 |
Stereotyper:
Annonser
 |
SØK PÅ DENNE SIDEN
BLI BEDRE I RETORIKK
WEBBY TAR DEG MED TIL FANTASTISKE ITALIA!
Italia er det perfekte reisemål. Matglede, kunst, historie og flotte badeperler er gjerne faste ingredienser her. Webby har Norges ledende guide på nett, med rikelig og nyttig informasjon.
Vakre Roma tar pusten fra deg med sitt kaotiske bybilde dominert av antikk historie, religiøs kunst og yrene uteliv. Byen alle vender tilbake til, og vi hjelper deg til et minneverdig første møte.
Design, mote og finanssentrum er det de fleste forbinder med Milano. Opplev fotball av ypperste klasse, se kunst av mestere som Da Vinci og shopp deg sanseløs!
Venezia har en unik atmosfære, preget av en fascinerende og mangfoldig historie fra møtet mellom øst og vest. Vi tipser deg om romantiske gjøremål, museer og arkitektur.
Ingen byer i Italia er som Napoli. Sansene får mye å jobbe med i denne byen mellom en aktiv vulkan og et asurblått hav. Verdens beste pizza er noe du bør få med deg, og Webbys guide til området rundt gir mange tips til ekskursjoner.
Firenze er renessansens vugge, og langs vakre Arno kan du se juveler innen arkitektur og kunst. Toscana er kjent for sin gode vin og velsmakende mat, og ikke minst sjarmerende natur. Bli med oss!
Kirken i Italia
Den katolske kirken i Italia strides mellom å ta en rolle som åndelig veileder og som politisk aktør. Etter at det kristelig-demokratiske partiet DC forsvant på begynnelsen av `90-tallet har kirken mistet mye av sin direkte makt, men ønsker fortsatt at italienske politikkere lytter til den.
Organisasjon
Kirkens institusjonelle struktur er kompleks. Kjernen i organiseringen er diocesi, ca. 230 i Italia, med en biskop øverst. Bispedømmer som likner geografisk og kulturelt samles i 16 regionale råd (ikke ulikt statens regioner). Bispedømmene er delt inn i sogn (parocchie), og det er ca 26 000 av dem. Den katolske tradisjonen gir biskopen regjeringsmakt i sitt dømme, men det 2. Vatikan-konsilet ga en rolle også til prester og lekfolk.
Det andre konsilet
Det var en stor endring 28. oktober 1958 da A. Roncalli, patriark av Venezia, ble valgt til pave Giovanni XXIII ("svolta giovannea"). Trolig var han ment som en overgangspave på grunn av sin alderen (døde i 1963) og milde natur. Han iverksatte nysordninger som overrasket og desorienterte katolikker: veldedighet, enkel livsførsel og tjeneste. Han tok også større distanse fra DC for å prioritere åndelige hensyn fremfor politiske. Det var han som kalte inn til økomensk råd (alle verdens biskoper), Vaticano II, i Roma 1962-65. Oppgaven var å ”oppdatere” kirken, og det innebar å gå bort fra politikk ført siden motreformasjonen. Det har siden blitt dannet Consiglio presbiterale (råd av eklesiaster som skal hjelpe biskopen) og Consiglio pastorale (guds folk). "Sinodo diocesiano" er et fast møte mellom alle prestene og biskopene for å fastsette leveregler, og er i dag også åpen for vanlige folk (også utenfor katolisismen).
Modernisering
Fra 1963 tok Paolo VI en forsiktig modernisering, og ga ny statutt til Conferenza Episcopale Italiana: biskopene kan møtes årlig og velge et fast råd (selvstyre for den italiensk kirke). Men gitt den romerske curias sentrale rolle er det fortsatt paven som her skal utnevne president og sekretær.(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)
|
Dissenso ecclesiale Etter 1968-`69 kom det til syne en ”dissenso ecclesiale”, med menigheter som ikke ville adlyde biskopen, egne bibelgrupper og sosialistiske kristne. Alle mente at kirken bevisst utsatte Consiglios vedtak. Paolo VI fordømte dette initiativet. Men problemene fortsatte da parlamentet vedtok loven om skilsmisse i 1970, og katolikkene oppnådde en referendum abrogativo. Noen katolikker var i mot loven, men ville ikke stemme nei siden det ikke skulle være statens oppgave å hindre skilsmisse. Kirken, DC og MSI stemte i mot i mai 1974, men 59,1 % bekreftet loven. Denne katolske "disobbedienza" gjentok seg i parlamentsvalget 1976, hvor katolske intellektuelle ble uavhengige og sto på kommunistpartiets lister. Paolo VI fryktet for den katolske politiske enhet, og kalte inn til nasjonalt kirkemøte i 1976, med det resulatet at kirken skulle støtte DC med å være en tjener for verden. |
FaktaDen italienske katolske kirke er naturlig nok underlagt Vatikanets organisasjonelle struktur. Den har derimot en sentral rolle i nettopp være katolisismens grunnkirke, siden det er her Sankt Peter startet tradisjonen. Den italienske stat finansierer ikke lenger Vatikanet, men CEI, den italienske biskop-konferansen, mottar en s.k. "8 per 1000". Religiøse institusjoner har også diverse lettelser i beskattning. |
Giovanni Paolo II ble pave i 1978, en polsk kardinal som ba katolikkene gjenerobre samfunnet (også politisk). Han likte ikke sekulariseringen. I 1981 viste en referendum abrogativo mot abort i offentlige sykehus at folk godtok dette, nok et tegn på verdsliggjøring. Paven deltok på den italienske kirkens nasjonale råd i Loreto 1985, hvor han ba katolikkene ta tilbake kirkens kulturelle og politiske hegemoni i landet. Flertallet på møtet ville fortsette veien fra 1976 med mer selvstyre til lokale kirker og unngå kompromisser med makten. Men mange ville det motsatte, at kirken burde styre politiske og økonomiske institusjoner.
To sentrale grupper
I dag kan konflikten synes i striden mellom de to mest betydningsfulle katolske gruppene. Azione Cattolica ble dannet etter Pio XIs vilje i 1922, for å styrke rollen i samfunnet. Den kommer til syne gjennom flere ulike organisasjoner etter alder, utdanning, yrke og menighet. Men organisasjonen gjennomgikk endringer i 1969, bl.a. at den nå ikke skulle svare til paven, men CEI. Lederne skulle velges nedenfra. På 70-tallet vedtar disse lederne ”scelta religiosa”, å konsentrere seg om å spre evangeliet fremfor direkte politisk engasjement. AC hadde cirka 600 000 medlemmer på det meste.Comunione e liberazione ble dannet i 1969 av Giussani. At troen gir mening til livet kan bare formidles gjennom konkret erfaring og personlig møte med Kristus. Middelet ble spontane grupper og karismatiske ledere, og de mente de andre organisasjonene måtte gjøre som dem. CL ser seg som ekte tolker av pavens vilje, vil ha autoritær kirke, ignorerer Vaticano II og vil ha mindre biskopmakt over diocesiene. Skal kirken overleve må den bli makt som kan motsette seg den eksisterende makten. CL dannet Movimento popolare, som skulle skaffe stemmer til DC.
Kirke og statPatti lateranensi besto av en traktat, et konkordat og en finansiell konvensjon, underskrevet i 1929. Traktaten anerkjente Vatikanstaten som selvstendig og uavhengig. Konkordatet anerkjente katolisismen som italiensk statsreligion, og ga kirken fordeler (obligatorisk religionsundervisning mot sivile eksteskap). Den finansielle avtalen fastslo at staten betalte kirken for skader etter okkupasjonen av Roma. Grunnloven ga beskyttelse siden Patti bare kan endres ved enighet mellom begge parter. Camera dei deputati ba om en revisjon i 1967, og i 1976 ble det nedsatt en blandet ekspertkommisjon som utarbeidet 6 forslag til nytt konkordat (underskrevet av Craxi og Casaroli i 1984). Denne nye avtalen var mer en rammeavtale med generelle prinspipper: kirken annerkjenner statens verdslighet (lovene skal ikke følge kirkens), kirken ha full autonomi i åndsspørmål, utdanning og veldedighet (biskoper trenger ikke lenger godkjennes av staten), og partene forplikter seg å samarbeid til menneskets beste i spørsmål som fattigdom, fred og 3. verden. Men noen problemer vedvarte. som undervisningen av katolisisme i grunnskolen, med religionslærere betale av staten – lærere utvalgte og opplærte av kirken. |
Den italiensk kirken offentliggjør ikke budsjettene sine. Tradisjonelt har geistligheten fått inntekter for utførte oppgaver, og Lateranerpakten gjorde at staten betalte kompensasjon (congrua) etter Risorgimento. Etter 1990 er det hovedsaklig kollekt og gaver som gir inntekter, og et Istituto diocesiano per il sostentamento del clero gir lønn til de geistlige. Ikke lenger congrua, men folk kan på selvangivelsen få trekk for å gi til Istituto, eventuelt å få trekk for 0.8 per mille til veldedige formål gjennom CEI eller andre.
De troende
Der er mellom 22-28% av italienerne(hovedsaklig kvinner, unge og eldre) som i streng forstand følger den katolske kirkens etiske og religiøse normer. Ca. 15% av befolkningen har en noe uavklart atferd, som ofte innebærer en tidvis religionsutførelse. 10% avviser katolisismen helt.
Media
CEI eier L`Avvenire, som siden 1986 har vært katolikkenes stemme. Tidsskriftet La Civilità Cattolica har siden 1950 vært talerør for jesuitter. Andre sentrale har vært Il Regno og La Rocca, knyttet til strømninger innen DC. Famiglia cristiana er ett av de mest leste ukebladene i landet, og Vatikanet gir ut L`Osservatore Romano. AC har et tidsskrift i Segnosette, mens CL styrer 30 Giorni, Litterae communionis og Il Sabato.Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.
