 |
Politikken
Aktørene
Institusjonene
Perspektiv
Stereotyper:
Annonser
 |
SØK PÅ DENNE SIDEN
BLI BEDRE I RETORIKK
WEBBY TAR DEG MED TIL FANTASTISKE ITALIA!
Italia
Italia er det perfekte reisemål. Matglede, kunst, historie og flotte badeperler er gjerne faste ingredienser her. Webby har Norges ledende guide på nett, med rikelig og nyttig informasjon.
Vakre Roma tar pusten fra deg med sitt kaotiske bybilde dominert av antikk historie, religiøs kunst og yrene uteliv. Byen alle vender tilbake til, og vi hjelper deg til et minneverdig første møte.
Design, mote og finanssentrum er det de fleste forbinder med Milano. Opplev fotball av ypperste klasse, se kunst av mestere som Da Vinci og shopp deg sanseløs!
Venezia har en unik atmosfære, preget av en fascinerende og mangfoldig historie fra møtet mellom øst og vest. Vi tipser deg om romantiske gjøremål, museer og arkitektur.
Ingen byer i Italia er som Napoli. Sansene får mye å jobbe med i denne byen mellom en aktiv vulkan og et asurblått hav. Verdens beste pizza er noe du bør få med deg, og Webbys guide til området rundt gir mange tips til ekskursjoner.
Firenze er renessansens vugge, og langs vakre Arno kan du se juveler innen arkitektur og kunst. Toscana er kjent for sin gode vin og velsmakende mat, og ikke minst sjarmerende natur. Bli med oss!
Ideer
Ideer og ideologier har påvirket politikken i Italia på godt og vondt. Her finner vi opphavet til machiavellisme, elitisme, fascisme, katolisisme, en særegen variant av kommunisme og flere liberale retninger. Likevel har politikken som har blitt ført i mange tilfeller snarere vært pragmatisk, ikke ideologisk, begrunnet. |
|
Machiavelli
Niccolò Macchiavelli (1469-1527) var tjenestemann i den fioretinske republikken, og hans bøker kan leses som manualer av hvilke midler som oppnår hvilke mål. Viktigst var å skaffe seg den politiske makten, og så gjøre det man kunne for å beholde den. Mange ser han som grunnleggeren av Raison d`Ètat, selv om hans tanker også var for en republikansk styreform. Blant annet var Antonio Gramsci påvirket av Macchiavelli i det han så kommunistpartiet som "fyrsten".
Fra kosmopolitisme til nasjon
Før samlingen av Italia hadde de filosofiske og politiske tankene vært dominerte av en kosmopolittisk retning, ikke minst på grunn av katolisismen og Hegels sterke posisjon i Sør-Italia. Den sene samlingen av Italia, Risorgimento, tilsynegjorde flere motsetninger, og selve samlingen ble tolket både som frigjøring (Croce) og som et eliteprosjekt (Gramsci). Tross kontrastene mellom Italia-verden, stat-kirke, industri-jordbruk, Nord-Sør, kapital-arbeid og individ-myndigheter, så hadde man fra slutten av 1800-tallet en spesiell stat som utgangspunkt. Hvordan skulle man bygge en lederklasse og gi den legitimitet? Mange så Risorgimento som en massenes frigjøring, men den italienske liberalismen hadde ikke ekstreme aspekter som individets frihet og markedsøkonomi. Giuseppe Mazzini (1805-72) og hans Partito d`Azione forsvarte f.eks den "sosiale fred" gjennom religion, hjemland og eiendom. Mer moderate var Cavour og Destra Storica, hvis store tenker Bertrando Spaventa (1817-83) kom med tanken som "Stato etico", som skulle utdanne og forme enkeltindividets samvittighet og vilje. På denne tiden så man også en annen retning av "revolusjon ovenfra", Vincenzo Gioberti (1801-52) mente den religiøse solidariteten var overlegen de andre ideologiene (men fikk ikke støtte hos Paven).
(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)
FremskrittetDet kom snart en reaksjon på det abstrakte i de regjerende tendensene, og mange lot kritikken ta utgangspunkt i positivismen. Carlo Cattaneo (1801-69) vektla sammenhengen mellom naturvitenskapelig fremskritt og samfunnsendring. Andre positivister på denne tiden var Pasquale Villari og Roberto Ardigò. Denne retningen ble kritisert av Spaventa for å glemme menneskehetens store spørsmål. Og den italienske positivismen ble et isolert elitefenomen. Mens positivismen tilhørte borgerskapet, var folkets ideologi marxismen. Det hindret likevel ikke Enrico Ferri (1856-1929) i å kombinere marxisme med positivisme, og påvirket blant annet Filippo Turati, en av sosialistpartiets grunnleggere. Ferri ble kritisert av Antonio Labiola (1843-1904), elev av Spaventa, som så for seg en mindre linjeær historisk oppfattelse. Sosialistenes fremgang truet kirken, og Pave Pio IX fordømte de liberale og positivistiske tankene. Han forbød de troende å delta i det politiske liv ("non expedit") i 1874, samtidig som han bremset det indre reformarbeidet. Det ble dermed en splittelse innad i det religiøse intelligensia. Romolo Murri (1870-1944) talte for en selvstendig politisk bevegelse, og i 1919 kom jo Don Luigi Sturzos Partito Popolare. Ernesto Buonaiuti (1881-1946) talte derimot for en åndelig tendens for å endre kirken som institusjon. Hans "modernismo" ble fordømt av Paven. |
FaktaMachiavelli ville studere hvordan man oppnådde og bevarte politisk makt, altså en meget praktisk tilnærmelse. Han er likevel tolket på mange måter, blant annet av kommunistlederen Gramsci. Paretos eliteteori delte den styrende klassen opp i de som bruker makt og de som benytter list. Tilsammen regjerte de over massene. Mussolinis fascisme kalles gjerne ikke en ideologi, men trekk som sterk ledelse, orden, revolusjon, nasonalisme og antiliberale holdninger og politikk preget hans regime. Benedetto Croce var antifascist og politiker, og er kjent for sin liberale tolkning av marxisme. |
Antidemokratiske strømninger
På begynnelsen av 1900-tallet oppsto flere motsetninger mellom jordbruksklasser og industri, mellom kapital og arbeid. Giolittis styre fikk støtte av sosialistene, og den piemontesiske eliten forsøkte å knytte allianser (også med de religiøse) med sin "Patto Gentiloni". Dette "spillet" ble kritisert av Gaetano Mosca (1858-1941), som mente at alle samfunn besto av to klasser, hvor den styrende minoriteten ved hjelp av et program styrte og ledet flertallet. Indirekte påpekte han dermed at de styrende trenger legitimitet av de styrte. Liknende ideer ble framsatt av Vilfredo Pareto (1848-1923), hvor tvang, vold og list var midler for å oppnå støtte. Eliten var sammensatt av "løver" og "rever". Benedetto Croce (1866-1952) virket også i denne overgangsperioden. Han var utdannet av sin onkel Silvio Spaventa (bror til Bertrando), men var student hos marxisten Labiola. Hans "frihetens religion" var preget av liberalt og ikke-religiøst innhold, og var en sterk kritiker av de styrende klassene for sitt svik av Risorgimentos (Cavour) idealer. Han kritiserte også positivismen og marxismen, kort sagt likte han ikke "-ismer". Croce var ikke alene som å kritisere marxismen, spesielt ikke etter Sorels ble oversatt til italiensk i 1908. Labriola kritiserte ledelsen i sosialistpartiet for å ha for tette bånd med Giolitti, og mye av denne kritikken delte han med utbryteren Mussolini. Flere kritiske ideer kom nå fra fagforeningene, som kontrast til de akademiske og intellektuelle kretsene. Blant andre tenkere fra denne tiden finner vi Giovanni Papini (1881-1956), Giuseppe Prezzolini (1882-1982), Giovanni Vailati (1863-1909) og Enrico Corradini (1885-1931).
Liberalismens krise
Verdenskrigen som startet i 1914 ble en tankevekker for sosialistene, og etter den russiske revolusjon i 1917 sto Antonio Gramsci (1891-1937) frem og talte for å følge Russlands eksempel. Hans første fase var påvirket av Croce og Bergson. Snart fulgte dannelsen av Partito Comunista d`Italia, som følgte retningslinjene gitt av Lenins 3. Internasjonale. En annen som konkurrerte om de sosialistiske ideene var Piero Gobetti (1901-1926), med hans liberalisme som ikke så motsetninger mellom frihet og demokrati. Fascismen ga borgerklassene en helhetlig politikk og massene noe å tro på. Giovanni Gentile (1875-1944) laget sin "attualismo", med innflytelser fra Croce og Spaventa. Gentile mente derimot at kulturen kunne realisere seg selv ved å totalt inngå i politikken. Det gjorde at han kom i debatt med Croce (deres to "manifester"), og han ble regimets ideolog og utdanningsminister. Croce ble derimot en talsmann for antifascismen i det han benektet de autoritære konsekvensene av "attualismen". Kritikken til "Italias Voltaire" var ikke eksplisitt politisk, og han unngikk dermed fengsling. Gramsci derimot var meget produktiv i perioden han var fengslet, og han vedgikk at marxismen ikke hadde tatt den retningen den burde, og at Lenins teorier ikke passet med den europeiske industrialiseringen.
DemokratietKommunistpartiets Togliatti forsøkte ved hjelp av Gramscis brev å gi et nytt parti etter krigen, og selv om kommunistene deltok i skrivingen og akspeterte grunnloven, så var det sterke leninistiske krefter. Med en fot i demokratiet og en i Lenin ble det vanskelig med en helhetlig politikk. Det kristeligdemokratiske partiet DC hadde derimot snart flere tenkere i sine rekker, som Amintore Fanfani og Giuseppe Dosetti. Det skapte en motstrøming til venstre, og ikke-marxistiske ideer kom til syne gjennom Galvano Della Volpe, Lucio Colletti, Ludovico Geymonat og Giulio Prete. På `50- og `60-tallet kom enda flere retninger til tankelivet. Luigi Pareyson påvirket den italienske "avanguardismo", og var blant de første som innførte eksistensialismen. "Gruppo 63" forsøkte å knytte bånd mellom den kunstneriske moderismen og den nye vitenskapsfilosofien. Kanskje den mest kjente av disse er Umberto Eco. 1970-tallet var tiden for de politiske krisene, og stadig flere pekte på ideologiens maktesløshet og kapitalismens muligheter. Norberto Bobbio påpekte svakheter ved kommunistpartiets ideer, og ønsket seg en fri og kritisk intellektuell i tillegg til et åpent parti. En selvkritisk kommunist som ønsket å innføre den s.k. negative tanke var dagens Venezia-ordfører Massimo Cacciari, som skrev at det ikke bare var marxismen som var i krise, men selve fornuften. På samme linje finner vi Gianni Vattimo. |
Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.
