 |
Stereotyper:
Annonser
 |
SØK PÅ DENNE SIDEN
BLI BEDRE I RETORIKK
WEBBY TAR DEG MED TIL FANTASTISKE ITALIA!
Italia er det perfekte reisemål. Matglede, kunst, historie og flotte badeperler er gjerne faste ingredienser her. Webby har Norges ledende guide på nett, med rikelig og nyttig informasjon.
Vakre Roma tar pusten fra deg med sitt kaotiske bybilde dominert av antikk historie, religiøs kunst og yrene uteliv. Byen alle vender tilbake til, og vi hjelper deg til et minneverdig første møte.
Design, mote og finanssentrum er det de fleste forbinder med Milano. Opplev fotball av ypperste klasse, se kunst av mestere som Da Vinci og shopp deg sanseløs!
Venezia har en unik atmosfære, preget av en fascinerende og mangfoldig historie fra møtet mellom øst og vest. Vi tipser deg om romantiske gjøremål, museer og arkitektur.
Ingen byer i Italia er som Napoli. Sansene får mye å jobbe med i denne byen mellom en aktiv vulkan og et asurblått hav. Verdens beste pizza er noe du bør få med deg, og Webbys guide til området rundt gir mange tips til ekskursjoner.
Firenze er renessansens vugge, og langs vakre Arno kan du se juveler innen arkitektur og kunst. Toscana er kjent for sin gode vin og velsmakende mat, og ikke minst sjarmerende natur. Bli med oss!
Den italienske regjeringen
"Consiglio dei ministri" er avhengig av et solid flertall i parlamentet for å være effektiv. Historien har derimot gitt hyppige regjeringsskifter, og flere krefter ønsker nå å styrke dens posisjon, og da spesielt statsministerens rolle. Les mer om regjeringen generelt sett eller om dagens regjering.
Kjennetegn og historie
Nedenfor finner du en kort fremstilling av regjeringshistorien etter 2. verdenskrig. I lenken Dannelse kan du også lese om tidligere praksis når regjeringer skulle settes sammen.
Dagens regjering
Den nåværende regjeringen er ledet av Silvio Berlusconi (hans fjerde siden 1994), og består av PdL (tidligere partiene Forza Italia og Alleanza Nazionale), Lega Nord og det sicilianske Movimento per l`Autonomia-Alleanza per il Sud. I tillegg kommer en rekke mindre partier fra sentrum. Selve regjeringen er meget liten mht antallet ministre og statssekretærer i forhold til tidligere praksis. Les mer om regjeringens(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)
Den meget så omtalte ustabilitetenFra juni 1945 til desember 1994 hadde Italia 52 regjeringer, med en gjennomsnittlig levetid på litt over 11 måneder. Sosialiten Craxi (august 83-juni 86) og kristeligdemokraten Moro (februar 66-juni 68) ledet regjeringer som varte relativt lenge, mens Andreotti (17-26 februar 1972) og Fanfani (18-30 januar 1954) er kjente for å ha sittet som regjeringssjefer i meget kortvarige tider. Men selv om selve regjeringene skiftet ofte, så var det ikke like stor utskiftning av ledere. Det var i denne perioden bare 22 statsministre (minus Dini). De Gasperi ledet hele 8 regjeringer, og styrte fra 10 desember 1945 til 28 juli 1953. Andreotti ledet 7. Det var 7 statsministre av de 22 som styrte over halvparten av dette tidsrommet, slik at regjeringene har vært mer ustabile enn statsministrene. Dessuten, sentrale ministerposter som utenriks, økonomi, innenriks og forsvar var ikke like utsatte ved koalisjons- og partikriser. |
FaktaDen utøvende makten i Italia tilhører il Governo, som består av Presidente del Consiglio (statsministeren) og hans ministre. Sammen utgjør de Consiglio dei ministri i lag med statssekretærene (sottosegretari di stato). De holder til i Palazzo Chigi på Piazza Colonna i Roma. Det er vanlig i Italia å ha ministre som ikke har ansvaret for et departement (senza portafoglio). Det har etter krigen vært svært mange regjeringer i Italia, og mye av denne ustabiliteten har tradisjonelt skyldes intern strid i regjeringspartiene. |
KoalisjonstyperFra 1945 til 1992 var det i Italia hovedsaklig tre koalisjonstyper (bortsett fra Solidarietà Nazionale august 1976-april 1979):
|
Eksterne lenker:Governo.it GovernoInforma Presidenza Departementene ImpresaGov Regjeringen Liste regjeringer |
Konklusjon: de samme fem partiene har vært grunnlaget for regjeringene fra `45 til `93. Dermed er det gjerne ofte en politisk stabilitet som ligger under det hele, selv om politikken som ble ført endret seg mye.
Koalisjonene dannet seg (og gjør det fortsatt)rundt partiet med flest stemmer og seter. Regjeringssamarbeidet gjøres som kjent lettere av saker og programmer/interesser som man har felles. Partiene i etterkrigstiden ble etterhvert godt kjente med hverandre, slik at forhandlingene gikk lettere når koalisjonsregjeringer skulle dannes. PCI sto langt fra de andre, og det var stor skepsis til partiet internasjonalt (spesielt fra USA).
Det kom endringer i måten koalisjoner ble dannet på i løpet av 1980-tallet. Sosialistene tok DCs rolle som sentrum og "utpresser". Koalisjoner ble dermed dannet på betingelser gitt av PSI. Det kom også et prinsipp om ”lik verdi” (pari dignità) mht antall ministre, noe som også betydde en økning i posisjoner å tilby. Sosialistene hadde ikke bare makt på grunn av antall, men også fordi de klart nektet å samarbeide med PCI. Sosialistene benyttet seg av den tradisjonelle kristligdemokratiske meklingen.
Ettpartiregjeringer
Intet parti har hatt absolutt flertall av seter i begge kamrene. I 1948 klarte DC å få flertall i Camera, men De Gasperi foretrakk å styre på et bredere grunnlag. Bare når det var nødvendig, tok DC makten ved ettpartiregjeringer (evt. med vennlige "upolitiske teknikere"). Det kunne være når det oppsto regjeringskrise i en legislatura (parlamentsperiode) pga indre vansker i partiene; når forholdene mellom partiene ble brutt mot slutten av perioder, slik at de kunne gå til valg hver for seg; og når man nettopp hadde hatt en bitter valgkamp, altså for å kjøle ned temperaturen og finne løsning på problemene.Italienske politiske løsninger og forslag tar gjerne tre modaliteter i perioden kalt Prima Repubblica:
- reaksjon: man svarer på press, krav og utfordringer fra pressgrupper. Man bestemmer ikke, man reagerer. Dessuten er beslutningsprosessen kompleks pga flerpartiregjeringen og et perfekt tokammersystem hvor kommisjoner har mye makt, og hvor regjeringen ikke har initiativ.
- krise: katastrofer av mange slag gjør at mange politiske vedtak skjer i en slags nødstilstand. Indre konflikter gjør at beslutninger og reformer utsettes. Man vil løse tregheten når det eksploderer, selv om dette bare gjør det vanskeligere å løse problemet.
- revisjon: gjerne for å rette feil gjort i krisetider eller i hast.
- inkrementalitet: man forlater eller endrer ikke noe man har satt i gang, bare gjøre mer av det.
Lovdekreter
De tre første krever at det er et tett og effektivt forhold mellom regjering og parlament. DC hadde som regel flertallet bak seg, som ga normale lovforslag og vedtak. Etter 1976 måtte man ty til hastedekreter, i strid med grunnlovens intensjon for dekreter i ”casi straordinari di necessità e d`urgenza” (art. 77). Med Spadolini og Craxi fikk lovdekretet to formål: å holde parlamentsflertallet samlet og få gjennom saker man manglet støtte for. Dekretene skulle bli lov innen 60 dager, og det gjorde at noen falt, mens andre ble fremsatt på nytt (opptil 12-13 ganger).
Manglende reformer
Snarere enn stabilitet i politikere og koalisjoner, kan man heller snakke om stagnasjon og urørlighet. Samme folk, partier og koalisjonspartnere har hindret nytenkning og reformer. Det har manglet en beslutningseffektivitet. Partiene har hatt felles indre strid og en fordeling av tjenester (klientelisme, voto di scambio). Institusjonene har tjent partiene, og partiene har bare samarbeidet når man kunne dele på godene (!). Totalt sett kan dette kalles vrangstyre, men hendelsene i 1992 har endret på denne balansen.Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.
