Forsiden  -   Økonomi  -   Industri

Industri i Italia

Industrien i Italia var lenge drivkraften bak den økonomiske utviklingen som skjøt fart på 50- og 60-tallet. De siste årene sliter den med høye produksjonskostnader, lav produktivitet og konkurranse fra 3. verden.

 

Finanskrise

2009 var ikke et godt år for italiensk industri. I følge Banca d`Italia er man nå tilbake til produksjonsnivået i 1985. En bedring vil avhenge av økt intern etterspørsel og de enkelte bedrifters håndtering av økt konkurranse.

 

(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)

 

En kort oppsummering av historien

Det er mye takket være industrien på 50- og 60-tallet at man fikk en "boom economico". Det industrielle triangelet mellom Genova, Torino og Milano sysselsatte flere hundretusener, og arbeidskraften kom i store mengder sørfra. Kjente merker som FIAT og Oliveti ble symboler på den sosial-økonomiske fremgangen, og fagforeningene i de store bedriftene fikk gjennomslag for mange krav. Men på 80-tallet var det ikke lenger økonomisk mulig å støtte de store bedriftene, og energikostnader og utenlandsk konkurranse ble faktorer som reduserte industriens slagkraft. Industriens sentrale plass forsvant like raskt som den hadde kommet.

 

Delt i to

Italia er blant G7-landene når det gjelder inntektsvolum fra industrien. Ca. 42% av landets PIL (BNP), og 33% av arbeidskraften, kommer i dag fra denne næringen. Landet har få naturressurser, så det handler hovedsaklig om bearbeiding av importert materiale. Der er en særegen dualisme i strukturen, med motsetninger i kjennetegn mellom nord og sør, små og store bedrifter, samt mellom offentlig og privat eierskap og initiativ. Industrien er i dag nemlig fordelt på oligopolistiske private selskaper (som enten eies av familier eller støttes av finansbanker som Mediobanca), statlige selskaper og banker (som stadig privatiseres) og de agressive og lokalt baserte små- og mellomstore bedriftene (PMI). Et annet kjennetegn med italiensk industri er de spesialiserte distriktene, som tekstilbransjens sentrering i Biella og den metallmekaniske i områdene ved Brescia.

Økonomisk boom

Den økonomiske veksten var eventyrlig i Italia på `50- og `60-tallet, dels på grunn av ekstern bistand (Marshall-hjelp), men også dels på grunn av entreprenørånd, pågangsmot og rikelig med kvalifisert arbeidskraft til lav pris. Den teknologiske innovasjonen og produksjonsrasjonaliseringen bidro til økt eksport, og en PIL som i gjennomsnitt økte med 6% årlig. Industrien lokket arbeidere fra primærnæringene på grunn av gode lønninger. Liberaliseringer i internasjonal handel og europeisk integrasjon gjorde også at italiensk eksportindustri hadde gode tider, og råvareprisene sank. Det store ledigheten i Sør-Italia sikret bedriftene lave produksjonskostnader, men allerede på `60-tallet kunne man ane at mangelen på arbeidskraft gjorde at lønningene økte, den indre etterspørselen økte, importen økte, og dermed kom underskudd i handelsbalansen og inflasjon.

Eksterne lenker:


Økonomi ANSA
Il Sole 24ore
Economist
CEIS
Lavoce.info
SIFLI
INSME
Impresa Gov
Riditt
Tourpass
Icone
Italia Internazionale
MCC
PON
BIS
IPZA
SSEF
CNEL
Corte dei Conti
Sviluppo Economico
Commercio Int.
Confindustria

 

Rasjonalisering

På 1970 og `80-tallet skjedde det endringer, og som konsekvens (også på grunn av oljekrisen i 1973) økte den sosiale uroen. Stadig mer oppsto små bedrifter nordøst og i sentrum av landet, som supplerte triangolo industriale. Der var stadig færre store bedrifter, og bare 22 av dem var blant de 500 største i Europa. Sysselsettingen i industrien på `70-tallet var på rundt 40%, men nedgangen var i gang. Mye av årsaken til dette var rasjonaliseringen, siden de små selskapene var mer fleksible, og klarte å overkomme kjente hindre fra arbeidsmarkedet gjennom lav arbeidskostnader og skatteunndragelse m.m. Dette gjør at de tilpasser seg godt markedet. Storindustrien har måttet omstrukturere seg med større automatisering, færre ansatte og større effektivitet. I denne mellomfasen finner vi flere eksempler på delt eierskap mellom private og stat, de s.k. "Partecipazioni statali" (PPSS).

Fakta

Industrien i dag er i hovedsak spredt i de mange små- og mellomstore familiebedriftene.

Det er bearbeiding og produksjon av manufaktur som dominerer.

De viktigste produktene er innen mekanisk og kjemisk industri, men også sektorer som tekstil, møbler og matvarer er sentrale.

 

Partecipazione statale

Den offentlige industrien ble styrt på denne tiden på tre måter. De selstendige (Autonome) som Poste e Telegrafi og ANAS hadde friere spillerom. De kommunale sørget for lokaltransport, rengjøringsetater, gass og vann, mens de s.k. "pubblici economici" som Enel og FS (jernbanen) var underlagt partipolitikken og klientelismen. Staten hadde aksjer hos private selskaper i industrien (S.p.A) gjennom Partecipazioni Statali for å hjelpe bedrifter i krise med å beskytte arbeidsplassene og hindre monopol. Gepi (Gestione e Partecipazioni Industriali) var et finansieringsselskap eid av Imi, Iri, Eni og Efim fra 1971 for å hjelpe private bedrifter i krise i en kort periode. PPSS hadde også en aktiv rolle i å sette i gang initiativ i mindre utviklede områder. Deltagelsen ble stort sett styrt av tre finansselskaper eller "enti di gestione": Iri, Eni og Efim. Hver av disse tre styrte mange holdinger som var grupperte etter aktiviteter til selskapene, og kontrollen tilhørte departementet for PPSS:
  • IRI hadde mer enn 400 000 ansatte i 400 selskaper i hele verden, med hovedkontor i Via Veneto i Roma. Denne giganten (som blant annet Romano Prodi ledet) kontrollerte finansselskaper som Finmeccanica (Ansaldo, Selenia, Aeritalia, Alfa Romeo til 1986), Finmare (Italia, Tirrenia), Fincantieri, Finsider/Ilva, Stet (Sip, Italcable, Italtel), Italstat, Sme (Cirio, Bertolli, De Rica). Dessuten kontrollerte Iri også Italimpianti, Alitalia og Rai, og hadde flertall i de tre BIN ("banker av nasjonal interesse"): Banca Commerciale Italiana, Credito Italiano og Banco di Roma.
  • Ente Nazionale Idrocarburi ble grunnlagt i 1953 for å redusere energibehovet fra utlandet, og hadde en stor portefølje med cirka 300 selskaper. De viktigste av dem var Agip, Snam og Enichem. Eni hadde også kontroll over Nuovo Pignone og Saipem.
  • Ente partecipazione e finanza industria manufatturiera (Efim) hadde ansvaret for viktige sektorer som glass, aluminium og våpen.
  • De tre skulle sørge for profitt, men måtte også følge regjeringens økonomiske målsetninger for produkter og sysselsetting o.l. De ble finansierte av staten gjennom ”fondi di dotazione”, som dekket underskudd og finansierte investeringer. Denne ordningen ble kritisert av private for den skjeve konkurransen.

Energi

Industrien kom først der hvor det var energi (Piemonte og Lombardia), nemlig vannkraft. Kull er det lite av i Italia, og det lille der er har dårlig kvalitet. Men der er betydelige forekomster av metangass på Pianura Padana og langs Adriaterhavskysten, og man har etablert et stort nett av metanrør også utenlands for import (hovedsaklig fra Russland og Algeri). Italia har en begrenset produksjon av petrolium, og er tvunget til mye import av råolje (nesten 80% av behovet). Denne ankommer raffinerier langs kysten fra Libya, Russland og Saudi Arabia. Blant de italienske bedriftene i sektoren finner vi Ente Nazionale Idrocarburi, som forsker på, leter etter og sørger for anskaffelse av olje, mens Ente Nazionale Energia Elettrica har siden 1962 monopol på produksjon og distribusjon av elektrisitet. Kjernekraft var lenge et ønske, men etter en referendum i 1987 ble de to aktive sentralene stengte. Man jobbet lenge med en Piano Energetico Nazionale for å utvikle ressurser, spare energi og beskytte miljøet, og nå ser det ut til at kjernekraft nok en gang skal bli en realitet.

Italia har en stor variasjon, men lite kvantitet, i primærråvarer. Byggmaterialer som sement, kjeramikk og teglstegn er viktige, likeså marmor fra Toscana. Jern og stål må importeres for bearbeidelse.

Manufaktur

Manufakturindustrien er den som bearbeider råvarene. I metallugien utvinnes aluminium, kopper og sink, men viktigst i Italia er jernindustrien (siderurgica). Halvparten av jernproduksjonen har vært i bedrifter hvor staten deltar (ILVA), og produserer mer enn etterspørselen. Falck er en stor privat bedrift innen stål. Det har ofte vært kriser i sektoren på grunn av økonomiske svingninger og en synkende bruk av stål.

Kjemi

Den kjemiske industrien er tett knyttet til materialer uten metall: gjødsel og plastiske produkter. Kjemibedriftene er ofte spesialiserte i enkelte kommersialiserte produkter, men der er lite eksport og investeringer. Store på dette feltet har tradisjonelt vært Enichem og Montedison. Den sekundære, kjemiske produksjonen skjer i spesialiserte bedrifter, som Pirellis dekk og Snia Viscosas syntetiske fibre, men også husmorprodukter. Legemiddelindustrien er fragmentert, med noen store og mange små bedrifter. Totalt sett gjøres det lite forskning på dette, noe regjeringene ønsker å endre på.

Mekanisk industri

Den mekaniske industrien er den største i Italia: skip, biler, traktorer, hjelpemaskiner, kalkulatorer, deler og hvitevarer. Fiat har monopol på bilproduksjonen, og er selskapet er stort på det indre markedet. Omsetningen til Fiat har til tider vært 4% av PIL. Ansaldo Breda er store på tog og busser. Verftene er spredt over hele landet, de største er i Monfalcone og Genova. Olivetti dominerte lenge, og startet med skrivemaskiner og kalkulatorer i 1908 (Ivrea). Zanussi tilhører Electrolux. Også våpenindustrien har vært betydelig, med 80 000 ansatte og har eksportert 60% av produksjonen. Aeritalia (IRI) laget fly og romteknologi, Agusta (Efim) helikoptre, Otomelara raketter og tanks, mens Selenia (Iri) radarer og luftfartskontroll.

Mat

Matvareindustrien utgjør cirka 10% av PIL, og er på tredjeplass etter mekanikk og tekstil. Det meste selges på det indre markedet. Vi finner 40 000 bedrifter, som i gjennomsnitt bare har 10 ansatte. Også her ønskes det større aktører, mens de store utenlandske dominerer stadig mer (Nestlè, Unilever, Kraft og Danone). Eridania er en av de ledende i verden innnen sukkerprodukter og ris. Staten var tilstede gjennom IRIs SME: Cirio, Bertolli, DeRica, Motta, Pavesi og Alemagna.

Tekstil

Tekstilindustrien ansetter millioner, og er meget viktig for eksporten. Arbeidsfordelingen har vært at råstoffene lages "a monte", mens skinn og lær o.l. lages "a valle". Marzotto (di Valdagno) er store på ull. Også her er det mange små bedrifter som spesialiserer seg, og selger produkter til de store. Italia har andreplassen med hensyn til bytte på verdensbasis. Italia er også storeksportør av møbler, mye på grunn av design.

Ingeniørindustrien (impiantistica) har hatt rolle i Afrika og Midtøsten gjennom bedrifter som Cogefar-Impresit og Italimpianti.

Strukturelle utfordringer

Italia er med andre ord sterkt i de tradisjonelle sektorene, hvor det kreves mye arbeidskraft i forhold til investert kapital, men som er utsatte som konkurranse fra utviklingsland. Små og varierte bedrifter hindrer finansiering og skalaøkonomi. Dermed skjer det ofte at Italia ikke tar opp nødvendig teknologi, og landet investerer relativt lite i forskning og utvikling. De tradisjonelle svakhetene ser ut til å forverre seg, nemlig at der er få mellomstore bedrifter, banksystemet er ikke effektivt nok til å møte kravene, og finansmarkedene ikke er tilstrekkelig utviklede.

 



Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.