 |
Stereotyper:
Annonser
 |
SØK PÅ DENNE SIDEN
BLI BEDRE I RETORIKK
WEBBY TAR DEG MED TIL FANTASTISKE ITALIA!
Italia er det perfekte reisemål. Matglede, kunst, historie og flotte badeperler er gjerne faste ingredienser her. Webby har Norges ledende guide på nett, med rikelig og nyttig informasjon.
Vakre Roma tar pusten fra deg med sitt kaotiske bybilde dominert av antikk historie, religiøs kunst og yrene uteliv. Byen alle vender tilbake til, og vi hjelper deg til et minneverdig første møte.
Design, mote og finanssentrum er det de fleste forbinder med Milano. Opplev fotball av ypperste klasse, se kunst av mestere som Da Vinci og shopp deg sanseløs!
Venezia har en unik atmosfære, preget av en fascinerende og mangfoldig historie fra møtet mellom øst og vest. Vi tipser deg om romantiske gjøremål, museer og arkitektur.
Ingen byer i Italia er som Napoli. Sansene får mye å jobbe med i denne byen mellom en aktiv vulkan og et asurblått hav. Verdens beste pizza er noe du bør få med deg, og Webbys guide til området rundt gir mange tips til ekskursjoner.
Firenze er renessansens vugge, og langs vakre Arno kan du se juveler innen arkitektur og kunst. Toscana er kjent for sin gode vin og velsmakende mat, og ikke minst sjarmerende natur. Bli med oss!
Italia og Midtøsten
Italias rolle i Midtøsten er som mekler og forretningspartner, og området har vært en arena for en selvstendig italiensk utenrikspolitikk.
Styrker i Libanon
Italia deltok allerede på begynnelsen av `80-tallet på fredsbevarende operasjoner i Midtøsten, ved å ha soldater med i de multinasjonale styrkene i Sinai og to ganger i Libanon. Italia stilte også mannskaper til minerydding i Suez-kanalen og patruljering i den persiske golfen. I dag er italienske styrker fortsatt i Libanon.
(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)
Historiske båndDeler av Midtøsten har kystlinje mot Middelhavet, og er dermed interessante for italienske interesser. Historisk sett var den italienske politikken i området gjerne stikk i strid med den allierte USAs ønsker. Både USA og Italia hadde etter hvert tatt avstand fra de franske og britiske nykolonialistiske målene med området, selv om den amerikanske politikken snart tok opp den britiske arven. Amerikanerne ble fiender av den "arabiske nasjonalismen", som igjen var alliert med Sovjetunionen. |
FaktaItalia har svært tette politiske og økonomiske bånd med Libanon. Landet var blant de første til å annerkjenne staten Israel i 1948.
|
6-dagerskrigen
6-dagerskrigen i 1967 gjorde at den italienske sentrum-venstre-regjeringen tok en mellomposisjon (mens Frankrike stilte seg med araberne). Mens den italienske befolkningen hadde sympatisert med Israel i 1957, var holdningene 10 år senere langt mer lunkne. Det vokste frem en opinion blant sosialister og kommunister (samt deler av katolske bevegelser) som var sterkt imot Nato og USA. Også Vatikanet tok sympati med de 4 millioner kristne araberne, om enn på en diplomatisk og stille måte. De økonomiske interessene i Midtøsten var også en sterk medvirkende faktor til at den italienske befolkningen stadig ble mer pro-arabisk. Da 6-dagerskrigen brøt ut hadde Italia lovende investeringer i Egypt, hvor Italconsult skapte jordsmonn og Eni kontrollerte to energibedrifter. På politisk nivå håpet flere at Italia kunne få et priviligert forhold til araberne.
Hårfin balanseInnad i sosialistpartiet var det indre strid om holdningen man skulle ta overfor Israel. Opprinnelig var partiet pro-Israel på grunn av ønsket om å ekspandere den "sosialistiske demokratiseringen", men partiet tok altså senere side med palestinerne. |
Spesielt for araberne var Amintore Fanfani, utenriksminister i 1966, som ville forhindre at palestinerne kom for nære Sovjetunionen. Italia hadde ifølge Fanfani ikke deltatt i Suez-okkupasjonen eller krigen i Algerie, og kunne dermed unngå bildet som koloniherre. Derimot var hans partifeller Moro og Saragat henholdvis forsiktig og motvillig, og ambassadøren til Egypt måtte be om midler til nødhjelp og bistand for å bedre forholdet mellom landene. Men ambassadøren til Israel var like bekymret over de dårlige båndene til sitt representasjonsland. Løsningen ble en balansegang, som varte helt til Achille Lauro i 1985.
Oljediplomatiet
I oktober 1973 ble Israel angrepet fra to kanter, fra Egypt i sør og Syria i nord. Den påfølgende oljekrigen hadde store konsekvenser for Italia, som raskt fikk et underskudd på 3 500 mrd lire, og et underskudd i handelsbudsjettet på 5 320 mrd lire. Hele 71% av det italienske energibehovet kom på denne tiden fra olje og gass. Amerikanerne foreslo dannelsen av et internasjonalt energibyrå, og Italia hadde ikke politisk vilje eller ressurser til å stå imot ønsket (selv om viljen kanskje var å gjøre som Frankrike og satse på kjernekraft). Det var naturligvis også mange innenrikspolitiske hensyn som hindret kjernekraften her. Italia var dermed i den vanskelige situsjon å måtte støtte en amerikansk politikk som ville føre til høyere priser på olje og gass (evt. andre represalier fra produsentene). Avhengigheten av olje ble heller ikke løst av en langsiktig energiplanlegging, og den kortsiktige løsningen ble å redusere importen ved å bruke mer metangass. Denne ble produsert i Nederland, Algerie og Sovjetunionen, og av naboen i sør, Libya. Nå startet det "italienske oljediplomatiet", med etableringen av gassrør fra Algerie og en gassledning fra Sibir. Ghadaffi ønsket innrømmelser fra kolonitiden som tilleggsbetaling, og snart kom landene til en ordning (det sies at Italia var langt mer tålmodig med den libyske obersten enn andre land).PLO og Iran
På begynnelsen av `80-tallet var det italienske standpunktet fortsatt klart pro-arabisk og palestinsk. Snart var offisielle forbindelser opprettet med den Palestinske Frigjøringshæren (PLO), selv om der var ydmykende forbindelser mellom PLO og terrorister fra ytre venstre i Italia. For den italienske venstresiden ble kampen mot Israel også en kamp mot imperialismen. Iran var før revolusjonen i 1979 en viktig handelspartner for Italia, som her var med på store prosjekter innen infrastruktur, og hadde kreditt i landet for nesten 3 mrd dollar. Da ayathollaene kom til makten var det derfor store verdier på spill, og diplomatiet måtte samtidig beskytte de økonomiske interessene, vise seg åpen for krav fra den tredje verden, beskytte de italienske statsborgerne i landet, være solidariske med ofrene for volden og være med amerikanerne. Det var med andre ord en umulig oppgave, og Italias prestisje ble reddet av at det var flere land i liknende posisjoner.
Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.
