Forsiden  -   Partiene  -   PD

Partito Democratico

Høsten 2007 fusjonerte partiene Democratici di Sinistra og Margherita, etter å lenge ha samarbeidet som valgliste under navnet "Ulivo". Tross stort potensiale sliter partiet med å slå gjennom.

 

Lederspørsmålet

Valget av leder har ved to anledninger vært åpent for velgerne, etter amerikansk primærvalgmodell. I 2007 var det tidligere ordfører i Roma, Walter Veltroni, som vant soleklart. Allerede da var det klart at det fortsatt var indre motsetninger mellom tidligere kristeligdemokrater og kommunister, men også innad dem i mellom. Det skuffende valgresultatet ved parlamentsvalget i 2008 skapte debatt om partiets retning og ledelse på nytt, og ved tapet i lokalvalgene i februar 2009 trakk Veltroni seg. Ny leder ble Dario Franceschini, utnevnt av partitoppene i den sterkeste fløyen. De nye primærvalgene ble vunnet av Pierluigi Bersani.

 

Motgang i 2009

Etter at Walter Veltroni trakk seg som partileder har PD slitt i motbakke. Ledelsen stilte seg bak Dario Franceschini som midlertidig leder, uten at det bidro til å senke konfliktene internt eller at partiet klarte å slå røtter rundt omkring i landet. Lokalvalget, og valget på nytt EU-parlament, i 2009 ble nok et sviende nederlag for partiet som ikke klarte å utnytte finanskrisens virkninger på italiensk økonomi eller statsminister Berlusconis private utskeielser. Et resulatet på rundt 26% ved EU-valget, samt mange tapte kommuner og provinser, var derimot ikke uventet siden partiet har slitt siden våren 2008 da sentrum-høyresiden vant parlamentsvalget. Mange mener at partiet fortsatt lider av manglende organisasjon på det lokale nivå, mens det fortsatt er motstridende fraksjoner i partiet som henger igjen fra tiden som henholdsvis et tidligere kommunistisk og et tidligere kristeligdemokratisk parti. Partiet vil i EU-parlamentet ta del i Alliansen for sosialister og kristeligdemokrater fremfor det europeiske PSE. Et sentralt punkt som flere valgforskere peker på er partiets manglende evne til å bryte ut av de tradisjonelle territorielle båndene og utgjøre et landsdekkende alternativ.

 

(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)

Fakta:

Dannet 14. oktober 2007.

Partiet har 214 deputerte, 119 senatorer og 19 i Europa-parlamentet (under tidligere partinavn).

Eksterne lenker:

PD
Representanter
Forum
Skyggeregjeringen



 

Den lange fødselen

Arbeidet med å danne et stort parti ut av de mange sentrum-venstre alliansene som preget italiensk politikk i årene etter 1994 har ofte vært komplisert. Partiet er en videreføring av L`Ulivo og L`Unione, som en syntese mellom sosialdemokrater, kristeligdemokrater, liberalister, europeister og miljøvernere. Allerede ved EU-valget i 2004 hadde Romano Prodi foreslått en felles liste, og Uniti nell`Ulivo samlet partiene DS, DL-La Margherita, SDI og Repubblicani Europei. Listen oppnådde 25 parlamentarikere. Selv om erfaringen var positiv, var der flere i partiene som fryktet som sin identitet ved dannelsen av et stort parti. Spesielt i DL-La Margherita fryktet man dette før valget i 2006. Etter forhandlinger klarte partiene å enes om en "føderasjonspakt" for regionalvalgene under Unione, og senere valgte de statsministerkandidaten sin ved primærvalg. Sakte med sikkert gled Margherita med i planene, og til valget i 2006 sto partiet under Ulivos liste. Det var derimot SDI som trakk seg (og dannet Rosa nel Pugno, som senere ble Partito Socialista).

I løpet av 2006 startet man samarbeidet med å lage et manifest som skulle uttrykke verdiene til den nye partiet. Landsmøtene til DS og DL-La Margherita ga både i 2006 og 2007 sin støtte til prosjektet, og dermed kunne man i mai 2007 utnevne en "comitato promotore" på 45 medlemmer som skulle utarbeide reglene for primærvalgene samme høst. Da skulle partimedlemmer og andre få mulighet til å velge "assemblea costituente" (forsamling med ansvar for å danne partiet) på både nasjonalt og lokalt nivå. Assemblea møttes 27. oktober, og Dario Franceschini får vervet som viseleder.

 

Primærvalget

14. oktober var tiden for å velge både utsendingene til assemblea costituente og den nye partilederen. Etter mye tautrekking ble store deler av DS og Margherita enige om Romas ordfører Walter Veltroni som sin kandidat, men man ønsket en demokratisk prosess med flere kandidater. Dermed stilte til valg flere representanter for ulike strømninger i dette store politiske feltet: Mario Adolfini, Rosy Bindi, Pier Giorgio Gawronski, Jacopo Gavazzoli Schettini og Enrico Letta. Det ble tidlig klart at Veltroni hadde det soleklare overtaket på de andre kandidatene, men både Rosy Bindi og Enrico Letta hadde store støttegrupper i det som snart kunne ses som en tøff valgkamp mellom kandidatene. Ved primærvalget deltok over 3,5 millioner, og Veltroni fikk 75,82% av stemmene. Resten av partiledelsen var på plass i november.

 

Partiorganisasjonen

Sakte, men sikkert bygges Partito Democratico. I partiet finner vi ikke bare de store Democratici di Sinistra og DL-La Margherita, men også flere mindre partier og grupper som Movimento Repubblicani Europei, Italia di mezzo, Alleanza Riformiste, Repubblicani Democratici, samt regionale krefter som Partito Democratico Meridionale og Progetto Sardegna. Opprinnelig hadde også partier som Italia dei Valori, PSDI og SDI luktet på tanken om å løses opp i det nye partiet. Mens de andre etter hvert tok avstand fra prosjektet, så ble Italia dei Valori en alliert ved valget i 2008. Innad i DS valgte noen motstandere å gå ut til Sinistra Democratica, mens de moderate DL mistet folk til Liberal Democratici (Dini) og Unione Democratica.

Det var dermed ingen lett oppgave å forene disse kreftene, med tradisjoner fra det marxistisk-sosialistiske til det kristeligdemokratiske. Oppgaven med å finne en felles plattform av verdier og partireglement ble tatt alvorlig, og i februar 2008 vedtok partiet en Statuto del partito, Manifesto dei valori og en Codice etico.

 

Enige om å være uenige

Dannelsen av det nye partiet i 2007, mens Romano Prodi fortsatt styrte sin sentrum-venstre regjering, skapte mange problemer for statsministeren. Han var forespeilet en marginal stilling i det nye partiet (president, men uten reell politisk makt gitt sin manglende bakgrunn i et parti), og flere spekulerte i at Veltroni straks burde bli statsminister. Det ble flere uklarheter i valg av politisk retning og kamp om posisjoner, uten at PD gjorde noe for å felle regjeringen. Derimot startet lederen Veltroni samtaler med de andre partilederne i regjeringen og opposisjonen for å få til endringer i valgloven.

Stridighetene blusset også opp da man før valget i 2008 (Prodi-regjeringen falt etter at det kristeligdemokratiske UDEUR trakk seg) strøk flere sentrale personer fra listene (som f.eks De Mita). Likeså likte ikke Radicali plasseringen deres kandidater hadde fått. Valget 13.-14 april 2008 ble ikke den oppturen partiet hadde tenkt seg. Selv om det klarte å få flere stemmer til sammen enn det DS og DL-La Margherita ved tidligere valg hadde oppnådd, så var dette langt fra prognoser og potensialet. Ved deputertkammeret fikk alliansen 37,54%, ved senatet 38,01%. Etter valget kunngjorde Prodi at han hadde skrevt sin oppsigelse fra presidentvervet, samtidig som skuffede strømninger innad i partiet startet på ny kampen om politiske retninger og posisjoner. Flere taler for et lederskifte, og den indre striden ser ikke ut til å tjene partiet i dets kamp om å "forene" og skape syntese. En av de uklarte kampsakene innad er hvilket parti man skal slutte seg til på eurpeisk nivå. Mange ønsker at man gjør som DS og melder seg inn i det europeiske sosialistpartiet, mens eksponenter fra Margherita vil ha en videreføring av sitt "Partito Democratico Europeo" som et liberaldemokratisk alternativ. PD må løse dette spørsmålet før valget til nytt Europa-parlament i 2009.

 

Intern uenighet

PD har startet en kampanje ”Salva l`Italia” mot statsministerens antidemokratiske politikk, men spesielt mot at Lodo Alfano (gir bla.a. statsministeren immunitet i posisjon) ble vedtatt i deputertkammeret. En demonstrasjon er planlagt 25 oktober, og Veltroni deltar i underskriftskampanjer. Derimot er forholdet til den allierte fra valgkampen, IdV, dårlig. Chiamparino, ordføreren i Torino, vedgår at PD sliter for tiden, samtidig som han kritiserer organisasjoner som ”Red” (D`Alema) og ”Democratici davvero” (Rosy Bindi) for å skape steile fronter innad i partiet. Mange peker på uenighet om strategi mellom D`Alema og Veltroni, spesielt er det D`Alema som ønsker at partiet forsøker å samarbeide med en bredde av andre partier og krefter. Veltroni skal angivelig ville at partiet står alene. I flere lokalpolitiske verv har det vært kandidater fra de stridende opp mot hverandre, som i Napoli, Bari og Sardegna. For å unngå et splittende første landsmøte neste år, skal det etter sigende være meklinger ved Bettini. Også tidligere Roma-ordfører og kulturminister Rutelli har sin strømning. Han ser behovet for allianser, og det mot sentrum og ”nuovo conio”. Spesielt er han bekymret for at de katolske velgerne ikke stemmer på PD som de gjorde før (Ulivo og Unione), og mener at 41% av stemmene deres til motstanderen Pdl kan bety en fare for PD. Rutelli har fått støtte i sin invitasjon til UDC, siden også tidligere partisekretær i DS, Piero Fassino, ønsker et samarbeid med kristeligdemokratene der hvor partiene er enige, spesielt nå som samarbeidet med IdV er brutt. Dette er i kontrast med Veltronis ønsker. Outsideren Bersani, som trakk sitt kandidatur som partileder, sier at partiet bør velge en markedsliberal linje i økonomien, uten at dette får konsevenser for det solidariske velferdssystemet. Siden partiet så vidt har startet arbeidet med å registrere partimedlemmer, mener han det er for tidlig med strømninger. Han kritiserer DS og DL-La Margherita for å ha vært for uklare i sine signaler om at man skulle danne et helt nytt parti (Panorama nr 30, 24 juli). Bersani var lenge spådd stillingen som partileder etter at Veltroni trakk seg, men kampen mellom prodianere, veltronianere og dalemianere falt positivt ut for Dario Franceschini.

 

Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.


Tips en venn Favoritter Utskrift Mer