 |
Stereotyper:
Annonser
 |
SØK PÅ DENNE SIDEN
BLI BEDRE I RETORIKK
WEBBY TAR DEG MED TIL FANTASTISKE ITALIA!
Italia er det perfekte reisemål. Matglede, kunst, historie og flotte badeperler er gjerne faste ingredienser her. Webby har Norges ledende guide på nett, med rikelig og nyttig informasjon.
Vakre Roma tar pusten fra deg med sitt kaotiske bybilde dominert av antikk historie, religiøs kunst og yrene uteliv. Byen alle vender tilbake til, og vi hjelper deg til et minneverdig første møte.
Design, mote og finanssentrum er det de fleste forbinder med Milano. Opplev fotball av ypperste klasse, se kunst av mestere som Da Vinci og shopp deg sanseløs!
Venezia har en unik atmosfære, preget av en fascinerende og mangfoldig historie fra møtet mellom øst og vest. Vi tipser deg om romantiske gjøremål, museer og arkitektur.
Ingen byer i Italia er som Napoli. Sansene får mye å jobbe med i denne byen mellom en aktiv vulkan og et asurblått hav. Verdens beste pizza er noe du bør få med deg, og Webbys guide til området rundt gir mange tips til ekskursjoner.
Firenze er renessansens vugge, og langs vakre Arno kan du se juveler innen arkitektur og kunst. Toscana er kjent for sin gode vin og velsmakende mat, og ikke minst sjarmerende natur. Bli med oss!
Det italienske parlamentet
Det italienske parlamentet er delt i to kamre. Spesielt for Italia er at en lov må vedtas med nøyaktig samme ordlyd i begge forsamlingene.
Regjeringens tillit
Parlamentet fikk en sentral rolle i grunnloven, hvor regjeringen eksplisitt gjøres ansvarlig og må ha en uttrykt tillit i begge kamre. Dette tillitsvotumet (la fiducia) er nominell, mens et mistillitsforslag må underskrives av minst en tidel av et kammers medlemmer. Mistillitsvoteringen må skje minst tre dager etter presentasjonen. Bare et nederlag her vil bety regjeringens avgang, ikke en enkelt stemme mot dens ønske i en vanlig saksbehandling.
(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)
Kompetanse
Svært mange saker kan bare reguleres ved lov, men den utøvende makt regjeringen ikke har sine spesielle ansvarsfelt. Det betyr at parlamentets makt stadig har økt i forhold til regjeringens.
Kamrene kan ikke delegere bort kontrollen og godkjennelsen av statens budsjetter (bilanci preventivi og consuntivi). Når budsjettet er vedtatt av parlamentet er det bindende for regjeringen. Hvert punkt i budsjettet står for en angitt sum (stanziata) som ikke kan overgås.
Avstemmingene i parlamentet var hemmelige frem til 1988.
Fra proporsjonalt til uenighetUnder den 1. republikk har valglovene vært to varianter av proporsjonalt system. Til Camera kunne man stryke på partilistene, og det ble gitt utjevningsmandater. Det var spesielt småpartiene som tjente på dette. Senatet hadde enmannskretser, og det var nødvendig med 65% av stemmene for å velges direkte. Det ble løst ved en proporsjonell fordeling innen kretser (regionene), til fordel for store partier eller de med sterk lokal tilknytning. Til senatet kunne man ikke gi preferanser på listene, og aldersgrensen var satt til 25 år. Denne parlamentsordningen beskytter minoriteter, men viste seg å være ueffektivt og kompleks. |
FaktaGrunnloven krever at kamrene har felles møte i en s.k. "seduta comune" ved sentrale utnevnelser . Ved seduta comune holdes møtet i Montecitorio, med Presidente della Camera som møteleder. Parlamentets status er nedfelt i Grunnlovens paragrafer 67, 68 og 69. |
Stillstanden brytes
Frem til 90åra var det ikke varige og grunnleggende endringer av systemet fra 1946. Assemblea costituente ville ha tokammersystem (som Piemontes Statuto albertino også hadde), men med demokratisering. Senatorene skulle ikke lenger utvelges, men velges. Men forholdet mellom kamrene ble ikke problematisert i forsamlingen som vedtok grunnlaget for det italienske demokratiet: de forble like i makt. Senatet ble mindre enn Camera, med et litt mindre proporsjonalt valgsystem. Det var de store partiene som nøt godt av dette. Lenge så det ut til at det også skulle blil ulike tidsmandater, 5 år til Camera og 6 senatet, for å slik få ulike politisk fordeling (men også senatet ble oppløst da første Camera ble det, og grunnloven endret).
ImmunitetAssemblea costituente ga også stor betydning til de spesialiserte kommisjonene, som kunne gi lover som om de var et miniparlament (procedimento in sede deliberante). Dessuten fikk individuelle representanter stor beskyttelse i form av hemmlig stemmegivning og full forslagsfrihet, i tillegg til immunitet overfor rettsvesenet. |
Endringer på `90-tallet
Nye valglover ble vedtatt i 1993, og var i stor grad et kompromiss mellom partienes interesser. 75% av setene ble fordelt etter flertallsvalgsmetoden. De som fikk seter etter flertallsvalgsutregningen ble derimot ikke tatt med når de proporsjonelle andelene skulle fordeles (scorporo).
Til senatet ble de proporsjonelle setene fordelt mellom de som ikke fikk seter på flertallsmåten. Til Camera hadde velgeren to sedler, en til hver fordelingsmetode. Listene som fikk kandidater på majoritetsviset fikk disse stemmene trukket fra når de proporsjonelle skulle fordeles. Også de lokale (kommune og provins) valglovene ble endret tidlig i 1993, med direktevalg på ordfører og provinspresident, mens de beholdt den proporsjonale metoden (med flertallspremie) for resten av setene. Lokalpolitikken ble med dette mer synlig, og det oppsto tettere bånd til den nasjonale politikken. De regionale valglovene ble endret i 1995, og da ble det innført en flertallspremie. Denne loven ble senere endret i 1999 og 2004.
Politisk praksis
Den politiske praksis har også påvirket parlamentets form og virke. Parlamentarikerne ble stadig mer ”partiserte” etter krigen, samtidig som den indre konkurransen i partiene og behovet for individualisering økte. Partisystemet var fragmentert, parlamentsgruppene delte, flertallskoalisjonene heterogene, og det manglet et realistisk alternativ til regjeringen. Partiene til venstre, spesielt PCI, rekrutterte sine rapresentanter fra de med lang fartstid innad i partiet eller lokale myndigheter, mens DC og de andre regjeringspartiene også kunne ta med folk utenfra (private, offentlige apparat, religiøse organisasjoner). Partienes dominerende rolle gjorde at de viktigste beslutningene ble tatt på partikontorene, ikke i parlamentsgruppene. Men parlamentet hadde likevel noe å si på grunn av øst-vest konflikten. Regjeringen og opposisjonen ble ”låst fast", og opposisjonen brukte parlamentet som en alternativ kanal for å få innflytelse. Men også flertallet, gitt regjeringskoalisjonenes heterogen natur, hadde behov for en selvstendig handling i parlamentet. Man konkurrerte om de samme velgergruppene. Summa summarum, i Italia ble det ikke slik at regjeringen, med et sterkt flertall, styrte prosessene i parlamentet. Og regjering/opposisjon-dualiteten var ofte usynlig. Det var i tillegg kompliserte forhold mellom regjeringer og flertallets parlamentsgrupper, noe som igjen ga uforutsigbarhet og tidvis krevende forhandlinger.
Lovenes vei
Den spesielle situasjonen i parlamentet i Prima Repubblica viste seg i lovproduksjonen. Det var et meget høyt antall lovforslag, også fra opposisjonen, og et nesten like så høyt antall ble vedtatt hver parlamentsperiode. det var derimot veldig vanlig at lovforlag ble endret underveis, uansett hvem som først foreslo dem. Mange lover var ”leggine”, som regulerte særinteresser på større lovers bekostning, samt at man vedtok stadig flere lovdekreter. Regjeringen måtte med andre ord se at dens forslag fikk konkurranse og endringer selv fra egen rekker, i tillegg til en kompakt opposisjon. Resultatet ble kompromisser, tvetydighet og motsigelser. Like mangelfull var parlamentets kontrollaktivitet overfor regjeringen (opposisjonen og PCI kunne jo ikke ta makta, men brukte den gjerne som pressmiddel for å få viljen sin). De parlamentariske undersøkelseskommisjonene hadde likeså begrenset makt.
Noen endringsforsøk
Der har vært forsøk på å endre dette systemet. I 1953 forsøkte regjeringen å gjøre valgsystemet til flertallsvalg, for å styrke flertallets vekt ved å gi flertallspremie. Før valget ville Pli-Dc-Pri-Psdi, ledet av De Gasperi og innenriksminister Scelba, styrke og stabilisere regjeringskoalisjonen. De som fikk 50% pluss 1 stemme skulle få 65% av setene. Men regjeringen gikk på et nederlag da det manglet 57 000 stemmer på at denne loven ble realitet. Denne "legge truffa" ble dermed ingen suksess. Det var først på 80-tallet at liknende forsøk ble gjenopptatt. På 70-tallet var parlamentet sentralt (av noen kalt ”centralità del Parlamento”) i forhold til de andre aktørene og institusjonene, og det stort sett på grunn av den "nasjonale solidariteten" som kristeligdemokratene og kommunistene inngikk. Men paradokalt nok gjorde denne erfaringen at man i regjeringen ønsket å la makten ligge mellom regjeringen og de viktigste parlamentsgruppene, for å hindre de små partiene i å lykkes med sine presstaktikker. På 80-tallet kom regler for utøvelsen av parlamentsarbeid (f.eks. tid, budsjettvedtaket, og en begrensing av hemmlig stemmegivning) for å redusere obstruksjonismen. Man klarte derimot ikke å endre tokammersystemet eller forholdet mellom parlament og regjering. På begynnelsen av 90-tallet ville to folkeavstemninger tvinge partiene til å endre valgloven, med delvis suksess.
Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.
