Forsiden  -   Partiene  -   Rifondazione

Rifondazione Comunista

Rifondazione gikk ut av PSD for å bevare mer av den kommunistiske ideologien. Ved siste parlamentsvalg falt partiet ut av folkeforsamlingen, og siden da har ytre venstre slitt.

 

Vendola bryter ut

Partiet var splittet på midten, og i et intervju med avisen La Repubblica 7 januar 2009 uttalte tidligere partileder Giordano at hvis det ikke ble en felles liste til det kommende valget til nytt EU-parlament, ville det være stor mulighet for at fløyleder Vendola tok sin "Rifondazione per la Sinistra" (ca 40% av PRC) og gikk ut. Det gjorde han, og ved regionalvalget i mars 2010 stilte han som kandidat for Sinistra Ecologia e Libertà, alliert med PD, i Puglia.

 

Fra PCI, men ikke til PDS

Murens fall og de store politiske omveltningene i Italia på begynnelsen av `90-tallet preget naturligvis også kommunistpartiet PCI. Debatten innad hadde allerede rast om hvordan man ideologisk og politisk skulle tilpasse seg det nye verdensbildet. Selv om partiet i stor grad var skjermet for de største skandalene i forbindelse med opprullingen av korrupsjon (Tangentopoli og Mani Pulite), var det klart at det var behov for en fornyelse. Der var innad i partiet tidlig i 1991 flere som var imot ønsket om å oppløse PCI, og flere av dem samlet seg under landsmøtet under navnet "Movimento per la Rifondazione Comunista" i lag med andre kommunistiske småpartier og bevegelser. Mens det store flertallet i PCI ønsket en oppløsing til "Partito Democratico di Sinistra" (senere DS), fortsatte rifondazione-bevegelsen arbeidet med å lage sitt eget parti.

I desember 1991 dannes Partito della Rifondazione Comunista formelt sett, og overraskende tillates offisielle strømninger (som var forbudt i PCI). Ledelsen var samlet i en Comitato Politico Nazionale (CPN). President i partiet ble Cossutta, mens segretario ble Garavini. De to skulle ha flere uenigheter seg i mellom, og etter beskyldninger om en autoritær lederstil og nederlag i en avstemning om samarbeid med PDS, gikk Garavini av. I mellomtiden hadde fagforeningslederen Bertinotti (fra CGIL) forlatt PDS, og Cossutta fikk ham inn som ny segretario i januar 1994.

 

(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)

De første valgene
Ved valget i 1994 var PRC med i koalisjonen rundt PDS kalt Alleanza dei Progressisti, og oppnådde 6%. Partiet hadde en sentral rolle i Berlusconi-regjeringens avskjed høsten 1994 etter et mistillitsforslag (Berlusconi trakk seg før voteringen). Derimot blusset en indre strid opp da en ny regjering skulle innsettes. Lamberto Dini fikk tillit fra 14 deputerte fra Rifondazione, som trosset partiets indikasjoner. Disse, og flere, skulle etterhvert gå ut av partiet og danne Movimento dei Comunisti Unitari (som 3 år senere gikk inn i DS).

Les mer:

Rifondazione
Liberazione
Il Manifesto
Franco Giordano
R. in Movimento
Essere comunisti
L`Ernesto
FalceMartello
Granma
ANPI
Paolo Ferrero

 

Ved lokalvalgene i 1995 klarte partiet hele 8%, og året etter inngikk man en valgavtale med L`Ulivo. Denne "patto di desistenza" innbar at Rifondazione ikke stilte kandidater der Ulivo hadde sikre kandidater, og omvendt. Resultatet ble positivt, og PRC var ytre støttespiller til den nye Prodi-regjeringen. Dette varte derimot ikke lenge, for allerede i januar 1997 kom Bertinotti med kvass kritikk mot regjeringens politikk. Det kulminerte med en manglende støtte til statsbudsjettet, hvor Prodi trakk seg. Derimot klarte man å bli venner igjen etter at president Scalfaro hadde meklet. PRC fikk gjennomslag for saker som arbeideres rettigheter og pensjoner, men misnøyen i partiet var likevel stor. En indre strid oppsto mellom Bertinotti og Cossutta, og partiet delte seg på midten. Striden mellom de to fløyene toppet seg ved behandlingen av statsbudsjettet i 1999, hvor Bertinotti ville trekke støtten til sentrum-venstre-regjeringen, mens Cossutta ønsket forhandlinger. Cossutta trakk seg som partipresident 5 oktober, og noen dager senere fikk han følge av gruppelederen i deputertkammeret, Oliviero Diliberto og hans menn. Utbryterne danner PdCI.

 

Ny linje

Etter et dårlig valg til Europa-parlamentet i 1999, og en manglende evne til å få gode forbindelser til de mange freds- og "no global"-bevegelsene (movimenti), var det flere i partiet som ønsket seg en ny politisk linje. I 2001 besluttet man å redusere den ideologiske leninismen til fordel for marxisme, og likeså gjøre partiets strategi mer i tråd med bevegelsene og opposisjonen generelt. Valgene i mai 2001 gjorde at PRC inngikk samarbeid med L`Ulivo for å komme seg over proporsjonalvalghindrene, mens de stilte alene i Senatet. En liten fremgang til 5 % var positivt for partiet, men siden valgresultatet også innbar at Berlusconis sentrum-høyre allianse tok regjeringsmakten, ble Rifondazione kritisert for ikke ville være med på å hindre dette. Samtidig tok partiet en mer eksplisitt pasifistisk linje i forbindelse med krigshandlingene i Afghanistan og Irak.

Fakta:

PRC ble dannet 12 desember 1991.

Har etter valget 2008 ingen deputerte eller senatorer, men 5 europarlamentarikere.

Partileder Paolo Ferrero var minister for Sosial Solidaritet under Prodi-regjeringen 2006-08.

Ved valget i 2006 fikk PRC 41 deputerte og 27 senatorer.

Etter valget 2008 falt partiet ut av Parlamento

 

Ulivo, så med Unione

Partiet startet forhandlinger med L`Ulivo i 2003 for å finne felles synspunkter i programmene, men mer kontroversielt var det at Bertinotti på eget initiativ i januar 2004 meldte partiet inn i Partito della sinistra europea. Han unngikk så vidt mistillit. Samarbeidet med sentrum-venstre, altså Idv og L`Ulivo, formaliseres i GAD (Grande allianza democratica) i oktober samme år. GAD kalles senere Unione. Erfaringene fra lokalvalgene om våren hadde gjort at partiet fikk sin første regionspresident i Puglia (Vendola). Året etter deltok Bertinotti som statsministerkandidat ved Uniones primærvalg, og selv om Prodi vant soleklart var man fornøyde med Bertinottis 14,7% av stemmene.

Samarbeidet med sentrum-venstre ble stadig tettere, og ved valget i 2006 var man egentlig tvunget til et bredt samarbeid for å kunne på regjeringsmakt på grunn av den nye valgordningen. PRC oppnådde 5,8% i Camera, mens i senatet ble det hele 7,4% av stemmene. Dette innebar en økning på 52 seter i parlamentet siden 2001. Bertinotti fikk også det prestisjefylte embetet som Presidente della Camera, som også betydde at den nye partilederen (segretario nazionale) ble Franco Giordano. I regjeringen var partiets menn Paolo Ferrero (minister for "sosial solidaritet") og viseministeren i utenriksdepartementet Sentinelli. Regjeringsamarbeidet var mislikt av flere, og Ferrando og hans tilhengere gikk i juni ut og dannet Partito Comunista dei Lavoratori. En hyppig årsak til indre strid i regjeringen var deltakelsen i krigsoperasjonene i Afghanistan og Irak. Senatoren Turigliatto avsto fra å støtte regjeringen i utenriksspørsmål i februar 2007, og ble senere ekskludert fra partiet. Samtidig startet Bertinotti arbeidet med å danne et stort parti til venstre for PD som på denne tiden nærmet seg en formalisering. Det var derimot stor indre uenighet om spørsmålet om en oppløsing av PRC. Stridigheter og regjeringssamarbeidet var trolig årsakene til at partiet gjorde dårlige lokalvalg i mai 2007, med bare 4%.

 

Sinistra-Arcobaleno

Prodi-regjeringen hadde store problemer på høsten 2007 i forbindelse med statsbudsjettet, og en indre strid i Partito Democratico (og mellom partiet og regjeringen) gjorde at det ytre venstre ønsket å samles i en allianse. På lenge sikt ønsket man å sondere mulighetene for et stort parti, som tidligere nevnt. I desember 2007 dannes La Sinistra - L`Arcobaleno etter lange konsultasjoner (kalt Cosa Rossa), og dette ble også valglistene for valget i 2008 etter at Prodi-regjeringen trakk seg i februar. Resultatet var katastrofalt, siden koalisjonen ikke klarte å få inn en eneste parlamentariker. Bertinotti trakk seg som koalisjonsleder, og innad i partiet raste det. Mens partileder Giordano ønsker å fortsette samlingsprosjektet, var det flere (bl.a. Ferrero) som er imot en oppløsning av Rifondazione.

 

Landsmøtet juli 2008

Rifondazione Comunista har hatt landsmøte, som langt i fra gikk rolig for seg. Den sittende ledelsen med Bertinotti og Giordano meldte at de trakk seg, men pekte ut Puglia-guvernør Niki Vendola som sin arvtaker. De ønsket å fortsette alliansepolitikken, og da helst i retning av PD og Sinistra Arcobaleno. Mange var derimot imot denne "costituente della sinistra". Den tidligere ministeren fra PRC, Ferrero, hadde andre planer, og fikk med seg delegatene på sitt "stå alene"-program. Det var lenge helt usikkert hvordan vinden ville blåse, siden Ferrero ved møtets åpning ikke stilte som lederkandidat. Hans allierte Claudio Grassi, leder for trotskistene i partiet, var åpen for dialog med Vendola, men havnet til slutt tilbake på synet om at partiet ikke bør samarbeide med Idv og PD. Partiet kom også med kritiske uttalelser mot Nato og EU. PRC vil stille med eget symbol til valget på Europa-parlament i 2009. Det var 8 stemmer som skilte Vendola og Ferrero. Vendola var meget sterk i kritikken av Ferrero, og annonserte dannelsen av en partistrømning kalt "Rifondazione per la sinistra", men avviste at planlegger et nytt parti utenfor. Tidligere leder Giordano var også kritisk, spesielt siden Ferrero var del av regjeringen Prodi. Ferrero svarte at han var den eneste i partiledelsen som innrømmet sine feil, og dette har velgerne tilgitt. Noen spekulerer i at samarbeidet på lokalpolitisk nivå med PD kan bli vanskelig etter dette.

Tross valgnederlaget har partiet god økonomi, men nesten 20 millioner euro utestående for antall oppnådde stemmer. I tillegg kommer eiendommer til en verdi av 40 millioner euro, ifølge L`Espresso 24.7.08.

 

Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.



Tips en venn Favoritter Utskrift Mer