 |
Stereotyper:
Annonser
 |
SØK PÅ DENNE SIDEN
BLI BEDRE I RETORIKK
WEBBY TAR DEG MED TIL FANTASTISKE ITALIA!
Italia er det perfekte reisemål. Matglede, kunst, historie og flotte badeperler er gjerne faste ingredienser her. Webby har Norges ledende guide på nett, med rikelig og nyttig informasjon.
Vakre Roma tar pusten fra deg med sitt kaotiske bybilde dominert av antikk historie, religiøs kunst og yrene uteliv. Byen alle vender tilbake til, og vi hjelper deg til et minneverdig første møte.
Design, mote og finanssentrum er det de fleste forbinder med Milano. Opplev fotball av ypperste klasse, se kunst av mestere som Da Vinci og shopp deg sanseløs!
Venezia har en unik atmosfære, preget av en fascinerende og mangfoldig historie fra møtet mellom øst og vest. Vi tipser deg om romantiske gjøremål, museer og arkitektur.
Ingen byer i Italia er som Napoli. Sansene får mye å jobbe med i denne byen mellom en aktiv vulkan og et asurblått hav. Verdens beste pizza er noe du bør få med deg, og Webbys guide til området rundt gir mange tips til ekskursjoner.
Firenze er renessansens vugge, og langs vakre Arno kan du se juveler innen arkitektur og kunst. Toscana er kjent for sin gode vin og velsmakende mat, og ikke minst sjarmerende natur. Bli med oss!
Italia og NATO
Det var ingen selvfølgelighet at Italia skulle velge NATO som sikkerhetspolitisk alliansepartner etter krigen. Den kalde krigens spenninger påvirket landets bidrag til alliansen, som regel sett i sammenheng med et ønske om å føye USA.
(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)
Nato vs SovjetDet er vanlig å høre at Italia ikke ble medlem i NATO på grunn av alliansens potensiale i å kunne bistå til forsvaret av landet, men snarere fordi man fryktet at PCI, kommunistpartiet, skulle på for stor rolle. Enkelte mente at faren for at Italia skulle bli en Sovjetstat var mer enn reell. Rett etter krigen var landet nøytralt, og allerede i 1943 hadde diplomaten Renato Prinas gode kontakter med Russland for å demme opp for en økende anglo-amerikansk innflytelse. Resultatet var at Italia klarte å manøvrere seg til et spillerom som uavhengig stat. |
FaktaItalia ble medlem av NATO i 1949. Bidragene til NATO har tradisjonelt vært kontroversielle på grunn av en betydelig kommunistisk motstand. NATO har flere viktige baser i Italia, som i Vicenza og Napoli.
|
Italia som mekler
Det hevdes dermed at denne nøytraliteten ikke bare var opportunistisk, men en forutsetning for at Italia som stat skulle overleve krigen. Den internasjonale utviklingen de to årene etter krigen gikk derimot i retning av bipolarisme, og De Gasperi og Sforza forsto at landet måtte velge side. Valget var ikke bare basert på sikkerhetspolitiske hensyn, men også økonomiske og innenrikspolitiske. Venstresiden i DC og mange sosialister trodde fremdeles at Italia kunne spille en meklerrolle mellom USA og Sovjetunionen, mellom kapitalisme og kommunisme. Flertallet i DC og USA fryktet at PCI skulle bli så sterkt at Sovjet før eller senere ville ta over, så med en sterk valgseier (1948) i ryggen dro Sforza til Washington for å underskrive traktaten i april 1949. Man var overbeviste om at NATO ville sikre både sikkerhet og modernisering.
Med USADet er også vanlig å høre at Italias bidrag til alliansen var passivt og svakt, og det er ikke uventet gitt den innenrikspolitiske situasjonen. Landet hadde ikke mye spillerom med en meget stor kommunistisk opposisjon, samt sosialister i parlamentet. Italias strategi innad i NATO var likevel i praksis i overensstemmelse med amerikanernes ønsker. |
Etterhvert godtok sosialistene alliansen, og i 1973 var tiden kommet for at PCI aksepterte den som en garanti mot statskupp. Etter to forsøk i Italia, og et nylig i Chile, var redselen stor i den kommunistiske partiledelsen. Ved valget i 1976 ble alliansen også sett som et skjold mot en eventuell sovjetisk innblanding.
På `80-tallet var det store innvendinger mot NATOs vedtak om å svare på den sovjetiske utplasseringen av SS20-raketter som lett kunne nå Vest-Europa, nemlig at også i Italia skulle alliansen utplassere amerikanske mellomdistanseraketter. Statsminister Cossiga, og hans etterfølger Craxi, nølte ikke å etterkomme ønsket, og mange trodde at Italia nå var mer "atlantisk" enn tidligere.
