 |
Stereotyper:
Annonser
 |
SØK PÅ DENNE SIDEN
BLI BEDRE I RETORIKK
WEBBY TAR DEG MED TIL FANTASTISKE ITALIA!
Italia er det perfekte reisemål. Matglede, kunst, historie og flotte badeperler er gjerne faste ingredienser her. Webby har Norges ledende guide på nett, med rikelig og nyttig informasjon.
Vakre Roma tar pusten fra deg med sitt kaotiske bybilde dominert av antikk historie, religiøs kunst og yrene uteliv. Byen alle vender tilbake til, og vi hjelper deg til et minneverdig første møte.
Design, mote og finanssentrum er det de fleste forbinder med Milano. Opplev fotball av ypperste klasse, se kunst av mestere som Da Vinci og shopp deg sanseløs!
Venezia har en unik atmosfære, preget av en fascinerende og mangfoldig historie fra møtet mellom øst og vest. Vi tipser deg om romantiske gjøremål, museer og arkitektur.
Ingen byer i Italia er som Napoli. Sansene får mye å jobbe med i denne byen mellom en aktiv vulkan og et asurblått hav. Verdens beste pizza er noe du bør få med deg, og Webbys guide til området rundt gir mange tips til ekskursjoner.
Firenze er renessansens vugge, og langs vakre Arno kan du se juveler innen arkitektur og kunst. Toscana er kjent for sin gode vin og velsmakende mat, og ikke minst sjarmerende natur. Bli med oss!
Italiensk politisk kultur
Hvilke trekk ved den italienske kulturen påvirker det politiske livet? Finnes det en særegen politisk kultur?
Svaret er vel at det ikke er en enhetlig kultur som kan bekrefte de ofte stereotypiske oppfatningene om det italienske politiske livet. Italia hadde en særdeles hurtig overgang fra verdier tilhørende et jordbrukssamfunn til en enhetlig stat, og det er derfor vi finner store motsetninger mellom bondekultur og bykultur, katolske og antiklerikalske holdninger, "hvite" og "røde" regioner, republikanere og antisystemkrefter. Noen av disse har en svakere rolle i dag, men vi finner likevel trekk som holder seg ved like. Fremstillingen nedenfor er ikke komplett, og flere utsagn kan lett modifiseres eller utdypes.
Tradisjonelle verdier
Selv om de såkalte tradisjonelle verdiene ikke lenger påvirker atferden for flertallet av italienere, er det noen trekk som kan sies å ha sitt opphav i jordbrukssamfunnets vilkår som vi fortsatt kan finne spor av. Det er vanlig å henvise til Almond og Verbas "Civic Culture" når den italienske kulturen beskrives politisk. Deres undersøkelse fra begynnelsen av 1960-tallet påviste at italienerne var lite stolte over institusjonene sine og at de hadde lav tillit til sine medborgere. Andre har påpekt at mangfoldet av verdisystemer som man arvet fra fortiden hadde visse felles elementer, blant annet en hierarkisk oppfattelse av sosiale forbindelse, en stor respekt for autoriteter og dermed også de lavere klassenes respekt for de havende klasser. Det ble slik utviklet verdisystemer hvor forventninger og håp gjerne ble selvregulerte og tilpasset omverdenen. Lenge besto lover som ga mannen makt over ektefellen, og foreldrene over barna. Sentrale samfunnspersoner fikk makt utover sine posisjoner, og presten eller politimannen var viktige når personlig moral skulle vurderes (ofte i forbindelse med anbefalinger, "raccomandazione"). Frem til 60-tallet hadde også kirken en sentral rolle i å bevare dette verdisystemet.
(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)
Republikkens revolusjon
Grunnloven av 1948 utfordret de eldre verdiene ved å vektlegge demokrati, folkesuverenitet, menneskerettigheter, solidaritet, likhet mellom kjønn, raser, språk og religion. Men det var først på 1960-tallet at disse verdiene begynte å få en reell innvirkning i praktisk politikk, Noen peker på økningen av aldersgrensene for den obligatoriske skolegangen gjort av sentrum-venstre regjeringen i 1962 som banebrytene. "Like muligheter" ble et slagord gjennom hele studentopprøret, og også Pave Giovanni XXIII så moderniseringen som en mulighet. Blant folk flest begynte "endring" å bli et faktisk alternativ, og sakte begynte man å bevege seg fra plikt og offer til en rettighetskultur. Men student- og arbeideropprøret hadde bare reell virkning frem til begynnelsen av `80-årene med hensyn til egalitarisme og solidarisme. Da begynte mer individualistiske verdier å tre inn. Italia var på dette tidspunktet preget av massekonsumismen, og hadde så og si hoppet over stadiet med en moderne industrikultur. Individualismen som kom på 1980-tallet ga mer plass til meritter og personlig verdi, og dermed økte også aksepten for ulikheter og forskjeller. For eksempel sa folket nei til kommunistenes og fagforeningenes kamp i referendum for å beholde "scala mobile", en automatisk lønnsregulering etter inflasjonen. Samtidig med individualismen økte også holdninger som toleranse og verdsetting av mangfold, spesielt på 90-tallet. Derimot har det kommet til syne en reaksjon på globaliseringen, ved at spesielt blant eldre (samt de med lavere utdannelse og bosatte i utkantstrøk) har det økt en lokal identifikasjon, for å bevare særegen kultur. Tidvis er dette også uttrykk for en etnisk intoleranse blant enkelte velgergrupper.
Staten som fiendeMange har lenge ment at italienerne ikke stoler på staten eller de politiske partiene, og møter gjerne sine medborgere med en avventende mistenksomhet. Det er ikke lett å avgjøre om disse holdningene er en reaksjon på historiske tilfeller av nepotisme, klientelisme, korrupsjon og interessekonflikter blant de politiske lederne, eller om de er mer historisk-kulturelt begrunnede. Det er påpekt at man i Italia (mest i sør) har det Banfield kalles "familismo amorale", den holdningen at ens egen familiekjernes interesser går foran de kollektive. |
