kongen mottok bestikkelser på 6 millioner lire i saken om tobakksmonopol. I de første årene var det bare ett parti: Partito liberale (delt mellom en høyre- og venstreside), men var ikke et reelt parti. Medlemmene hadde bare noenlunde felles interesser. Valgresultatet fra juni 1900 ga de liberale 412, Radicali (Garibaldi) 34, Sosialister 33, og Republikanere 29 representanter. Sosialistpartiet ble dannet i 1892, og var hovedsaklig bestående av bønder. Noen intellektuelle, var der også, og allerede nå kom det til syne en splid mellom massimalisti (revolusjon) og riformisti (reform).

 

Kolonismen

De første årene etter samlingen var Italia en fransk satelittstat, mens det etter 1870 var Tyskland og Østerrike som ble hemmelig militære allierte (frem til 1914). Rundt århundreskiftet forsøkte landet seg på kolonialisme. Denne skyldes til en viss grad behovet for økonomisk ekspansjon, men også nasjonalisme, et ønske om å spre italiensk sivilisasjon og katolsk religion, militær prestisje og et økende befolkningsproblem. Somalia ble tatt fredelig, mens man i Etiopia (Abissinia) møtte den sterkeste afrikanske strukturen på den tiden. Italia satt igjen med bare Eritrea, og et beømt sitat fra Bismarck er visst: "italienerne har appetitt, men mangler tenner".

 

Stabilitet og vekst

Rundt århundreskiftet var der stor industriell vekst, og hele Europa hadde en velstandsperiode. Årene mellom 1900 og 1914 var stabile rent politisk sett under statsminister Giolitti (sistema giolittiano). Tollsatsene beskyttet innenlandshandel, mens regjeringen støttet økonomien det den kunne. De offentlige utgiftene økte. Italia mangler energiressurser, og på denne tiden trengte man spesielt karbon. Man begynte å bruke ”carbone bianca”, altså vannkraftverk, uten at det reduserer behovet for import av karbon. Landet forble likevel jordbruksbasert frem til 50-tallet. Utviklingen begrenset seg til nord. Industritriangelet brukte hele 60% av strømmen! Bøndende ble kastet ut av landsbygda på grunn av maskinenes inntok, mens byen tiltrakk seg arbeidskraft. Bøndene dro derimot ikke bare til nord, men også til Amerika.

 

Giovanni Giolitti (1842-1928) var statsminister mellom 1900-14, og hadde likhetstrekk med Bismarck og Roosevelt. Men regjeringene hans var svake: finansieringen manglet, kontrollene uteble og reformer ble aldri satt ut i livet. Han bedret forholdet til kirken, og fikk sympati fra sosialistene. Giolitti erklærte krig mot Tyrkia i 1911 (som styrte Libya) og soldatene var i Tripoli for å sikre en ny koloni.

 

Universell stemmerett

Universell stemmerett til menn ble eksperimenterert for første gang i november 1913, hvor hele 5 millioner kunne stemme. De liberale vant klart, men sosialister og republikanere økte. Samtidig gjorde massene sitt inntok i organisasjonene: sosialistparti, fagforeninger, og t.o.m kirken. Men i Italia hadde ikke de politiske lederne tilpasset seg tiden, og spesielt det liberale partiet manglet strukturer for å ta imot medlemmer, åpne og organisere landsmøter, håndtere pressen og drive propaganda. Byråkrati og korrupsjon holdt ikke lenger. Giolitti måtte gå av på grunn av partikrangel i mars 1914, og deretter begynte 1. verdenskrig.

 

Giolitti og mellomkrigstid

Italia ble med i krigen i mai 1915, etter strid mellom nøytralister og intervensjonister. Giolitti og flertallet av det liberale partiet var i mot, likeså sosialister og kirken. Blant intervensjonistene finner vi nasjonalister, repubblikanere og høyresiden av det liberale partiet; og utgjorde til sammen under 20% av landet. Men de hadde støtten til kong Vittorio Emanuele III, samtidig som der var store demonstrasjoner til støtte for en krig. Caporetto er berømt på grunn av nederlaget der i oktober 1917, og østerrikerne nærmet seg Venezia. Soldatene var slitne og ville ha fred. General Diaz erstattet Cadorna, og omorganiserte hæren, men soldatene klarte ikke oppgaven. Det kom til våpenhvile mellom Italia og Østerrike 4 november. Krigen medførte en oppsving i den mekaniske industrien, men mange lå døde igjen på slagmarken. Utgiftene hadde vært, og de indre ulikhetene var betydelige.

 

Urolig `20-tall

Biennio rosso er tilnavnet gitt til årene 1919-20 på grunn av bølgen av protester og demonstrasjoner av sosialistisk natur om økonomiske krav. Før krigen var mange bondesoldater lovet jord etter seieren, uten at regjeringen holdt løftet. Resultatet ble jordokkupasjoner, mens de i byene ville ha 8-timers dag. Det ble dannet to nye partier: katolikkene Partito Popolare og Mussolinis Fasci di combattimento (krigsveteraner). Sosialistpartiet økte medlemsantallet fra 58 000 i 1914 til 216 000 i 1920. Over 2000 kommuner hadde sosialistisk flertall, med en revolusjon som mål. Parlamentsvalget november 1919 ga de liberale 179 (tape 131), sosialister 155 (pluss 103), popolari 100 (pluss 100), og repubblikanere/radikale 38 (tape 35) seter. Denne sammensetningen ga vanskelige forhold i folkeforsamlingen.

 

Mellom juni 1920 og juli 21 kom Giolittis reformer, med klar innflytelse fra venstre. Det ble mindre makt til kongen, innført en progressiv inntektsskatt, en reduksjon i de militære utgiftene m.m. Men dette var ikke nok til å stoppe den røde bølgen og okkupasjoner av fabrikker. Sosialistipartiet ga derimot folket ingen tegn til den "endelige revolusjonen", og snart begynte forhandlinger. Borgerskapet var redde og militæret var misfornøyde, likeså følte monarkiet og aristokratiet seg truet, akkurat som kirken. Mussolini frontet reaksjonen med å endelig samle et politisk program under parolen ”krig mot bolsjevismen”. Det ble dannet voldsgrupper (squadre) som angrep streikende arbeidere og bønder. Venstresiden delte seg da kommunistpartiet ble dannet i juni 1922 av Antonio Gramsci og Palmiro Togliatti.

 

Mussolini tar makta

Biennio nero er kallenavnet špå de to årene på beynelsen av 1920-tallet hvor fascistene begynte å vokse som politisk og sosial kraft. I oktober 1922 organiserte de Marcia su Roma, hvor rund 3000 fanatikere inntok byen. De 12 000 soldatene som skulle beskytte den ikke fikk ordre om å ta til våpen. Generalene sympatiserte med fascistene og ba kongen om ikke å undertegne en unntakstilstand (stato d`assedio), slik som derimot statsminister Facta ville (før han gikk av). Kongen ba Mussolini danne regjering.

 

Mussolinis første regjering inkluderte liberale og katolikker, og det liberalparlamentare systemet fortsatte. Voldsgruppene ble disiplinerte, og reformer ble iverksatt. Det ble holdt nyvalg i mai 1924, hvor fascistene oppnådde 60% av stemmene (356 deputerte av 535). Men sosialisten Giacomo Matteotti påviste valgfusk noen dager etterpå, og ble deretter bortført og drept. De skyldige hadde forbindelser til partiledelsen og trolig Mussolini selv. Opposisjonen var ikke enig om hva de skulle gjøre, og Mussolini tok initiativet 3 januar 1925 til å innrømme sitt moralske ansvar for drapet ("C`è qualcuno di voi che osa accusarmi?"). En bølge av arrestasjoner av opposisjonelle startet, media og organisasjoner ble kneblet, og diktaturet begynte. Alle partier ble ulovlige, naturligvis unntatt det fascistiske. En spesialdomstol dømte de politiske motstanderne. I motsetning til nazi-Tyskland klarte ikke fascismen å lage en totalitær stat i streng forstand på grunn av de mange kompromissene med monarki, hær og kirken. Fascismen var rasistisk, men ikke antisemittisk før frem til 1938.

 

Staten tar kontroll

Den første fasen (1922-1927) av fasciststyret hadde en liberalistisk økonomisk politikk, slik borgerskapet innen industri og jordbruk ville. Statens rolle minket, og jordbruksreformer ble utsatte. Den andre fasen, etter 1927, kalles corporativismo. Den ble gjerne presentert som original og typisk fascistisk. Streikeretten forsvanat, og staten fikk en meget stor rolle. Krisen i 1929 fra Usa slo hardt inn på italienernes hverdag, med lavere lønninger og mange arbeidsledige. Arbeiderne ”gikk med på” lavere lønninger (kutt på 20-40%), og de offentlige arbeidene økte. Det ble bygd veier, skoler, bygg, forbedringer av jordbruket og store jordbruksarealer klargjorde for dyrking (bonifica dell`Agro pontino). Staten tok direkte kontroll over den finansielle og industrielle sektoren. 1931 dannes fascistene IMI og IRI, to statlige finsansselskapet som kjøpte opp banker og industri, og fungerte nesten som et sykehus for bedrifter i vansker. Liknende prosesser har skjedd i Usa og Skandinavia, men i Italia var det snakk om en meget stor offentlig inngripen. I 1939 eide IRI aksjer i 44% av de italienske bedriftene, produserte 77% av ghisa, og bygget 80% av skipene.

 

Kirkens rolle

Kirken likte ikke fascistenes voldsbruk, ateistiske natur/ideologi og statens sentrale rolle. Men felles hadde de misnøye med den liberale staten og marxismen, samt at deler av befolkningen hadde sympatier til dem begge. Den 11 februar 1929 underskrive de to lateranpakten (Patti lateranensi), hvor kirken avsto fra videre krav om en pavestat, og til gjengjeld fikk penger og plass i det italienske samfunn. Mussolini styrket sitt rykte på grunn av dette.

 

2. Verdenskrig

I utenrikspolitikken var fascistene aggressive i tonen, men pasifistisk i praksis. Men det var frem til 3 oktober 1935, da Italia gikk til krig mot Etiopia (hadde allerede kolonisert Somalia og Eritrea). England truet og det som senere ble FN vedtok økonomiske sanksjoner. Mussolini var sikker på at ingen ville angripe Italia, og en nasjonalistisk bølge feide over landet. Den 5 mai 36 erklærte Il Duce (som Mussolini gjerne ville bli kalt) at landet hadde fått sitt imperie, stikk i strid med sine tidlige holdninger om at fascismen ikke skulle eksporteres. Man nærmet seg tyskerne, sendte støtte til Franco og angrep Albania i 1939. I mai 1939 underskrev Mussolini jernpakten med Hitler. Hitler lovte at krigen skulle begynne i 1943, og sa ikke fra før invasjonen av Polen. Ved krigens start erklærte Italia seg nøytralt, også fordi hæren ikke var klar for stridshandlinger. Men 10 juni gikk Mussolini til krig mot Frankrike og England i tro om at krigen skulle bli kortvarig og at dette var nok til å få status som seierherre. Stort sett var Italia en mindre alliert, men handlet på egne vegne da de i oktober 40 invaderte Hellas av frykt for Hitlers intensjoner der. Men Hitler måtte redde dem. Likeså i Afrika. Den 9 juli 1943 angrep de allierte Sicilia, og tok øya på 30 dager. Kongen og fascistledere avsatte Mussolini den 25 juli, og general Badoglio startet hemmelige forhandlinger med de allierte. Fredsavtalen ble underskrevet 8 september, og kongen og Badolgio flyktet til Bari uten at folk fikk informasjon om dette i dagevis. Mussolini ble frigjort av tyske styrker 10 september, og snart dannet han Repubblica Sociale Italiana (i den lille byen Salò i Nord-Italia), og landet ble delt i to. I oktober 1943 inntok de allierte Napoli (med god hjelp av lokalbefolkningen), i juni 1944 Roma, 21 april 1945 Bologna. Den 29 april overga tyskerne i Italia seg, og som kjent, den 8 mai hele den tyske hæren. Krigen tok 300 000 liv, og medførte store ødeleggelser innen industri og infrastruktur. Men Italia kom raskt på fote igjen på grunn av gode økonomiske tider og Marshallhjelp (European Recovery Program): 1 470 mill dollar i lån og gave. Regjeringen ville bremse inflasjonen og forbruket, og valutaen liren ble devalueret for å få fart på eksporten. I 1950 var landet som det var i 1940 med hensyn til rikdom og produktivitet.

 

Prima Repubblica fødes

Landet var delt i to. Kongen, hæren, byråkratiet og kirken ville ha en vesentlig bevaring av det gamle (en slags fascisme uten Mussolini). De antifascistiske partiene, og krefter fra motstandsbevegelsen, ville derimot ha drastiske endringer. Den 2 juni 1946 ble det avholdt folkeavstemning om monarki eller ikke, samt et valg til en forsamling som skulle utarbeide en ny grunnlov (Assemblea costituente). Kongen Vittorio Emanuele III hadde abdisert 9 mai til fordel for sønnen Umberto II, men de var allerede altfor knyttet til fascismen. Republikken vant med 12 182 000 stemmer mot 10 362 000, i nord var de fleste for, i sør imot. Sosialister og kommunister tok 39% av setene, DC 35%. Den nye grunnloven var klar i desember 1947, og trådde i kraft 1 januar 1948. Costituzione var:
  1. et uttrykk for tre ideologier, nemlig marxisme, katolisime, og liberal-demokratiske tanker
  2. antifascistisk idet den garanterte grunnleggende rettigheter og satt parlamentet i sentrum på regjeringens bekostning
  3. ikke helt ferdig siden den utsatte institusjoners og lovers etablering (Corte costituzionale, Csm, obligatorisk skole, regioni a statuto ordinario og referendum)

 

Brudd mellom øst og vest

Mens kommunistpartiet (2 mill medlemmer) ble en stor og effektiv organisasjonsstruktur som tok Sovjets side i den kalde krigen, manglet amerikanerne noe tilsvarende på sin. Det kristeligdemokratiske DC var ungt og svakt, og det var kirken som tok rollen som demning som de kommunistiske kreftene. De Gasperi dannet ny regjering uten kommunister og sosialister i mai 1947, og dermed sluttet tiden med antifascistisk koalisjon. Dette ble starten på centro-destra, hvor DC hadde mindre allierte fra sentrum. Etter en hard valgkamp var det tid for det første parlamentsvalget 18 april 1948. Fronte Popolare, som koalisjonen av kommunister og sosialister kalte seg, advarte mot amerikanerne og prestene, men godtok Marshallhjelpen og demokratiet. DC advarer mot ”Piano K”, og hevdet at hjelpen fra Usa minket med marxistene i makta: "Quando voti, Dio ti vede e Stalin no". Dc fikk 48,5% av stemmene, mens Fronte Popolare 30,1. Spenningen var til å føle på, og flere mener det var en reell fare for revolusjon da Togliatti ble skutt. Det ble satt i gang generalstreik, okkupasjoner, gisler ble tatt og noen angrep på militærforlegninger. Etter 16 døde og 200 skadde gikk derimot alt tilbake som før, også takket være beroligende ord fra Togliatti selv.

 

Økonomisk boom på `50-tallet

På 50-tallet startet en eventyrlig økonomisk utvikling på grunn av Italias inntreden i det amerikanske markedet med gode valutakurser og eksport. Mangelen på energi ble løst ved petroliumsimport, det ble bygget vannkraftverk og man oppdaget metangass i Padania (966 mill kubikkmeter ble tatt ut i 1951, mens i 1961 hele 6,86 mrd). Industrien trakk andre sektorer med seg, og tiltrakk seg store investeringer (1952: 970 mrd, 1963: 2 561 mrd). Spesielt gjaldt dette den mekaniske, med viktige selskaper som Fiat, Ignis og Olivetti. Veier og infrastruktur ble bygget, og industrien tok arbeidskraft fra jordbruket (antall bønder i befolkningen gå fra 42,2% i 1951 til 17,2 i 1971). På 60-tallet tar den kjemiske industrien den mekaniskes plass.

 

Mellom 1950 og 60 økte de nasjonale inntektene med 47%. I 1955 var veksten på 7,5%. Bedre kosthold reduserte sykdommer og feilernæring. Der var en strøm av folk fra landet til byen, og arbeiderklassen økte. 1,3 mill italienere emigrerte mellom 1954 og 1963, men også den indre migrasjonen var betydelig fra sør til nord. Mellom 1950 og 19160 flyttet hele 17 mill italienere! Folk hadde relativt gode lønninger og prisene var lave, og man gikk til innkjøp av biler, kjøleskap, vaskemaskiner og platespillere. Tv ble offisielt født 3 januar 1954 , med 24 000 abonnenter. Året etter var det 1 million apparater i hjemmene. Kvinnens rolle endret seg, likeså mannsrollen: flere kvinner i arbeid og menn som hjalp til hjemme. Stor oppmerksomhet fikk Franca Viola som nektet å gifte seg med voldtekstmannen sin (desember 1965). En vanlig skikk, spesielt i sørlige landsdeler (men også nedfelt i lovverket), var at en voldtektsmann slapp straff hvis han giftet seg med offeret. Franca nektet, og aksepterte dermed den kulturelle ”æresløsheten”. Overgriperen Filippo ble dømt, og Franca giftet seg med en av de mange frierne hun hadde fått på grunn av mediaoppmerksomheten.

 

Kommunistpartiet fikk problemer da Krutsjov anklaget Stalin for forbrytelser og den blodige undertrykkelsen av opprøret i Ungarn. Selv om de fleste fortsatte i partiet, var myten svekket. Verre var det for sosialistpartiet, og leder Nenni erklærte at det aldri hadde vært demokrati i Russland. Etter 1956 tok sosialistene avstand fra kommunistene, og nærmet seg kristeligdemokratene. Også Dc endret seg i denne tiden, og den samlende figuren De Gasperi var erstattet med Fanfani og Moro, tilhørende vendtresiden av partiet. De nye lederne ville øke det demokratiske området (dvs inkludere sosialister i regjeringen) og modernisere statlige strukturer. Pave Giovanni XXIII innkalte til Concilio som varer i 39 måneder (Concilio Ecumenico Vaticano II, 1962-65) for å reflektere over egen rolle og dialog med omverden. Kirken godtok religionsfrihet og vitenskapens fremskritt. Den katolske verden ble mindre kompakt, og grep ikke lenger så tett inn i italiensk politikk.

 

Sosialistene inn i varmen

I 1962 ble det dannet det første ”centro-sinistra” da det liberale partiet byttes med sosialistpartiet som en av DCs koalisjonspartnere. På agendaen sto reformer (effektiv statlig administrasjon) og programmasjon (disiplinere økonomien). Men i tre år klarte de ikke å lage en plan, og deretter kom tre planer oppå hverandre. Noen resultater fikk de til: obligatorisk ungdomsskole fra 62 av for de mellom 11 og 14 år, staten ”tok over” kirkens rolle som underviser av 1-6 åringer, "vanlige" regioner ble innført fra 70, og skattereformen kom i 1972. I økonomien nasjonaliserte centro-sinistra energiprodusentene, og Enel tok plass blant Iri og Eni. Staten fikk aksjeflertall i telefonselskaper og kommunikasjon, og tok andel i Montedison (kjemi). Men ellers var der ingen store inngrep i økonomien, og ofte kom det bare korrigerende tiltak for å få ned inflasjonen og hindre underskudd. Femårsplanene fra 65 og 67 kalles ”libri dei sogni”.

 

I februar 1968 startet demontrasjoner på det historisk-filosofisk falkultet i Roma, med krav om nye undervisningsmetoder, aulaer, lavere skolepriser. Snart fulgte flere universiteter, og kravene ble mer generelle for å gjelde skolesystemet, samfunnsstrukturen og verdier. Snart var der opprør i fengsler, okkupasjoner av kirker, men først og fremst var det arbeiderne som var sinte. Det var hele 37,8 millioner streiketimer i 1969. Målet var skole, transport skatt, inflasjon og caro-vita. Den marxistiske ideologien styrket seg igjen, og med Marcuse og Mao hadde det kommet tre nye M`er til erstaning for de tidligere verdiene Moglie Motore Moneta (hustru, bil og penger).

 

Blyårene

1968-80 var terrorismens år med 12 784 attentater og 360 drap. Tusen militanter og mange sympatisører, deriblant intellektuelle, tok grep på begge sider. Høyreterroren ville ha slutt på det demokratiske systemet, og startet i 1969 med bomber i Milano og Roma. Deretter kom det bombeattentater på jernbanestasjoner og tog, med bombene i Bologna 1980 som klimaks med hele 85 ofre. Høyreterroren hadde medspillere i etterretningen. Venstreterroren startet i mars 1972 da Brigate rosse kidnappet en bedriftsleder. I 1978 drap de DCs Aldo Moro, trolig i protest over kommunistpartiets tilnærmelser til kristeligdemokratene. Brigate rosse var den mest aktive av terrororganisasjonene, som begikk mange drap og bortføringer av politifolk, politikere, fagforeningsrepresentanter, fabrikkeiere og journalister.

 

 

Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.

Tips en venn Favoritter Utskrift Mer