Forsiden  -   Utenriks  -   Middelhavet

Middehavet i italiensk utenrikspolitikk

Italia har lenge hatt middelhavsområdet som et spesielt satsingsområde, nesten på høyde med NATO og EU. Innvandringsspørsmålet og energileveranser står høyt på dagorden, men også et ønske om tettere økonomiske bånd og fri handel.

 

Eget spillerom

Lenge var middelhavsområdet for Italia en måte å slippe supermaktenes grep på. Ved å knytte kontakter til nabolandene, spesielt i sør, kunne landet selv bestemme trekk ved utenrikspolitikken. Italia har tradisjonelt hatt gode forbindelser til stater i Midtøsten som Tyrkia og Iran, samt med flere av landene i Nord-Afrika som Libya og Algerie.

 

(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)

Tredje fase

Det var først på midten av `50-tallet av enkelte begynte å se mulighetene av et samarbeid med de arabiske landene rundt middelhavet, og blant disse finner vi Giovanni Gronchi, Enrico Mattei og Amintore Fanfani. Dekoloniseringen var godt i gang, og gitt Italias lille fortid som kolonimakt var det fortsatt mulig å presentere seg som en "bror" og partner for araberne, lydhør for deres økonommiske krav. Tross motstand fra mange insisterte president Gronchi på en paralell utenrikspolitikk. Det mislykkede fransk-engelske forsøket i Suez i 1956 inspirerte til å finne en ny fordeling av oljerikdommenes royalties.

Fakta

Libya og Algeri eksporterer olje for mer enn 5000 dollar per capita.

Når det gjelder frihandel er denne større i Marokko, Tunisia og Algeri enn i Libya.

Flere spår vannmangel om ikke mange år i de sørlige og østlige delene av middelhavsområdet.



Mattei, direktør i ENI, tok kontakt med FNL i Algerie og inngikk avtaler med Nassers Egypt. Han inngikk også en avtale med Iran i 1957. Italia klarte slik å skaffe seg nye markeder og en større politisk profil i arabiske land, uten at dette endret de dominerende øst-vestforholdene.

Oppdateres

Denne siden er fortsatt under konstruksjon.




Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.