Meridione: nord mot sør i Italia
"La questione meridionale" deler Italia mellom et rikt Nord og et subsidieavhengig Sør. Politikken i sør har vært basert på gruppetilhørighet fremfor ideologi, på bytte av tjenester fremfor en administrasjon av offenlige goder. Likevel kreves nye tiltak for å utjevne forskjellene innad i landet.
Nye saker
Svimez har lagt frem sin rapport om økonomien i sør. I 2006 fikk Mezzogiorno bare 0,66% av de direkte utenlanske investeringene i Italia. I 2007 har BNP i sør vokst 1% mindre enn resten. Tallene er dårlige også når man sammenlikner med andre lands sørlige deler. Ledigheten er rundt 28%, og over halvparten av familiene med en inntekt risikerer fattigdom. I 2005 tjente 18% av familiene under 1000 euro (7% i resten av landet). Pro capite gjennomsnittsinntekt er også en økende forskjell mellom landsdelene. Mellom 1997 og 2007 har 600 000 forlatt sør til fordel for regioner som Lombardia, Lazio og Emilia-Romagna. Men der er lyspunkter: eksporten fra sør til andre middelhavsland har økt med 79% (4 mrd euro).Lega Nord vil organisere et parlamento del Sud etter modell fra nord i november. Alleanza federalista ledes av Giacomo Chiappori, og vil ikke eksportere nord til sør, men bekjempe nødvendigheten meridione har av statlige overføringer. Associazione per la promozione del Mezzogiorno ledes av Pasquale dell`Aversana, og møtes måndelig for å dele ut premier til fremstående søritalienere.
(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)
IndividualismeFlere peker på at i Sør-Italia gis en stor verdi til individualisme, spesielt når det gjelder offentlige ressurser. Med det menes at man her lettere kan møte personer, bedrifter og politikere som bevisst utnytter statens ressurser til egne interesser. Det kommer til syne i mye ulovlig husbygging, som selv ikke kan legaliseres med straffefritak ("condono"). Reguleringsplaner i Sør følger dessuten ofte ikke nasjonale retningslinjer. En annen viktig årsak til at Meridione ikke klarer å få til en utvikling med stor økonomisk vekst er den organiserte kriminaliteten. I tillegg til mafia, `ndrangheta, camorra og sacra corona unita har det på `70-tallet enkelte kriminelle i Calabria og på Sardegna som spesialiserte seg på bortføringer av slektninger av rike personer fra Nord-Italia. Andre peker på at det statlige byråkratiet (og Posten og FS etc.) har veldig mange ansatte fra sør, og gir dette er skylden for at det ikke fungerer (male meridionale). |
FaktaMan er ikke helt enige om hva som regnes for å være Sør-Italia. Enkelte fra Nord vil si alt sør for Roma, mens man i Roma nok starter men Napoli. Det er også strid om regioner som Abruzzo og Marche skal regnes som del av Meridione. Usikkerheten skyldes gjerne ulike hensyn som geografi, sosio-økonomiske trekk, klima, kriminalitet og egendefinering. Det er viktig å huske at alt etter indikator man benytter, vil det være store og betydelige forskjeller innad mellom regionene man inkluderer i Meridione. |
Historiske tiltakVed samlingen var man ikke klar over forholdene i Sør (Cavour snakket ikke italiensk), som heller ble sett som en Edens hage. Slike holdninger var der også i de store byene i Mezzogiorno. I 1860 var Napoli den største byen i Italia, med et godt industrielt potensiale. Bourbon-regimet hadde ikke offentlig gjeld, og alt lå til rette for investeringer. Men i Calabria og Sicilia var det verken infrastruktur, kommunikasjoner eller handel. Dannelsen av kriminelle bander, "brigantaggio", skapte en slags borgerkrig etter samlingen. Det kom i landet en bevissthet om fattige i Sør med Pasquale Villaris "Le lettere meridionali" i 1878, og Leopoldo Franchetti og Sidney Sonninos rapport fra 1877. Disse påpekte utnyttingen av fattige bønder, samt at jordeierne og staten hadde felles interesser i området. I tillegg vektla de problemet med organisert kriminalitet. Gramsci ville ha allianse mellom bønder fra sør og arbeidere fra nord, men det var vanskelig å forene interessene deres ettersom det senere skulle være bøndene som forlot jorden for å dra til industribyene i Nord for å tjene bedre. |
Etter krigen forsøkte man seg med nye tiltak. Mens noen ville ha de intellektuelle i sør på banen, sa andre nei pga deres støtte til fascismen. Etter 2. verdenskrig ville man industrialisere sør, samtidig som en jordreform ble innført i hele landet. De vanskelige kårene i Mezzogiorno førte ikke til større sosial spenning på ggrunn av emigrasjon ut av landet og til nord. Fascismens harde hånd og innvandringsstopp til Usa gjorde at arbeidsledigheten økte.
Cassa per il Mezzogiorno
I 1970 skulle Cassa per il Mezzogiorno (Casmez) få en nøkkelrolle (dannet i 1950 for en 12-års periode), ved å sette i gang infrastruktur som veier, akvedukter, kloakk, styre elver og lage industri. Hvis staten sørget for infrastruktur, så trodde man at de private investeringene skulle følge. Da det ikke gikk, forsøkte man å lage poli di attrazione, store statlige industrier (cattedrali nel destero) uten PMI rundt seg. De fleste initiativ i sør fikk bidrag fra Casmaz, som ble lagt ned i 1984 på grunn av manglende midler, men som startet opp igjen noen måneder senere med nytt navn. Bidragene til Cassa har ofte blitt brukt klientelært, gjerne for å konsolidere makten til DC og andre partier.
Forskjeller
Noen indikatorer viser økte forskjeller mellom nord og sør, og det spesielt i felt som helse, skole og sosiale tjenester. Andre viser mindre skiller, som når det gjelder konsum og inntekt. I dag er der kanskje ikke større forskjeller mellom dem enn i andre land, jfr Sverige. Sør har likevel mer jordbruk enn nord, og der er større arbeidsledighet. Politikken er blitt kalt modernizzazione senza sviluppo siden det i sør er en tertialisering og økt rikdom, men uten at der er systemer som kan generere velstand på egen hånd. Landsdelen har tradisjonelt vært avhengig av hjelp fra sentrum-nord og EU.Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.










