Forsiden  -   Myndighetene  -   Statsapparatet

Det italienske statsapparatet

Flere direktorater og spesialutnevnte kommisjoner supplerer det faste departementssystemet når bevilgninger og vedtak skal tas. Her skal vi se litt mer på hvordan dette systemet er bygget opp.

 

Direkte og indirekte administrasjon

Administrasjonen kan være direkte eller indirekte. Organene for direkte offentlig administrasjon tilhører alle staten, mens de indirekte bare kontrolleres av staten eller en territoriell myndighet. De direkte kan deles inn i generelle og spesielle. De generelle igjen i sentrale (departementer) og perifære (prefektur, questure, toll), mens de spesielle kan være f.eks. veimyndigheten Anas. De indirekte kan deles inn i autarchici (selvstyrt) og økonomiske. De selvstyrte deles inn i territorielle (regioner, provinser, kommuner) og institusjonelle (Istat, Inps, handelskamre). De økonomiske er f.eks. jernbanen FS.

 

(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)

Departementene og deres underorganer

Departementene kalles også dicasteri, og har ofte vært høyt i antall. Ministeren kalles også segretario di stato, og hjelpes av sottosegretari (statssekretærer). Under ministeren er Gabinetto, kontoret som har kontakt med resten av staten og koordinerer arbeidet. Segreterie particolari tar hånd om pr og informasjon, og organiserer aktiviteter utenfor departementet. Vanligvis er departementet delt i avdelinger (Direzioni generali), hver med sin direttore generale, og er videre inndelt i divisioni og sezioni (seksjoner).

 

Lokale kontorer

Noen departementer har lokal og perifer hjelp. F.eks. har Ministero dei Beni culturali e Ambientali bistand fra lokale biblioteker, statsarkiv og antikvarer. Ministero del Lavoro har sine inspektører i Ispettorati del Lavoro, mens Ministero delle Finanze bistås av kontorer for moms, toll og finanspolitiet Guardia di Finanza. Andre perifere organer er Commissario del Governo (som gjerne er prefekten i provinsen til regionhovedstaten), om overvåker statens aktiviteter i regioner og koordinere dem med regionens. Prefettura er kontoret til prefekten, som igjen svarer til Innenriksdepartementet. Prefekten er regjeringens mann i provinsen (ikke i Val d`Aosta, Trento og Bolzano), med oppgaver innen offentlig sikkerhet (politisk-administrativt) og administrasjon av lokale myndigheter.

Fakta


Statsråden kalles Ministro eller Segretario di Stato, men har ikke alltid ansvar for et departement.

Et departement ledes gjerne av en "direzione generale", med "segretario generale" som øverste embete.

Under nåværende regjering er der 12 ministre med departementer, og 9 ministre uten (senza portafoglio).

 

I provinsene

Ofte har provinsene en Comitato provinciale per l`ordine e la sicurezza pubblica, hvor sjefene for hjelpeapparatet møtes. I questura (også i hver provinshovedstad, og svarer til Innenriksdepartementet) organiseres og styres politiet på et teknisk-operativt plan.

Den spesielle

Den spesielle administrasjonen har administrativt selvstyre og egne budsjetter, selv om de mangler juridisk autonomi (staten er rettslig ansvarlig). Noen eksempler er Anas (Azienda nazionale autonoma delle stradi statali), den tidligere Sip (Azienda di stato per i servizi telefonici e telegrafici) og Amministrazione dei Monopoli di Stato m.fl.

 

Regionene

Grunnloven fra 1948 vedtok at den nye staten skulle deles inn i regioner, men det tok lang tid før desentraliseringen ble ferdig gjennomført. De "vanlige" regionene (a statuto ordinario) kom først i 1972, med valg i 1970. De spesielle (a statuto speciale) kom i `48, og de heldige var Sardegna, Valle D`Aosta og Trentino Alto-Adige. Sicilia hadde allerede i `46 fått større selvstyre. I 1963 fikk også Friuli- Venezia Giulia denne statusen. Av de territorielle myndighetene er det bare regionene som kan gi lover, men som da ikke kan stride med de nasjonale. Paragraf 117 i grunnloven, samt senere lover, ga regionene makt innen markeder, yrkesutdanning, turisme, lokal transport o.l. Regionene koordinerer også provinser og kommuner. Regionene har tre organer. Regionalrådet, parlamentet om du vil, velges for 5 år, og dets medlemmer (consiglieri) er mellom 30-80 stk. Giunta regionale er ”regjeringen” bestående av "assessori" med ansvar for sine områder. Presidente delle Giunta er også det man kalte Presidente delle Regione, dens offisielle representant. Denne tittelen er i dag Governatore.

Les mer på:


CSM
Corte dei Conti
Regjeringen
Parlamentet
Senatet
Deputertkammeret
Grunnlovsdomstolen
Protezione Civile
Astrid
Garante privacy
Autorità energia
Consob
Isvap
Sondaggi
ACI

 

Lokalt styre

Det territoriale selvstyre er lokalt, mens de statlige organene som opererer på lokalt nivå (enti istituzionali) kan være lokale eller nasjonale. Nasjonale institusjoner er Istat, Banca d`Italia, Casa Depositi e Presiti og CNR, mens lokale er for eksempel handelskamrene Camere di Commercio.

Provinsene

Pronvinsene har ikke en sentral rolle, bortsett fra Bolzano og Trento som i praksis har selvstyre. Deres virke er ikke nevnt i grunnloven, og reguleres av vanlig lovgivning. De har ansvar for utdanning, offentlige veier og miljø. Consiglio provinciale velges for 5 år, lik senatsmåten. Giunta velges av Consiglio, og har administrative funksjoner. Presidente delle Provincia velges av de provinsrådet, men stadig flere provinser har direkte valg på dette embetet.

Kommunen

Kommunen skal som regel tilfredsstille innbyggernes primære behov: trafikkpoliti, helse, fremkomlighet, transport, hygiene, kloakk, parkeringsplasser osv. Ofte er det kommunale bedrifter som står for disse tjenestene innen vann, strøm, offentlig transport, men ofte også private. Consiglio comunale velges for 5 år, og skjer samtidig med valg til provinsrådet (elezioni amministrative). Det er to ulike valgsystemer alt etter innbyggerantallet, over eller under 15000. Giunta comunale velges av consiglio som utøvende makt, med assessori. Ordføreren leder Giunta og Consiglio, og er Ufficiale di Governo. Segretario comunale er en administrator som ikke er valgt, men statsfunksjonær. Kommunen kan deles, når de er store nok, inn i kretser (circoscrizioni), og deres råd har konsultative makter med mindre de har fått delegerte fullmakter.

Lokale myndigheter kan eller må gå sammen til Consorzi di enti territoriali hvis de er for små til å få utført oppgavene sine.

Inntekter

Det meste av penger får de lokale myndighetene fra staten gjennom overføringer (entrate derivate). Men noen inntekter kan de skaffe selv (entrate proprie), enten ved egne skatter (tributarie) eller ved å selge tjenester eller eiendom. Regionene tar skatt og avgift for jakt og fiske, demanio (avgift for å privat bruk av strand, f.eks), kjøretøy, leie av offentlig rom. Kommunen tar skatt og avgift for leie av offentlig rom, rengjøring, reklame, hunder, utøvelse av yrke eller håndtverk. I tillegg kan lokale myndigheter låne fra Cassa Depositi e Prestiti. De samler seg i organisasjoner: Anci for kommunene, Uncem for fjellmyndigheter, og Upi for provinser.

Kontrollorganet

Corte dei Conti er uavhengig, og kontrollerer budsjetter. Dette organet har regionale delegansjoner (delegazioni regionali). Commissario di Governo er et stalig organ i hver region, og kontrollerer legitimiteten av de regionale lovene. Comitato di Controllo er regionalt, og kontrollerer provinsers og kommuners handlingers legitimitet i forhold till regional lovgivning.

 

Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.

Tips en venn Favoritter Utskrift Mer