Forsiden  -   Regjeringen  -   Dannelse

Regjeringsdannelse

Statsministerens kontor, Palazzo Chigi Grunnlovens artikkel 92, andre komma slår fast at det er republikkens president som utnevner statsministeren, og på sistnevntes forslag, ministrene. Men i praksis har dette vært gjort annerledes siden presidenten egentlig aldri har vært selvstendig i dette spørsmålet. Derimot fikk presidenten en betydelige rolle i innsettelsen av Mario Montis teknokratiske regjering.

Dagens regjering
Mario Montis regjering måtte gjennom en utvelgelsesprosess basert på fagkunnskap og eventuelle veto fra de politiske partiene. Partiene var opptatt av at regjeringen ikke skulle ha noen tilknytning til de store partiene, mens Monti selv ønsker at partiene kunne delta med enkelte ministre for å slik få dem mer engasjerte i regjeringens overlevelse.

(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)

Noen utfordringer
Monti må skaffe seg flertall i nasjonalforsamlingen for alle sine lovforslag. Siden han ikke kan støtte seg på et partiapparat eller parlamentariske grupper, er hans fremgangsmåte hyppige konsultasjoner med partiledere og president Napolitano.

Fakta

Det er statsministeren som velger sine ministre og statssekretærer, men formelt sett er det Presidenten som utnevner dem etter statsministerens anbefaling.

Dannelsen av en regjering gjøres ikke bare etter styrkeforhold og partiinteresser, men også etter lange forhandlinger innad i partienes strømninger.

Det var protester fra arabiske land mot utnevnelsen av Calderoli som minister etter at han bar en karikatur av profeten Muhammed på en t-skjorte på tv.

Berlusconi skal ha tilbytt Mario Monti stillingen som finansminister flere ganger de siste årene, men har alltid fått avslag.

Tidligere praksis

Det har i praksis vært opp til partilederne å bestemme hvem som skal være statsminister og ministre. Initiativet å foreslå navnet på kandidaten tilhørte partiet med flest stemmer (DC frem til 1992), og dermed ble det stort sett en intern diskusjon (man tok naturligvis andre hensyn også). Da PSI kom inn i kristeligdemokratenes varme på 60-tallet (centro-sinistra), var det lett gitt forholdene partiene i mellom. Presidenten måtte gjøre som de sa. Komplikasjoner oppsto da lederne for partifraksjonene (capi correnti) i Dc ikke ble enige, og ga presidenten i oppgave velge fra en lista han fikk fra dem. Fernando Tambroni (Dc) forsøkte i mars-juli 1960 å danne regjering uten parlamentsflertall bak seg, med bare støtte fra president Giovanni Gronchi. Dette var et mislykked særtilfelle, for det er bare i krisetider at en president kan ta en aktiv rolle i utnevnelsen. Da DC kom i krise, i tiden rundt solidarietà nazionale, fikk presidenten eget spillerom.

Sandro Pertini ga statsministeroppgaven til republikaneren Ugo La Malfa i mars 1979, og i juni 1981 ga han det til republikaneren Giovanni Spadolini. DC gjorde et dårlig valg i 1983, og Pertini ga da statsministerembetet til Craxi. Å bli minister for Dc krevde gjerne at man representerte en interesse, og hadde støtte fra en organisasjon fra dette feltet. De katolske skoleorganisasjonene bestemte gjerne undervisningsministeren, Coldiretti jordbruksministeren, og fagforeningen Cisl ministeren for arbeid. For de andre partiene var det posisjonen internt i partiet kombinert med organiserte strømninger (corrente) som avgjorde. Sosialisten Bettino Craxi brøt med dette da han utnevnte uavhengige, men lojale, ministre. Heller ikke Craxi hadde vært minister før han ble statsminister. Etter Pertini klarte partiene igjen å ta kontrollen over nominasjoner. Francesco Cossiga (1985-92) forsøkte i andre halvdel av sitt presidentskap å ta initiativ og selvstyre, men klarte ikke å endre praksisen. Ciampi ble første statsminister uten politisk bakgrunn i april 1993, støttet av Scalfaro siden partiene var i krise.


Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.