Forsiden   -   Kommentarer

Kommentarer om italiensk politikk

Her finner du de siste kommenatarene om italiensk politikk. Med mindre noe annet er angitt, er de skrevet av Audun Urke.



Etter lokalvalget - hva nå?

(30.03.10)

Italiensk politikk har nok en gang vist at den langt fra er så forutsigbar som den en gang var. Mange tok det for gitt at Berlusconis velgere ville straffe ham og hans parti for listerot og korrupsjonsanklager, for ikke å snakke om en uendret økonomisk situasjon for de fleste. Mange ble sittende hjemme ved valget, men det var opposisjonspartiet PD som ble mest lidende. Mens Berlusconi nok en gang lykkes i sin "jeg mot resten"-strategi, fikk opposisjonen betale konsekvensene av sin uklare holdning overfor statsministeren og sin manglende evne til å fremstå som et fornyende og levekraftig alternativ. PD taper stemmer til radikale lister som Italia dei Valori og komikeren Beppe Grillo, og må snart velge om partiet skal snu seg til sentrum eller ytre venstre for koalisjonspartnere.

Men bør Berlusconi juble? Vel, ikke helt. Selv om valgseieren er opplest og vedtatt, har også hans PdL store utfordringer. Partiet har ikke bare tapt viktige politiske posisjoner lokalt til Bossis menn, men taper også stemmer i de nordlige regionene til nettopp Lega Nord. Tross egen fremgang i Sør og i Lazio, må også PdL snart finne sin vei mellom Legas krav om økt lokalt selvstyre og de sørlige regionenes krav om statlige intervensjoner og utvikling. Og innad i partiet murrer det etter lang tids strid mellom politikere fra Forza Italia og fra Alleanza Nazionale. Berlusconi har vist at han ikke er lett å kvitte seg med, som den gode pragmatiker han er, men vil få en vanskeligere oppgave om 3 år.

Regionalvalget avklarte med andre ord svært lite i italiensk politikk. Partiene kan juble over sine små seirer, men politiske resultater blir det neppe mange av ut av dette.

Lokalvalget 28. - 29. mars 2010

(15.03.10)

I 13 italienske regioner skal velgerne 28. og 29. mars velge nye regionale, provinsielle og kommunale råd. Også regionale guvernører, provinspresidenter og ordførere skal utnevnes. Spenningen som har vært i italiensk politikk siden våren 2009 vil nå få sitt klimaks.

Lokalpolitikk i Italia er ikke betydelig ulik andre land. Velgerne gir en pekepinn på hvordan de vurderer den sittende regjerings resultater, men aller mest hvordan de oppfatter den lokalpolitiske tilstanden. Den sittende elite i Roma vil bruke valgresultatet for det som det er verdt i sine interne maktkamper, uansett parti og koalisjon. Så om velgerne stemmer på en kandidat de liker eller om hvordan de syns lokalpolitiske hensyn skal prioriteres, vil det endelige resultatet bli gjenstand for vurderinger som gjelder på nasjonalt nivå.

Mange lurer på hvordan velgerne vil reagere på nesten ett år med hardt kjør for statsminister Berlusconi. Våren 2009 startet opplysningene om hans fester, bekjentskaper og ekteskap å dominere enkelte italienske og utenlandske media. Etter at forfatningsdomstolen strøk loven om amnesti for de 4 høyeste embetene i landet, har regjeringen og hans advokater lett hardt etter andre løsninger for å hindre at statsministeren må møte i retten. Og slik det ser ut nå, slipper han det. I tillegg viste det seg at PdL, hans nye parti, rotet mye ved innleveringen av valglister i Milano og Roma. Men taper han stemmer på dette?

Ikke lett så si, men det er snart 16 år at Berlusconi er en kontroversiell figur i politikken, og hans kjernevelgere hører ikke lenger på opposisjon og andre som skulle kritisere ham. De bryr seg nok ikke så mye om hans privatliv som hans politikk. Og politikken er i hvert fall ikke den som kommunister, sosialister og radikale vil komme med (vil han selv si). Men det betyr ikke at han har glidd uskadet gjennom kjøret det siste året.

Berlusconis image er skadet spesielt hos de av hans velgere som tidligere hadde kristelig-demokratiske sympatier og de som ellers kunne regnes som moderate. Opposisjonens problem er at disse ikke kan vinnes, men forsvinner til hjemmesitternes rekker. Og i følge meningsmålingene er de heller ikke så mange, kanskje en 2%. Berlusconi har dermed tatt opp igjen sin strategi med å spille på komplotter og kommunister blant dommernes rekker, for å slik vise til den evige italienske kampen mellom det Gode og det Onde. Denne strategien var svært vellykket i 2006, og kan kanskje ha samme effekt ved årets lokalvalg.

Hinderet er altså hjemmesitterne, og det ser ut som at de øker. Valgforskeren Mannheimer antar at hele 19% av velgerne vil være hjemmesittere, i hvert fall at de må mobiliseres av en av frontene. Noen vil bestemme seg på valgdagen, andre vil så absolutt finne andre gjøremål. Uansett regner man at partiene stort sett beholder sine sterke regioner.

PdL er et nytt parti, og vinteren har vist at mye gjenstår før man kan kalle partiet for et parti. Ulike skoler slåss om ideologi og retning, og ikke uventet har fusjonen mellom AN og FI skapt gnisninger av store dimensjoner. Mange har lenge pekt på at ANs tidligere leder, og nåværende president i Deputertkammeret, Gianfranco Fini, langt på vei kritiserer Berlusconi ved enhver anledning (og vil danne sin egen skole i partiet kalt Generazione Italia). Konfliktene mellom Fini og Berlusconi har preget media de siste månedene, selv om de begge bedyrer at samarbeidet er sterkere enn noensinne. Flere antyder at man etter valget vil se et tøft oppgjør innad i partiet, hvor den neste retningen i partidannelsen skal bestemmes.

Hos opposisjonspartiet PD preger som vanlig de store spørsmålene dagsordenen. Skal man inngå en valgkoalisjon med den kontroversielle Di Pietro fra Italia dei Valori eller skal man fri til de moderate i det kristelig-demokratiske sentrum. Ved lokalvalgene er lokalpartiene fristilte, men dette blir en test på hvordan velgerne mener partiet skal bli i fremtiden. Den nye partilederen Bersani har lenge vært kritisert for å være altfor Berlusconi-vennlig, men har likevel klart å få oppslutningen noe opp. Et godt valg for ham vil ikke bare bety at hans posisjon som partileder er sikret noen år til, men også at PD kan bli et realistisk alternativ ved valget i 2013 (forutsett at intet drastisk skjer med dagens regjering).

Enkelte tror at etter valget vil alt bli roligere i Italia, og at partiene da vil ha ro til å få på plass de nødvendige reformene innen rettsystem, føderalisme og grunnlov som man etterspør på mange fronter. Kanskje vil det bli interne oppgjør i PdL, og kanskje må PD endelig bestemme seg for sin strategi overfor regjeringen, og i mellomtiden vil det kanskje komme vedtak i parlamentet som endrer parlamentets rolle og sammensetning. Det viktigste er med andre ord ikke hva som blir valgresultatet, men det som vil bli gjort i tiden etter valget og før neste parlamentsvalg. Det er da mange problemer bør løses.

(Kommentarene fortsetter nedenfor annonsen)

Media i Italia anno 2009

(31.8.09)

Selv om man i Italia lenge har hatt steile fronter mellom Berlusconi-eide medier og de tilhørende venstresiden (samt en slags fordeling av statlige RAI-kanaler mellom de dominerende politiske kreftene i parlamentet), er det vel det siste halve året at man virkelig har mobilisert mot hverandre. Det hele begynte med Noemi, jenten som Berlusconi frekventerte mens hun bare var 17 år, og som ble en sak som forårsaket statsministerens pågående skillsmisse. Venstresidens Repubblica og L`Espresso har siden da jevnlig har saker om statsministerens privatliv, godt hjulpet av medier i Spania og Storbritannia, som bl.a. publiserte bildene av en naken tidligere tjekkisk statsminister på Berlusconis residens på Sardinia. Høyresiden svarte med å mobilisere tv-kanalene sine, Il Giornale og Libero, samt at de statlige kanalene langt på vei ikke ga hele sakene under påskudd av at de bare var rykter.

Fakta

Det er naturlig nok i avisene og ukebladene vi finner de mest leste kommentatorene i Italia: Sartori, Panebianco, Diamanti, Galli della Loggia, Ignazi, Scalfaro, Eco, Feltri og Ferrara for å nevne noen. De senere årene har også enkelte bloggere fått oppmerksomhet.

Dermed kan vi trist konstatere at de italienske mediene for tiden er underlagt kampanjejournalistikkens lover, hvor det meste handler om å antyde, sverte, alludere og tie motstanderen. Alle mulige anledninger utnyttes det de kan for å gi motstanderen et stikk og tale til sine egne. Mer enn noen sinne mangler det i Italia nå et medium som ikke har sosiale, økonomiske eller politiske plikter overfor noen politiske krefter andre enn selve den kritiske journalistikken. Det trengs noen som sjekker fakta og som har autoritet til å stille de involverte partene kritiske spørsmål.








Tips en venn Favoritter Utskrift Mer