Forsiden   -   Kommentarer

Krise for Berlusconi?

14.08.2011

 

Italias økonomiske problemer ryster landet, og regjeringen sliter med å finne løsningene. Betyr dette slutten på Berlusconi?

Ådne Cappelen og Steinar Stjernø gir en god fremstilling av italiensk økonomi i Morgenbladet 12. august 2011. Den offentlige gjelden settes i historisk perspektiv, og de strukturelle utfordringene belyses. Forfatterne gir landet merkelappen "underutviklet markedsøkonomi". Derimot treffer de ikke like godt med sine spådommer om Berlusconis fremtid og de politiske alternativene som kan løse krisen.

Nå er det vel nok?

Mange vinkler sine innlegg om Italia med at denne gangen må vel Berlusconi gå. Det er vel ingen tvil om at Berlusconi og hans regjering ble tatt på sengen av krisen som startet med at den italienske statsgjelden falt i verdi og store aktører solgte seg ut. Retorikken fra statsministeren og finansministeren har vært altfor positiv, og bidro nok til en forståelse av at krisen var under kontroll. Men markedet hadde nok heller ikke godtatt en dyster, om enn realistisk, fremstilling. Noen hevder at det var Berlusconis reprimande av finansminister Tremonti som skapte uroen, andre at den utløsende faktor var at statsministerens familiebedrift Fininvest ble idømt en milliardbot. At finansministerens nære rådgiver Marco Milanese etterforskes for korrupsjon er også av mange tegn på at Tremontis autoritet er svekket. Politisk sett synes mange Berlusconi-regjeringen var vært passiv og uten realistiske løsninger.

Det er kjent at Berlusconi har problemer med å holde regjeringskoalisjonen samlet og skaffe flertall i nasjonalforsamlingen, men dette har vært en nesten vanlig utfordring for de fleste italienske regjeringer etter 2001. Det er nok markedets syn på Italia som har størst forklaringskraft bak den politiske delen av krisen: markedet stoler ikke på at regjeringen vil klare brasene. Derimot er mye som før i det politiske livet: det er per i dag ikke alternativer til en Berlusconi-regjering.

Bryter Lega Nord ut av regjeringen?

Etter lokalvalget tidligere i sommer har misnøyen vært stor i Lega Nord, ikke bare over et dårlig valgresultat og en handlingslammet regjering - men også internt med partiledelsen.

Lega Nord har ved flere anledninger satt krav til Berlusconi, og har vunnet flere seire - om enn symbolske. Flyttingen av departementskontorer til Monza ble feiret i Nord-Øst, men stilte Berlusconi i dårlig lys overfor president Napolitano som bestred flyttingen ut fra grunnloven. På sin side har Berlusconi kastet dårlig lys over Lega Nord med sine juridisk-personlige problemer som setter dagsorden for regjeringen og nasjonalforsamlingen. Partiet likte heller ikke statsministerens varme støtte til partikollegaer som påtalemyndighetene ville etterforske. Da Lega Nord stemte for at den folkevalgte Alfonso Papa kunne fengsles, var det tette båndet mellom Berlusconi og Umberto Bossi svekket. Men våger Bossi å trekke partiet fra regjeringssamarbeidet?

Mye tyder på at Bossi ikke ønsker å trekke seg fra regjeringen før valget i 2013. Kanskje den viktigste årsaken til det er at partiet trenger tiden som gjenstår for å få gjennom flere trekk ved sin føderale reform. De statlige overføringene av myndighet over enkelte skatter og avgifter må fortsatt behandles i nasjonalforsamlingen. Lega Nord risikerer nå å sitte igjen med en halvferdig reform skulle de miste regjeringsposisjonen. Tross løfter fra opposisjonspartiet PD om at de ønsker å bidra til mer lokalstyre, er nok skepsisen større til dem enn til Berlusconi.

Bossi sliter også internt i partiet. Kretsen rundt innenriksminister Roberto Maroni ser ut til å ha støtte i grasroten, og ministeren ser ut til å være den meste aktuelle etterfølgeren til Bossi som partileder. Bossi, som også sliter med helsa, har fremdeles muligheten til å styrke sin posisjon gjennom regjeringssamarbeidet. Går partiet ut av regjeringen, vil mange se det som tiden til en del interne oppgjør. Trolig vet også Maroni at dette ikke er tiden for denne kampen.

Teknokratisk regjering for de store reformer?

Teknokratiske regjeringer blir av flere sett som en løsning for dagens politiske situasjon, og da helst i sentrum og til venstre. Historisk sett har Italia hatt teknokratiske regjeringer som har levert gode resultater, og spesielt trekkes Ciampi-regjeringen frem som en av aktørene som gjorde at Italia ble med i euro-samarbeidet. Derimot er denne krisen av så store dimensjoner at oppgavene til regjeringen vil bli så omfattende at en tverrpolitisk enighet nok er umulig å få til på den korte tiden en slik regjering vil sitte. Da Financial Times tidligere i sommer ønsket seg at president Napolitano skulle oppfordre Berlusconi å tre til side for en teknokratisk overgangsregjering, var det innlysende at den britiske avisen bedrev ønsketenkning. Presidenten er tilhenger av valgte regjeringer, og vil nok være varsom med å oppløse nasjonalforsamlingen skulle det være fare for at et levedyktig regjeringsalternativ ikke finnes ut fra de valgte partiene. Bak teppet lurer her dagens valgordning, som trolig ikke vil bidra til en sterk regjering. På mange måter vil en slik teknokratisk regjering bety slutten på tiden med Berlusconi som statsminister i italiensk politikk, men også svekke ham i partiet sitt. Akkurat det er ikke Lega Nord eller PdL tjente med på dette tidspunktet, og flere av de andre mindre partiene i nasjonalforsamlingen vil nok da miste sin innflytelse.

Berlusconi trekker seg ikke

Berlusconi har nok ingen tanker om å trekke seg før eventuelt Lega Nord går ut av regjeringen. Det spekuleres i at Berlusconi vil trekke seg som statsminister for å la sin overtaker styre i sitt navn. En liknende situasjon har det vært i partiet PdL, hvor tidligere justisminister Angelino Alfano ble ny partisekretær for å stable organisasjonen på beina før Berlusconi gir seg. Hovedpersonen selv har flere ganger annonsert at han trekker seg ved valget 2013, for å så dagen etter hevde at han ble feilsitert. Trolig vil Berlusconi vurdere både situasjonen i partiet og nasjonalforsamlingen før han eventuelt trekker seg tilbake i en mer skjult maktposisjon. Slik situasjonen er i dag har han ikke mye å tjene på dette. Han vil miste juridisk immunitet som han trenger i sine rettsaker, han vil risikere å miste makten over den politiske dagsorden og han kan også risikere å bli mindre sentral som politisk tilrettelegger. Det er også flere som spekulerer i at den nye partisekretæren Alfano heller foretrekker et samarbeid med sine gamle kristelig-demokratiske meningsfeller i UDC enn å fortsette samarbeidet med Lega Nord. Men da er vi inne på et personlig spor, og mye vil avhenge hvor mye autoritet Alfano vil klare å skaffe seg i partiet fremover. Han ble utpekt av Berlusconi, så det er ikke gitt at han vender sjefen sin ryggen med det første.

Klarer man å løse krisen likevel?

Politisk kommentator i Corriere della Sera, Marco Franco, uttalte nylig til italiensk fjernsyn at selv om folk ikke lenger ser Berlusconi som "den vellykkede forretningsmannen som skal redde Italia", så har han innført noe som minner om et eget politisk system i italiensk politikk. Dette systemet må ha en utfordrer skal det falle. Den tette symbiosen mellom PdL og Lega Nord er basert på nære personlige bånd mellom de to partilederne, på pragmatisk fordeling av partipolitiske interesser og ikke minst på problemene som sentrum-venstre har med å sette opp et levedyktig alternativ til Berlusconis regjering. Opposisjonen ber Berlusconi trekke seg, men klarer ikke å kaste ham i de mange kabinettspørsmålene som stilles (48 siden 2008). Og selv om opposisjonen fikk mersmak på samarbeid ved lokalvalgene tidligere i år, er det en langt større kabal som skal gå opp skal de meget ulike partiene samarbeide i regjeringskontorene allerede nå. Opposisjonen trenger tiden frem til 2013 med å bli enige om allianser, posisjoner og ikke minst politisk plattform. I dag virker opposisjonen redusert til å be Berlusconi trekke seg, men ennå ikke i stand til å utgjøre et alternativ. Opposisjonen ønsker heller ikke å sitte igjen med ansvaret over å ha stemt ned viktige økonomiske tiltak som markedet og EU krever. Dermed vil opposisjonen fortsette arbeidet med å bygge seg opp til 2013, mens den i de viktige avstemningene i nasjonalforsamlingene må krype til korset og ikke legge for store hindre for regjeringens økonomiske sparepakker. Berlusconi må på sin side trekke frem alle sine ressurser til å iverksette reformer og forsvare kuttene overfor velgerne sine. Han må likeså tenke igjennom de store spørsmålene som venter innad i partiet og et eventuelt partnerbytte fra Lega Nord til UDC.

Gi din tilbakemelding på kommentaren på bloggen Auduns Italia.

 

Berlusconi - en keiser uten klær?

Silvio Berlusconi blir avkledd i en ny skandale rundt privatlivet hans. Opposisjonen i Italia håper dette vil få statsministeren ned fra tronen.

28.01.2011



Italienerne har i snart to år kunnet lese intime detaljer fra Berlusconis private sfære etter at det ble kjent at den søkkrike entreprenøren og mediemogulen beskyldes for å ha hatt seksuell omgang med mindreårige og prostituerte. Påtalemyndighetene i Milano ba forrige uke den italienske nasjonalforsamlingen om tillatelse til å etterforske og avhøre Berlusconi i anklage om å ha hatt sex med en mindreårig prostituert, Ruby. Statsministeren anklages også for å ha misbrukt sitt embete ved å ha løyet til politiet for å få frigitt Ruby etter at hun ble anholdt for tyveri i mai 2010. Man skulle dermed tro at “Ridderens” politiske troverdighet var knust, og at velgerne ville vende ham ryggen. Men nei, den politiske kampen fortsetter. Støttespillerne hevder at Berlusconi utnyttes for sin generøsitet og medmenneskelighet, og at det hele er en konspirasjon. Opposisjonen hevder på sin side at Berlusconi ikke lenger tenker på statssaker, men på klesbytter. Akkurat som keiseren i H.C. Andersens eventyr.

De kloke og de dumme

Berlusconi er kjent og kritisert for sitt medie- og finansimperium, sine mange alvorlige tiltaler, sin løsmunnethet, og ikke minst sin forkjærlighet for yngre kvinner. Statsministeren liker å fremstille seg som hardtarbeidende, og 74-åringen ser ut til fortsatt å ville holde et høyt tempo. Men nå som skandalene nærmest er kroniske og dagligdagse, hvorfor trekker han seg ikke? Og hvorfor er det ingen som klarer å avsette ham?

(Kommentaren fortsetter nedenfor annonsen)

Svaret er like enkelt som det er komplisert: alt med Berlusconi er politikk. Han er for tiden symbolet på kampen mellom “det onde” og “det gode” i Italia, eller mellom “de kloke” og “de dumme” som i eventyret. Enten elsker du ham eller så hater du ham. Italienerne har en betydelig mistillit til politiske institusjoner, og mangler dermed felles verdier og arenaer hvor frontene kan møtes.

Fakta

Det er naturlig nok i avisene og ukebladene vi finner de mest leste kommentatorene i Italia: Sartori, Panebianco, Diamanti, Galli della Loggia, Ignazi, Scalfaro, Eco, Feltri og Ferrara for å nevne noen. De senere årene har også enkelte bloggere fått oppmerksomhet.

Fortsatt støtte hos velgerne

En sjelden samlet opposisjon, i tillegg til internasjonale media, krever at Berlusconi umiddelbart trekker seg. Også enkelte av statsministerens politiske støttespillere antyder at han kunne trenge en pause. Meningsmålinger viser derimot at selv om flertallet av velgerne hans føler avsky for det som kommer frem, så har de uansett tenkt å stemme på partiet hans igjen. Det skyldes nok ikke kontrollen som Berlusconi og hans familie har over store media i landet, men mer sannsynlig en mangel på politiske alternativer, skal vi tro politiske analytikere.

Politikerrollen som skuddsikker vest?

Tradisjonelle verdier henger også igjen på visse samfunnsfelt. Selv om Italia har en lang historie med politikere som stiller til valg og velges for sine evner til å beskytte og fremme særinteresser, har det lenge vært en klar status og autoritet knyttet til offentlige posisjoner. Den lokale ordføreren, lensmannen eller presten gikk god for vanlige folks personlige moral, mens deres egen moral ble garantert ut fra at de satt i deres embeter. Selv om Berlusconis velgere er skuffet over manglende resultater og et utsvevende privatliv, så er det fortsatt en vanlig holdning at de folkevalgte, uansett parti, først og fremst tenker på seg og sitt. Folk er mer opptatt av problemene i hverdagen, og blant statsministerens trofaste er det fortsatt et flertall som mener han er den beste til å løse dem.

Å trekke seg tilbake vil for Berlusconi også bety slutten på hans politiske karriere. Dette er nok helt utenkelig for en mann som ser seg som en manifestasjon av det italienske demokratiet. Han har ofte uttalt at han er valgt av det italienske folk til å styre landet. Da kan hverken opposisjon, påtalemyndighet eller domstol hindre ham i det. Å stige ned fra tronen ville i et slikt tilfelle bety at det er sannhet i anklagene og tiltalene, som en innrømmelse av skyld. Det vil være spikeren i kisten for hans ambisjoner om å bli Presidente della Repubblica, statens øverste embete.

Kronen passer ingen andre

Berlusconis velgere har i snart 17 år tolerert hans kontroversielle rolle i politikken og de mange tiltalene mot ham. Det gjør de ikke bare fordi de politisk er enige eller at de ikke har alternative partier. En medvirkende årsak er vel at den italienske sentrum-høyre siden mangler en troverdig lederkandidat etter Berlusconi. Det er ikke bare det unge partiet Il Popolo della Libertà. som skal etableres som masseparti med lokale røtter, men også en valgallianse og regjeringskoalisjon som skal fungere på tvers av et mangfold av interesser og politiske kulturer. Pragmatikeren Berlusconi har frem til høsten 2010 klart å holde regjeringene sine overraskende samlet med solide flertall i nasjonalforsamlingen. Han har allerede gått over i historiebøkene ved å sitte en hel regjeringsperiode. Evnene hans i forhandlingens kunst har ikke levert de store reformene som Italia trenger, men flere velgere i det politiske sentrum synes å foretrekke denne stabiliteten fremfor usikkerheten som preger opposisjonspartiene.

Offer for bedragere?

En god dose tretthet spiller også en rolle. Allerede i 1994, noen måneder etter at han gjorde sin inntreden i politikken, ble det kjent at Berlusconi var under etterforskning. Og siden den gang har noen regnet seg til at statsministeren har vært involvert i flere hundre etterforskninger. Dette skyldes ikke bare Berlusconis påståtte forbindelser til økonomisk og organisert kriminalitet, men også trekk ved det italienske rettssystemet. Den italienske påtalemakten er pålagt av grunnloven å etterforske alle mulige forbrytelser, noe som skaper en svært lav terskel for å havne i statsadvokatens papirer. Det er ikke sjelden at aviser fra alle politiske hold kan avsløre at politiske motstandere har havnet under etterforskning, og med de liberale avlyttingslovene i Italia kan borgerne også få et mer direkte innsyn i hvordan de folkevalgte og deres venner kommer med uheldige uttalelser. Dermed kan rettsapparatet utnyttes av politiske motstandere, mens tredjeparter får sine hemmeligheter eksponerte for hele nasjonen. En delvis politisert dømmende makt ble opprettet for å kontrollere den utøvende makt, og magistratene melder seg inn i organisasjoner med politisk karakter. Hyppige utspill mot Berlusconi i media fra noen av disse har hjulpet Berlusconi til å overbevise velgerne sine om at han er forfulgt av kommunister i påtalemyndighetene og domstolene.

De gamle ideologiene fra etterkrigstiden lever dessuten fortsatt i statsministerens retorikk. Mens det gamle partisystemet før korrupsjonsskandalen på 90-tallet var preget av kampen mellom kommunister på den ene siden mot ikke-kommunister ledet av kristeligdemokrater på den andre, vil Berlusconi fremstå som handlingens mann som ikke lar sin frihet trues av hverken partihensyn, Marx eller Gud. Han var alternativet til de etablerte politiske partienes kyniske maktspill og korrupsjon, og noen ser ham fortsatt i et slikt lys. Og mange ser ham som en garantist for at venstresiden ikke kommer til makten igjen.

Den nakne sannhet

I eventyret om keiserens nye klær blir statsoverhodet forledet av bedragere til å tro at han egentlig bærer et kostelig plagg. Er Berlusconi den generøse velgiveren som bare vil gi noe til italienerne, men som utnyttes av sine venner og forfølges av sine motstandere? Eller er det italienerne som bedras av statsministerens propaganda og smarte advokater? Det kan virke som om vi fortsatt en stund fremover vil få servert innholdsrike historier fra italiensk politikk med Berlusconi i en sentral rolle. Kanskje har keiseren i eventyret rett: "Nu gjelder det å holde ørene stive så lenge prosesjonen varer".



Av Audun Urke

© quindi communication & consulting


















Tips en venn Favoritter Utskrift Mer