Forsiden  -   Partiene  -   Partisystemet

Partisystemet

I lang tid etter krigen var Italia preget av polariseringen mellom DC og PCI. Nå forsøker de store partiene å få til et topartisystem.

 

Etter krigen

Massepartiene var noe nytt i det republikanske Italia, mens fortidens liberale partier fikk en marginal rolle i etterkrigstiden siden de manglet en tilrettelagt organisasjonsstruktur og var i stor grad baserte på enkeltpersoners autoritet. Grunnloven sier lite om partiene, og er heller ikke eksplisitt i deres demokratiske rolle. DC og PCI var de to partiene som tok det store flertallet av stemmene, og grunnen til deres sentrale rolle var at de samtidig var uttrykk for politiske subkulturer. Med felles verdier og politiske holdninger i store befolkningsgrupper, samt med territorielle røtter, skulle det snart vokse frem en velgermasse som trofast fulgte sin identitet ved urnene. Katolikkene sto sterkest i Nord-øst (Veneto og østlige deler av Lombardia) og kommunistene i den såkalte "zona rossa" (Emilia-Romagna, Toscana, Umbria). Men denne tilhørighetsstemmegivingen (voto di appartenenza) minket i betydning da subkulturene begynte å slå sprekker (spesielt den katolske) utover på `60-tallet. Mange peker på økt mangfold i media som en av grunnene. Som resultat begynte partiene å utvikle mer konkrete programmer, men i sør kom også fenomenet "byttestemme" (voto di scambio) til å ha betydning. DC kunne etterhvert bare sikre sine parlamentsflertall ved å "kjøpe" seg stemmer i de sørlige regionene. En stemme kostet gjerne arbeidsplasser, anbud eller andre tjenester. Dc og Psi forsøkte på 80-tallet å kompensere tapet av faste velgere ved slike byttestemmer siden det var de som satt på de offentlige ressursene. konsekvensen ble at mellom 1970 og 1990 gikk de offentlige utgiftene opp med 20% til å utgjøre 50% av BNP.

 

(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)

Polarisert pluralisme

Partisystemet var i Prima repubblica (fra 1946 til 1992) stabilt med en forutsigbar velgeratferd. Det var stort sett de samme partiene som styrte i tiden mellom 1948 og 1987: Pci, Psi, Psdi, Pri, Dc, Pli og Msi. DC var det store sentrumspartiet (ofte kalt den hvite hvalen, balena bianca) som gjerne satt med det siste ordet.

Eksterne lenker:

Parlamento
Politicalink
Interno Regionalvalg10
Interno Valg08
G. Sartori

 

Dette systemet ble av politologen Giovanni Sartori kalt for en ”polarisert pluralisme”. Det innebar en tilbud av mange relevante partier, men hvor ett eller flere partier sto i sentrum. Likeså var systemet preget av stor ideologisk avstand (hovedsaklig mellom katolikker og kommunister), en konkurranse med tre poler siden også høyresiden hadde sine småpartier. På kantene i polene lå antisystempartier, partier hvis ideologi ville radikalt endre styreformene. Kommunistene til venstre ønsket seg planøkonomi, mens fascistene til høyre så for en korporativisme. Det var totalt sett en sentrifugal konkurranse i partisystemet. Resultat var ikke positivt, men et blokkert system siden det ikke var mulig å alternere mellom regjeringer. Sentrumspartiene var på en måte ”dømte” til å styre, og deres regjeringer var gjerne svake og ustabile. I tilfellet Italia og polarisert pluralisme, var polariseringen asymmetrisk siden Pci var mye sterkere enn MSI. DC kunne dermed konsentrere seg om konkurransen og innflytelsen fra venstresiden. PCI var heller ikke entydig antisystem, og var jo en av bidragsyterne til en ny grunnlov i 1947. Partienes kovergens mot sentrum startet på 60-tallet, hvor PSI (og i stadig større grad også PCI) støttet regjeringene på grunn av goder og særinteresser. Tilliten mellom dem økte, og samarbeidet kulminerte med "Solidarietà nazionale" hvor kommunistene i folkeforsamlingen støttet regjeringene.

 

Fra 80-tallet anser dermed Sartori ikke Pci lenger for å være antisystem-parti. Partier mistet mange velgere, også på grunn av murens fall. Systemets karakter var fortsatt preget av stagnasjon og ingen "alternanza" mellom regjering og opposisjon. Dermed var det rom for indre konflikt i regjeringspartiene øker.

Fakta:

Sartori kalte det italienske partisystemet for "polarisert pluralisme".

Ved siste parlamentsvalg ble antallet partier representerte drastisk redusert.

 

En kort presentasjon av partiene kan gis på denne måten:

  • DC var sterkt i Veneto og i sør, og tok over Don Luigi Sturzos Partito Popolare. Ofte var det store motsetninger og strømninger (correnti) innad, som gjerne tok navn etter en ledende figur. Derfor vil mange kalle DC en strømningsføderasjon fremfor et homogent parti. Ga ut avisen Il Popolo, og hadde hovedkvarter i Piazza del Gesù i Roma.
  • PCI ble grunnlagt i 1921 i Livorno av venstresiden av PSI, og hadde faste stemmer i Emilia-Romagna, Toscana og Umbria. Gramsci hadde teoretisk rolle for hele Europas venstreside, mens Berlinguer teoretiserte eurokommunismen (terza via). Avisen deres var l`Unità. Partiet gikk i begynnelsen av `90-tallet over til å først bli PDS, så DS, og deretter del av dagens Partito Democratico.
  • PSI var det første massepartiet, og er ideologisk likt de skandinaviske sosialdemokratiske partiene. Avis: Avanti!
  • Movimento Sociale Italiano dannet i 1946 av ex-fascister, som hadde gode minner om Repubblica Sociale Italiana (Salò). Oppnådde rundt 6 % av stemmene ved regionalvalg, men var i hele etterkrigstiden relativt ubetydelig. I tiden mellom 1972 og 1976 samarbediet partiet med Partito Monarchico (Msi-Destra nazionale). Kjente personligheter var Giorgio Almirante og Pino Remualdi. Partiet gikk på `90-tallet gradvis over til å bli Alleanza Nazionale, hvor flere fascistiske trekk er byttet ut med mer konservativ ideologi. Avis: il Secolo d`Italia
  • Pri, repubblikanerne, var et sentrumsparti som ofte samarbeidet med DC. Partiet hadde kjente eksponenter som Ugo La Malfa, Giorgio La malfa og Giovanni Spadolini. Avis: La Voce repubblicana.
  • Psdi dannet i 1947 etter intern uro i sosialistpartiet Psi. Den historiske lederen var Giuseppe Saragat, som senere ble Republikkens president. Dette sentrumspartiet støttet Dc. Avis: L`Umanità.
  • Partito Liberale Italiano var stort sett marginalt etter krigen, og var det partiet som i størst grad tapte på sin manglende evne til omstilling til et demokratisk system.
  • Miljøbevegelsen Verdi ble dannet på 80-tallet, og var lenge delt mellom gruppene Il sole che ride og Arcobaleno.

 

Partitocrazia

Spesielt for 1. repubblica var at valgresultatene ikke ble gjenspeilet i regjeringspolitikken. PCI var stort sett eksluderte fra å nærme seg politisk styringsmakt, og DC hadde nesten hegemoni i lengre tid. Den marxistiske subkulturen var likevel tilstede i fagforeninger, kooperativer, lokal- og regionaladministrasjon, i kulturen osv. Liknende trekk kan vi også finne hos DC. Partiene var likevel det eneste bindeleddet i samfunnet mellom borger og institusjoner, og hadde dessuten en stor økonomisk innflytelse. Partiene kunne snart rå over store ressurser, og denne fordelingen av goder til "venner" kalles gjerne partitocrazia. Dette systemet hadde to uheldige konsekvenser, et ueffektivt spoils system og klientelisme. Lottizzazione er det italienske begreper for en fordeling av posisjoner og embeter (poltrone) i statlige bedrifter for å sikre indre partiro og sikre interesser. Mange steder var det i tillegg et klientellistisk system, hvor personlig vennskap og hierarki var blandet i hverandre. Det kunne være nødvendig med en anbefaling (raccomandazione) for å få en stilling eller gode tjenester fra en byråkratisk administrasjon.

 

Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.



Tips en venn Favoritter Utskrift Mer