Radicali
De radikale er kjent for sine kamper for rettigheter og liberalt tankegods innen saker som abort, aktiv dødshjelp, kunstig befruktning, grunnloven, narkotika og seksualitet. Før en formell partidannelse, var vanlige arbeidsmetoder folkeavstemninger og underskriftskampanjer.
Mot et parti
De mange bevegelsene som allerede på `60-tallet hadde kjempet for individuelle rettigheter og liberale verdier hadde et samarbeid i PDLDI, men det var først ved dannelsen av Partito Radicale Transnazionale (PRT) i januar 1989 at forbindelsene begynte å ta form som et politisk parti. Man kalte partiet et "transpartito", en samleorganisasjon for de radikale bevegelsene. I 1995 fikk man status som en NGO av FN. Samtidig stilte Marco Pannella til valg med sin "Movimento dei Club Marco Pannella - Riformisti" under listenavntet "Lista Pannella" i 1994. Senere tok listene inn andre profilerte navn som Sgarbi, og så til slutt Emma Bonnino. I 1999 ble sistnevnte valgt til Europakommisjonen, mens hun lenge også var aktuell for jobben som Presidente della Repubblica. Men ved valgene gjorde ikke listene stor suksess...
(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)
Radicali ItalianiI juli 2001 dannet man Radicali Italiani (ofte legger man til: "Movimento liberale, liberista e libertario. Aderente al Partito Radicale Transnazionale"). Ledelsen var innfløkt sammensatt, med Daniele Capezzone som partisekretær, mens i presidentskapet satt L. Coscini, B. Della Vedova og R. Bernardini. Dagens ledelse er delt mellom de s.k. "leader" Pannella og Bonnino, partisekretær Antonella Casu og partipresident Bruno Mellano. |
Sentrale saker for partiet i tiden etter 2002 har vært individets valg (og rettigheter) med hensyn til seksualitet, helse og pleie, forskning, kunstig befruktning, narkotika og eutanasi.
Caso Italia
Partiet fikk mye oppmerksomhet for sin dossier kalt Caso Italia, hvor man samlet mye dokumentasjon på ulike former for brudd på regler, lover og prosedyrer. Grunnloven ble brutt i praksisen i deputertkammeret, høyesterett og ved referendum, mente Radicali. Partiet kritiserte også rettssystemet og de overfylte fengslene. Ved valget til Europaparlament fikk partiet 2,2% av stemmene, og Pannella og Bonnino kunne dra til Brussel. Samtidig kjempet partiet hardt for å få til en folkeavstemning om kunstig befruktning og forskning på befruktede egg. Denne fant sted i juni 2005, men resultatet ble forkastet på grunn av det lave oppmøtet.
|
Nye allianser I 2005 inngikk Radicali et samarbeid med Socialisti Democratici Italiani (SDI), og sammen dannet de valgalliansen Rosa nel Pugno. Sammen inngikk de samarbeid med Prodis L`Unione. Alliansens politiske ambisjoner var rettet mot samboerskapsformer i PACS (Patti civili di solidarietà), en ny narkotikapolitikk (liberalisering), samt å fjerne monopolene som enkelte yrkesgrupper (ordini professionali) hadde. Enkelte utbrytere valgte å danne Riformatori liberali. |
Fakta:PRLDI dannet i 1955, mens dagens Radicali Italia i juli 2001. De radikale er egentlig en føderasjon av bevegelser og rettighetsforkjempere. |
Men ved valget i 2006 fikk Rosa nel Pugni færre stemmer enn det SDI og Radicali hadde fått enkeltvis ved forrige valg. De valgte inn bare 18 deputerte, og ingen senatorer, og parlamentet forkastet deres krav om 4 plasser i senatet. Bonnino ble minister for europapolitikk og internasjonal handel, og ble dermed også den første radikale minister. Ikke uventet fikk det dårlige valgresultatet konsekvenser for samarbeidet i Rosa nel Pugno, og spesielt skapte rolleforvirringen mellom regjeringsparti og bevegelse problemer. SDI og Radicali hadde felles grupper i parlamentet, men ga raskt opp håpet om å danne et felles parti. Også en indre strid mellom "partifaderen" Pannella og lederen Capezzone skapte uroligheter. Ved valget i 2008 ville ikke Partito Democratic ha et formelt samarbeid med Radicali, men partiets kandidater kunne stå på PDs lister. Dermed ble 9 av partiets folk med i parlamentet.
Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.










