Opposisjonen i Italia
Tradisjonelt sett er opposisjonen i Italia splittet og fragmentert, selv om man til tider lykkes med å lage skyggeregjeringer. Den indre striden kan prege opposisjonen like mye som regjeringskoalisjonen. Nedenfor kan du lese om opposisjonen gjennom historien.
En alternativ politkk
Opposisjonen skal tilby velgerne et alternativ til regjeringens politikk, men det er ikke alltid den klarer å stable om en egen politisk plattform.
Hva er linjen?
Det kan være enkelte saker som skaper indre strid i opposisjonen.
(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)
Berlusconi IVBerlusconis fjerde regjering oppnådde "fiducia" (investitur) i parlamentet 15 mai, etter to dagers debatt etter statsministerens programtale i kamrene. Avstemmningsresultatet fra Camera dei Deputati var 335 for, 275 imot og 2 avsto fra å stemme. Tallene fra Senato var 173 for og 137 imot. |
FaktaOpposisjonen har anledning til å vise sin motstand til regjeringen allerede ved innsettingsavstemmingen. Enhver regjering må be om parlamentets tillit før den kan innsettes, og det er vanlig at den mest kritiske opposisjonen stemmer negativt eller avstår. |
Solidarietà Nazionale
Det kan være interessant å se på et av de store øyeblikkene i italiensk politikk, nemlig da PCI etter mange år i opposisjon uten å ha mulighet til regjeringsmakt gitt DCs monopol, ga sin støtte til regjeringen. Dette "compromesso storico" startet da partileder Enrico Berlinguer ville ha slutt på de store spenningene i politikken (mange fryktet statskupp på denne tiden). På denne måten kunne de tre store partiene DC, PSI og PCI vise at de stilte seg bak de demokratiske institusjonene. Da Giulio Andreotti tok statsministerposten i 1976, så var det med PCIs "eksterne støtte". PCI hadde dermed ikke noen formell plass i regjeringen, men fikk på denne måten styrket sin forhandlingsposisjon. Offisielt ble dette kompromisset benyttet av Brigate Rosse som argument som drapet på Aldo Moro.
Flertallsproblemet under Prodi (2006-08)Etter at valgloven ble endret sent 2005, var det også strukturelle årsaker til at Prodi og hans regjering i 2006 hadde problemer med å få et levedyktig flertall i senatet. På grunn av valglovens flertallspremie i Camera dei Deputati hadde den store og brede koalisjonen ikke problemer med å få gjennom vedtakene sine her. Derimot var alliansen så og si uten eget flertall i senatet, og var dermed ofte avhengig av stemmene til de 7 livstidssenatorene for å ikke gå på smertelige nederlag. Opposisjonen ledet av Berlusconi kritiserte hyppig selve ordningen med at disse senatorene (som ikke er folkevalgte) kunne få så stor makt, og tidvis kom det også til hard kritikk mot dem av dem som stemte for regjeringens forslag. Prodis regjering hadde dermed tungen i halsen i svært mange spørsmål under de to årene den styrte, og alle trodde at regjeringen skulle falle i forbindelsen med behandlingen av statsbudsjettet i 2007. Regjeringen klarte seg så vidt, men falt noen måneder senere da partiet Udeur trakk sin støtte. |
Hard tone
Opposisjonens rolle siden begynnelsen av `90-tallet har ikke bare vært å kontrollere og kritisere regjeringen, men også å motsi den på det meste. Frontene har vært meget steile, og man har på begge sider bidratt til å øke temperaturen. Venstresiden har gått hardt ut og kritisert Berlusconi for hans juridiske problemer, mens han på sin side har truet med kommunistisk planstyre hvis sentrum-venstre skulle få makten. Det har dermed også vært lite av formelle samarbeidsformer mellom regjering og opposisjon, og spesielt ble Berlusconi kritisert for ikke å respektere opposisjonen da han endret valgloven i 2005. Mange kritiserer sentrum-venstre for å ha oversett opposisjonen da de vedtok grunnlovsendringene i Titolo V.Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.










