Forsiden  -   Økonomi  -   Jordbruk

Jordbruk i Italia

Jordbruket i Italia har en høyere prosentandel av yrkesaktive enn i de fleste andre EU-landene. Klimaforandringer, vannmangel og høyere lønnskostnader har gjort at flere forlater yrket.

 

Lite, men effektivt

Stadig færre er ansatte i jordbruket, men produktiviteten øker på grunn av ny teknologi, effektive verktøy, bedre gjødsel og nye metoder. I 1988 var 10,4% av arbeidstokken ansatte innen jordbruk og fiske. Den italienske produksjonen klarer derimot ikke å tilfredsstille etterspørselen, og 70% av importasjonen av jordbruksprodukter kommer fra EU. Eksporten er relativt laber, bare under halvparten av importen. Jordbruket sto i 1988 bare for 4,3% av BNP.

 

(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)

 

Fragmentert politikk

AIMA (Azienda di Stato per gli interventi nel mercato agricolo) ble dannet for å utføre oppdragene fra EUs FEOGA (Fondo Europeo di orientamento e garanzia). Kort sagt har myndighetene manglet et helhetlig syn på jordbruket. Staten har heller ikke lykkes (og kanskje manglet vilje til) å redusere skillene mellom nord og sør, mellom små og store bedrifter, samt bedre forbindelsene mellom fjell og slette.

Fakta

Ikke uventet er det stor produksjon av oliven og vin i Italia.

I Nord-Italia er det gode vilkår for dyrking av ris.

 

Viktige produkter

Korn

Korndyrkingen er viktig, og gjøres nesten i alle regionene. Italia er største eksportør av hvete (grano duro) og matdeiger.

Mais

Mais dyrkes mest i nord på grunn av god tilgjengeligehet av vann, og ris mest i Piemonte og Lombardia.

Frukt, grønt og poteter

Frukt er sentral for eksporten, og grønnsaker (ortaggi) som tomater og poteter har sentral rolle.

Vin

Nesten hele landet dyrker vindruer (viticoltura),med ca. 1,6 millioner vinproduserende bedrifter. Dette er ca. 20% av verdensproduksjonen, men forbruket nasjonalt synker mens konkurransen øker. Druene gjør Italia også ledende i verden på olivenolje.

Husdyr

Husdyroppdrett (bestiame) skjer også hovedsaklig i nord gitt de gode beiteforholdene (pascolo), og det er mest storfe – selv om det er en økning i svin og fjærkre. I sør går det mer på geiter og sau, hvor Sardegna er ledende. Noen italienske storfetyper:
  • Piemontese
  • Chianina
  • Marchigiana
  • Romagnola
Svinoppdrett skjer helst i Lombardia og Emiglia-Romagna, og landet er så og si selvforsynt. I dyreholdet er der strukturelle skjevheter, bedriftene er små og dermed er der få investeringsmuligheter (ny teknologi, maskiner o.l.). I tillegg kommer stor konkurranse fra EU-land, og etterspørselen fra det italienske markedet møtes ikke av de italienske bedriftene (dekker bare 60% av behovet).

Fiske

Havfiske er ikke en viktig næring, og møter langt fra etterspørselen etter slike produketer. Importen er med andre ord betydelig. Mest fisk tas opp i Adriaterhavet, men også Siciliakanalen og utenfor kysten av vestlige Sicilia har rike forekomster.

 

Klimatiske utfordringer

Italia har ikke mye lettdyrkbar jord. Landet har den blomstrende PO-sletten, men totalt sett er det bare 23% av territoriet av denne typen. Derimot gir klima og fruktbarhet stor variasjon i vegetasjonen. Enkelte landsdeler har lite vann (spesielt Sicilia), og regner kommer gjerne til feil årstid. Dette krever store investeringer for å lage demninger og kanaler.

 

PMI

Et annet hinder for utviklingen er det store antallet av småbedrifter. Mens Grunnreformen (fondiaria) av 1950 delte opp i latifondi hvor mange mindre eiere skulle dykre egen jord, forsøker man nå å lage fusjoner og større overflater ved hjelp nasjonal og regional lovgivning. Hele 31,8% av 3,3 millioner bedrifter har toppen 1 hektar hver, og da gjerne igjen fordelt på små landstykker som ligger langt unna hverandre. De fleste eiere er også de som dyrker jorda, eller som får hjelp av såkalte braccianti. Mezzadria, en kontroversiell form for eier-dyrker forhold ble forbudt i 1964. I dag sies det gjerne at det å være jordbruker er en deltidsjobb.

 

Organisasjonene

Der er tre store fagforeninger innen jordbruk:
  • Confagricoltura (Confederazione generale italiana dell`agricoltura) for små- og mellomstore bedrifter, med sentrum-høyretendens tross uavhengig statutt.
  • Coldiretti (Conferazione nazionale coltivatori diretti) er for små bedrifter, og var knyttet til DC.
  • Confcoltivatori (Confederazione italiana coltivatori) rapresenterer verdslige og venstrekrefter.
Alle tre vil ha bedre lønn for jordbrukerne, uten særlig suksess hos de ulike regjeringene.

Administrasjon

I teorien er jordbrukspolitikken regional, men i praksis er den statlig og europeisk. det arbeides for mer makt til regionene i disse spørsmålene. Historisk sett har ikke reformene gitt mye effekt. Etter krigen kom regjeringene med Piani Verdi for å øke produktiviteten ved å øke størrelsen på bedriftene, modernisere infrastrukturen og innføre flere mekaniske hjelpemidler. I 1985 ble det vedtatt en nasjonal jordbruksplan, som ga jevne bevilgninger, men ikke store resultater. EUs store PAC ble ikke tatt godt i mot i Italia ettersom den ikke tok hensyn til behovene til middelhavslandene.

Eksterne lenker:


Politiche agricole
IPZA
SSEF
CNEL
Sviluppo Economico
Commercio Int.
ICE
Camera Commercio
INEA
ISAE
ISTAT
Økonomi ANSA
Il Sole 24ore
Economist
CEIS
Lavoce.info
CUCEA
Agricoltura Italiana
SIAN
Camera Arbitrale
Agecontrol
AGEA
BuonItalia
Comm. Ad Acta
CRA
ISMEA
INRAN
ISA
UNIRE
Enama
Enpaia
Ente Risi
Agronomi
Confagricoltura
CIA
Coldiretti
Copagri
Confcooperative
Lega Coop
AGCI
Unicoop
Italia Agricoltura
EU jordbruk

 



Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.