Forsiden  -   Myndighetene  -   Presidenten

Den italienske presidenten

Den italienske presidenten har oppgaver innen representasjon, men det er rom for at han kan ha avgjørende politisk betydning. Spesielt gjelder dette når han sender lovforslag tilbake til regjeringen eller peker ut statsministeren.

 

Hva gjør presidenten?

Den italienske stats øverste embete er presidenten (Presidente della Repubblica), som har sitt sete på Palzzo Quirinale i Roma. Han velges for 7 år, og skulle han være syk eller bortreist er det senatets president som tar hans plass. Presidentens oppgaver er nedfelt i grunnloven (Costituzione), og den viktigste finner vi i atikkel nummer 92, nemlig å utpeke statsministeren (presidente del Consiglio dei Ministri). Ut fra statsministerens anbefaling skal presidenten utnvene ministrene. Utvelgelsen av statsministeren bør følge retningslinjene om at vervet gis den som best representerer parlamentsflertallet. Det italienske partisystemet har beveget seg mot å bli et to-partisystem, slik at oppgaven ikke er kontroversiell, som regel.

 

(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)

Utnevner og leder

Andre oppgaver som er tillagt presidenten finnes i grunnlovens artikler 87 og 88. Presidentens hverdag er preget av å være en representant for staten og institusjonene. Han erklærer krigstilstand etter parlamentets råd, og ratifiserer internajonale traktater. Han kan oppnevne opp til 5 livstidssenatorer og oppløse parlamentskamrene (men ikke i de 6 siste månedene av mandatet sitt). Han godkjenner de vedtatte lovene, og kan sende dem tilbake til kamrene med begrunnelse for ny behandling. Det er presidenten som leder CSD (Consiglio Supremo della difesa), forsvarets høyeste organ; og også lede magistratenes øverste råd CSM (Consiglio Superiore della Magistratura). Presidenten utnevner en tredjedel av grunnlovsdomstolens (Corte Costituzionale) medlemmer. Han kan gi amnisti, og vedta at regionalråd oppløses.

 

Grunnloven slår fast at presidentens vedtak må signeres av enten statsminister eller en minister, men ikke når det gjelder CSM og CSD. Denne betingelsen begrenser hans makt, men er også årsaken til tvil om hva som egentlig er hans mandat. I praksis har presidentene tolket rollen sin på ulike måter, med forskjellige grader av politisk aktivitet. Presidenten kan sende lover tilbake for mer behandling, men neste gang loven kommer på bordet hans må han godkjenne den.

Fakta


Presidente della Repubblica velges av kamrene og 58 regionale representanter for 7 år.

Det er ikke vanlig at en president velges til en ny periode.

Hans viktigste funksjon er å "vokte" grunnloven og å lede CSM.

 

Presidenten kan ikke straffeforfølges med mindre det dreier seg om forræderi eller grove brudd på grunnloven. Etter endt periode blir presidenten senator for livstid.

 

Les mer på:


Presidenten
Liste ex Presidenter
Costituzione
Nasjonalsang
Grunnlovsdomstolen
CSM

Valget av presidenten

Det er deputatene (630) og senatorene (322), samt 58 regionale delegerte, som velger presidenten. Det er altså 1010 tilsammen, og de kalles "grandi elettori". Hver region velger 3 representanter bortsett fra Valle D`Aosta som velger 1. Selve avstemningen finner sted i deputertkammerets sete Palazzo Montecitorio. De tre første voteringene krever et flertall på to tredjedeler, 674 stemmer, mens den fjerde krever 50% pluss 1 stemme, altså 506 stemmer. Presidenten kan gjenvelges bare en gang.

 

Dagens president

Dagens president er 83 år gamle Giorgio Napolitano, valgt etter 4 avstemninger i mai 2006. Han er Italias 11. president, og etterfølger Carlo Azeglio Ciampi (1999-2006). Napolitano har lang fartstid i det gamle kommunistepartiet PCI, men regnes i dag som en liberal reformist. Han ble innenriksminister i 1996, deputerti Europaparlamentet i 1999, og ble utnevnt til livstidssenator av Ciampi i 2005. Mange trodde lenge at det var Massimo D`Alema som skulle få embetet. De som stemte mot Napolitano, hovedsaklig Lega Nord og Forza Italia, reise tvil om hans evne til å være "super partes", det vil si være en frontperson for hele nasjonen, ikke bare for sentrumvenstre-regjeringen som hadde regjeringsmakten ved innsettelsen.

 

Uklarheter i grunnloven

Grunnlovens art. 93 ga syntetiske retningslinjer, og den første presidenten Einaudi ble valgt av bare parlamentet. Men problemet var snarere at presidenten var ”fanget”. Ikke av parlamentet, men av partiene. Påbudet om hemmelig avstemming og quorum fra art 83, som var ment å skille valg av president fra tillitsvotumet, ble ikke mye verdt da partiene økte makten sin. Snart tok partienes fraksjoner og strømninger (correnti) over. De Gasperi ville ha Carlo Sforza, mens de andre kreftene i DC som dossettiani og fanfaniani foretrakk Einaudi. Liknende historier ligger bak valgene av Gronchi og Saragat. Indre strid har ofte gjort at et parti underveis har måttet endre sin presidentkandidat, f.eks ble Fanfani byttet ut med Leone.

Kampen om Quirinale er alltid hard på grunn av posisjonens politiske betydning. Småpartiene, eller de store partienes minoriteter, kunne ved presidentvalget oppnå endringer (”correzioni”) i politisk kurs. Etter 1985 har derimot valget av president mer fått betydning som gjensidig garanti mellom de politiske ”grunnlovs”-kreftene snarer enn som indikasjon på regjering (jfr. Cossiga og Scalfaro).

 

Den hårfine balansen

Presidenten var ment å være en abstrakt og moderat figur, men som i praksis har fått politisk symbolverdi av den politiske virkeligheten (er strategisk viktig). Grunnen til det er makten hans ofte har fungert som å ”korrigere” en styringsform hvor flertallsprinsippet bare delvis gjaldt. En viktig makt, som få andre homologer i Europa har, er å utnevne statsminister og regjeringens sammensetning, som konsekvens av Grunnlovens art 92. Det er selvfølgelig vanlig med konsultasjoner, som stadig får flere deltakere: kammerpresidentene, lederne for parlamentsgruppene, partiledelse. Disse har derimot ingen formell innflytelse, men regnes som viktig for partienes innflytelse. En annen ”grunnlovsskikk” har blitt at presidenten har mer makt i regjeringsdannelsen enn statsministeren, siden utnevnelsen av ham og ministrene ikke har foregått i to runder slik grunnloven sier, men i èn. Statsministeren har dermed litt mindre makt med hensyn til indre balanse, fordeling og program. Presidenten er dermed deltaker og ikke kontrollør. Svake statsministre har nesten alltid godtatt presidentens mekling. Enkelte presidenter tok initiativ når flertallskoalisjonen skrantet, som Gronchi og Pertini. Pertinis periode kalles ofte for ”governi del Presidente”, og viser hvor ukontrollerbar og stor rolle han kan ta i regjeringsdannelsen.

Under krisen etter Tangentopoli forventet mange at president Scalfaro, som ikke ble selv direkte berørt, skulle ta rollen som ”reggitore dello Stato”. Han legitimerte derimot regjeringen (og noen vil dermed si at han dermed var reggitore), Han fikk store rolle i utvelgelsen av statsministeren (Amato) siden partiene ikke greide det. Da Amato måtte gå av etter referendum om valgloven, tok Scalfaro inititiativ til en ”governo istituzionale” ledet av Ciampi. Mange av partiene var enige i dette valget.

 

Oppløsningen av parlamentet

En annen atypisk makt som ligger hos presidenten er å oppløse parlamentet. Men det var ikke Assemblea costituente som satte betingelsene for denne makten, bortsett fra at kamrenes presidenter må konsulteres (var dermed ikke bindende). Forskere strides om presidenten har benyttet seg av denne makten eller ikke. Ved oppløsningen av senatet i 1953 utførte presidenten regjeringens ønske. Men ofte var jo regjeringen ikke enig innad, gitt heterogen koalisjon, og dermed kunne ikke statsministeren uttrykke regjeringens ønske, bare sitt personlige. Men selv om statsministeren tradisjonelt har vært svak, betyr ikke det at presidenten har kunnet gjøre som han vil. De fem oppløsningene mellom 1972 og 1987 skyldes kriser innad i flertallet, uten muligheter til å danne en ny regjering (ofte kalt ”scioglimento funzionale”). Presidenten kan gripe inn i politikken på en avgjørende måte når han oppløser og forhandler om ny regjering. Senere har tanken om at presidenten skal tolke folkets vilje kommet inn i denne debatten, altså at han kan oppløse hvis folket nå tydeligvis er i utakt med parlamentet. Dette var bla. Cossigas begrunnelse. Scalfaro var i en liknende situasjon i 1992 da folket krevde ny valglov gjennom folkeavstemning.

 

De omstridte Pertini og Cossiga

”Potere di esternazione” gjorde at folk ble kjent med Pertini og Cossiga. Et ustabilt politisk klima gjorde at presidenten ikke lenger bare uttalte seg om ”høye” tema som utenrikspol og grunnlovsfortolkning, men også om regjeringens, partienes og fagforeningenes hverdag. Presidentens meninger fungerte også som reklame for å overkomme kritikk og motstand. Pertini snakket også ofte rett til opinionen (om blant annet terrorisme), og ikke indirekte til institusjonene som var vanlig. Cossigas uttalelser vakte større debatt på grunn av sin "ikke-forenende" kraft. Cossiga ble beskylt for å gi uttalelser som skulle støtte hans institusjonelle prosjekt og en ny regjform. Presidentenes ”beskjeder” (messaggio) til parlamentet hadde frem til da blitt avviste siden man i folkeforsamlingen ikke ønsket et presidensielt lovinitiativ. Cossigas ble derimot debattert i begge kamre, og han ville ha et flertallssystem etter en spesiell metode (men dette betydde i realiteten en kansellering av grunnloven). Cossiga ble i 1991 anmeldt av Pds for å ha brutt sin impartialitet og blant annet for å ha uryddig forhold til det militære. Cossiga gikk av før kommisjonen uttalte seg, men uttalelsen var å henlegge hele saken. Pertini (med Cossigas støtte) ville dessuten at presidenten kunne utnevne 5 livstidssenatorer, altså ikke godta den vanlige tolkningen om at det skulle være 5 totalt. Det var Cossiga spesielt som brøt vanen med å ikke sende lover tilbake med mindre det gjaldt grunnloven (rinvio delle leggi). Cossiga sendte 21 lover tilbake, Pertini 7. Cossiga skapte problemer også i oppgavene som president for CSM, siden han ofte gikk i mot visepresidenten og var ikke enig med rådet om hva som var dets rolle og funksjoner. Cossiga fryktet en politisering av Csm på grunn av dets struktur. Den 12. parlamentesperioden (legislatura) antydet at ting var tilbake som før. En svak regjering gjorde at Scalfaro garanterte for den, selv om mange mente han rett og slett var del i den. Han garanterte for interessekonflikten. Kanskje hadde han en sentral rolle i dannelsen av Berlusconis regjering når det gjaldt ministre.

En oversikt over presidenter

  • Enrico De Nicola (1946-48)
  • Luigi Einaudi (PLI, 1948-55)
  • Giovanni Gronchi (DC, valgt 1955-62)
  • Antonio Segni (DC, 1962-64)
  • Giuseppe Saragat (Psdi, 64-71)
  • Giovanni Leone (DC, 71-78)
  • Sandro Pertini (Psi, 78-85)
  • Francesco Cossiga (Dc, 1985-92)
  • Oscar Luigi Scalfaro (1992-99)
  • Carlo Azeglio Ciampi (uavhengig, 1999-2006)
  • Giorgio Napolitano (eks Pci, 2006 - d.d)

 


Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.

Tips en venn Favoritter Utskrift Mer