Forsiden  -   Innenriks   -   Holdninger

Holdninger

Styres italienerne av politisk kontrollerte tv-stasjoner og aviser? Hvilke hensyn tar en italiener når han eller hun skal orientere seg politisk?

 

"Prepolitiske" holdninger: religion og tillit.

Med "prepolitiske" holdninger menes gjerne synet man har på religion og tillit til andre i samfunnet, altså grunnleggende trekk ved hvordan vi forholder oss til andre på. Til tross for sekularisering og nedgang i religiøs praksis, regner flertallet av italienerne seg for å være "religiøse". På dette feltet likner de mer på amerikanerne enn andre europeere. Det er flest kvinner og eldre som regner seg for å være religiøse, men ingen samfunnsgrupper har mindre enn 2/3 av de "religiøse". Generelt kan det sies at jo mer man går til høyre på den politiske skalaen, jo mer øker religiøsiteten (men det er flest i sentrum og ytterst til høyre). Vi må huske at en ting er å mene at religion er viktig, en annen å faktisk delta i den. Få av de som kaller seg religiøse går f.eks til messa (gudstjeneste), men de som gjør det stemmer gjerne på sentrumspartiene.
Når det gjelder den gjensidige tilliten i det italienske samfunnet husker vi funnene fra Almond og Verba (Civic Culture, 1963). Mens religion kan ses som et trekk for tradisjonelle samfunn, er tillit mer et tegn på modernitet, og har konsekvenser for demokratiets funksjon. Har man en generell tillit til sine medmennesker, er det f.eks lettere å akseptere at opposisjonen tar makten. Vi vet jo at kommunistpartiet i Italia lenge ble holdt utenfor regjeringsmakten. I 2001 var det bare rundt 25% av italienerne som sa de hadde tillit til andre, mens de fleste hadde en holdning av "mistroisk forsiktighet". På dette feltet ligger Italia under Europa-gjennomsnittet, men på linje med Frankrike og Tyskland. De med mest tillit er gjerne menn, de med høyere utdannelse, de som bor nordvest i landet eller i de store byene. Nesten det motsatte av de "religiøse", hadde det ikke vært for en lavere sammenheng i alder og andre sammensatte årsaker. Det er f.eks ikke en så klar sammenheng mellom generell tillit og plassering på høyre-venstreskalaen, men funnene antyder at man på venstresiden har mer generell tillit til medborgere. En vanlig konklusjon er likevel: jo mer religiøs, jo lavere tillit. En annen er: der finnes tradisjonelle holdninger både til venstre og høyre i politikken, om enn mest i sentrum-høyre.

 

(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)

Politisk interesse

De færreste er interesserte i politikk i Italia, siden der er rundt 25-30% som selv sier de er det. Det er mulig å være interessert i offentlige spørsmål uten å definere disse som politiske, men funnene antyder at de som kaller interessene sine politiske også har større kompetanse i dem. Det er derimot ikke lenger slik at flertallet av italienere har lave kunnskaper i politiske spørsmål, men snarere at disse kunnskapene ikke er klart kategoriserte og manifesterte. Økt utdannelsesnivå har heller ikke hatt en stor effekt på kunnskapsnivået, og det er de yngste generasjonene som har lavest politisk interesse. Noen forklarer dette med de store politiske omveltningene som har vært (og dels pågår) i landet, men denne trenden manifesteres jo også ellers i Vesten. Det kan også hevdes at den politiske mobilisering på 1960- og `70-tallet ikke hadde så stor virkning for den politiske interessen som den partistyrte mobiliseringen på `50-tallet.

Fakta

Når det gjelder italienernes holdninger til politikk, er det velkjent at borgerne har lav tillit til både politikere og partier. Tradisjonelt har man hatt større tillit til politi og carabinieri, og i de siste årene har president-embetet også fått større status.

Det politiske systemet har endret seg ofte og radikalt etter Tangentopoli, noe som gjør det vanskeligere å se eventuelle nye skillelinjer i politiske holdninger. Sikkert er at den enkelte politiske sak også her har større betydning enn ideologi og tilhørighet når det gjelder stemmegivning.

 

Politisk effektivitet

Med politisk effektivitet menes den følelsen den enkelte har av å spille en rolle i det politiske liv. Ikke uventet har de fleste italienerne en følelse av å ikke bety noe når politiske avgjørelser skal tas. Mens noen mener at de selv ikke klarer å la seg høres, mener andre at det er partiene som ikke ønsker/kan lytte til dem. Uansett kan dette forklares av den lave tilliten italienerne har til partier, folkeforsamlingen og andre politiske institusjoner. En årsak kan være lav aksept for konflikter eller endeløse diskusjoner. Det er ikke store forskjeller mellom hva disse personene stemmer på, de er like mye til venstre som til høyre. Det er derimot antydet at denne gruppen ikke endrer sin stemmegivning på grunn av sin misnøye, men snarere holder seg hjemme.

 

Ideologisk skille mellom venstre og høyre

Italienerne benytter fortsatt inndelingen mellom venstre og høyre, men det er trolig at begrepene har endret sitt innhold med tiden og at grensene kanskje er utvisket noe. Murens og partisystemets fall på begynnelsen av `90-tallet har nok forvirret velgerne noe. Murens fall fjernet mye av den ideologiske dimensjonen (kommunisme-antikommunisme) som delte venstre og høyre, og de nye partiene gjorde at mange endret sin plassering på venstre-høyreaksen. Det nye tilbudet skapte en ny evaluering av ens parti-ideologiske (kjernesaker og identitet) tilhørighet. Det nye partisystemet kunne ikke lenger leve på lang tids sosialisering, slik at tilhørigheten nå mer ble avgjort av interesse og deltakelse i politiske spørsmål. Fra politiske subkulturer eller eligion som forklaringsfaktorer har man måttet gå over til yrke. Men de sosio-demografiske forklaringsvariablene minker stadig i relevans.

 

Forholdet til partiene

Etter det sagt ovenfor kan det være interessant å se mer på hvordan forholdet er mellom borgere og partier. Det kan virke som om den politiske krisen på `90-tallet og igjenoppbyggingen/ombyggingen av partisystemet ikke har skremt folk, men snarere bidratt til å øke interessen for politikk. Selv om identifiseringen med den "røde" og den "hvite" subkulturen minker, så kan det synes som om nedgangen i partiidentifisering er bremset med dannelsen av de nye partiene. Det er likevel vanskelig å tolke tendensene, og hva som skjer fremover (lavere partitilknytting eller etablering av et gammelt mønster i nye partier) er ikke lett å gjette.

 

Lederne

Med tv og media har man lenge antatt at det er de politiske lederne som har den viktigste rollen i det politiske livet, og som er gjenstand for velgernes bedømmelser. Etter at Silvio Berlusconi kom på banen i italiensk politikk har naturlig nok mye av debatten dreiet seg om ham og hans eierskap av tv-stasjoner. Det er derimot meget vanskelig å måle hvor stor virkning en person har på folks stemmegivning, og det å være synlig i media er ikke det samme som å nå inn til folk med et budskap. Det er heller ikke klart hva det er publikum ser på når de er vitne til politikere i media. Spør man italienerne selv om hva de "stemmer på", svarer bare under 8% lederen, mens flertallet mener partiets plassering på venstre-høyreaksen er viktigere. Forskerne mener at det reelle tallet av de som "stemmer på" person vil ligge på en 17-18%, mens dette tallet på `60- og `70-tallet var på rundt 10%. Men ser man på hva folk svarer i 2004 når de gir navnet på lederen, sier 40% Berlusconi, 21 % Fini, 15% Rutelli og 14% Prodi. Dette antyder at Berlusconi som politisk alternativ i større grad oppfattes å være han som person enn hva som er tilfelle for de andre lederne. Det er derimot ikke fordi de har tillit til ham at de skal stemme på ham, som tendensen derimot er ved de som sa Fini. Berlusconi er likevel et klart skille for polariserte politiske oppfatninger (for eller i mot ham). Hvor fornøyde velgerne er med lederen henger også sammen med hvor fornøyde de er med partiet hans, og det er sannsynlig at også syn på parti kan påvirke syn på lederen. Den politikeren som i 2004 syntes være mest likt av velgerne uavhengig av parti var ANs Gianfranco Fini, som ses om en god leder. Velgerne til sentrum-høyre synes å vedsette lederskap i større grad, og er generelt også mer positive til sine lederes virke. Sentrum-venstre er ikke så opptatte av lederen, og er oftere lunkne i vurderinger av ham.

 

Populisme

Populisme i Italia knyttes oftest til Lega Nord (og lederen Umberto Bossi) og Forza Italia (Silvio Berlusconi). Som indikatorer på populisme har det vært benyttet holdninger som etnosentrisme, antipolitikk og autoritet. Det tyder også på at mange hjemmesittere er mottakelige for populistiske argumenter. Til venstre på skalaen er holdninger som etnosentrisme og autoritet sjeldnere, mens antipolitikk er tilstede. Paradoksalt nok ser det ut til å de som fremmer antipolitiske holdninger ser ut til å mobilisere mye. Man mener at populismens rolle i Italia er større enn andre steder på grunn av massepartienes manglende evne til samarbeid, den økende betydningen av personlig lederskap og medias rolle. Fra historien husker vi antipolitikk-partier som Uomo qualunque, og også det radikale partiet hadde mange slike innslag.

 

Politiske verdier og stemmegivning

Etter at subkulturene falt på begynnelsen av `90-tallet har ulike verdier kommet til syne igjen, og de er tett forbundne med politiske preferanser. Italienerne synes å ha strukturerte politiske overbevisninger og holdninger. Tendensen har vært at befolkninger beveger seg mot den liberalistiske enden av likhet-liberalskalaen. Det er derimot en stor forskjell mellom sentrum-venstre og sentrum-høyre.

 

Valgdeltakelse

De som deltar mest er menn, personer med medium/høyere utdannelse, de som har høy generell tillit (også til politikk), de som stemmer sentrum-venstre, og de som har klare tabker om regjeringens virke. Det kan virke som om valgdeltakelsen i Italia også henger sammen med partitilbudet.

Les mer på:

CIRCaP
Caffè Europa
Sinopia
Auditel
Audipress
Audiradio
Audiweb
Sondaggi elettorali
Eurobarometro
ESS
CENSIS
Doxa
Eurispes
Ipsos
Istituto Piepoli
TNS Italia
Unicab
IRES
IRS
Istituto Cattaneo
Istituto Tagliacarne
UnionCamere
AGCOM
Comunicazione Pol.
Polena
ISSP
IPR
ISTAT

 

"Civis italicus"

Almond og Verba fant i sin legendariske studie at Italias borgerkultur var preget av fragmentering, polarisering og ustabilitet. Men hvordan da forklare at det italienske demokratiet har bestått prøvelser som indre terrorisme, økonomiske kriser, Murens fall, Tangentopoli og partisystemets krise og mye mer? Det kan virke som om tross for viktige indikatorer, er de ikke nok til å forklare de italienske politiske holdningene og deres effekt på demokratiet.

 



Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.


Tips en venn Favoritter Utskrift Mer