Forsiden  -   Partiene  -   Tidligere partier

Tidligere partier

Partiene som i stor grad hadde dominert italiensk politikk etter krigen forsvant tidlig på `90-tallet. Murens fall gjorde at PCI og DC mistet sin ideologiske front, velgernes krav om institusjonelle reformer trosset partienes ønsker, og den store korrupsjonsskandalen Tangentopoli rammet flere politiske ledere.

 

(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)

FI

Forza Italia skapte mye oppstandelse da det i løpet av noen måneder mellom 1993 og 1994 klarte, ikke bare å dannes, men også å vinne valget med en karismatisk og autoriær forretningsmann som Berlusconi til leder. Han kom først inn i politikken etter at han offisielt tok standpunkt til MSIs (senere ANs) kandidat Fini som ordfører i Roma ved lokalvalget i november-desember 1993. Dette var ikke så mye en støtteerklæring som en konstatering at de moderate kreftene manglet det som trengtes for en kraftig sentrum. Han så seg som kallet til å gjøre dette, og de neste månedene tok han rollen som "katalysator" for de moderate. Selve offentliggjøringen ("scesa in campo") på begynnelsen av hans politiske karriere var 26 januar 1994, og starter dannelsen av en egen organisasjon ut av det han kalte en politisk bevegelse. Organisasjonen fikk raskt ham som sentrum, og vokste hurtig de neste månedene.

Mens det i høsten `93 hadde vært kollegaer og venner fra hans Fininvest (Publitalia og Programma Italia m.fl.) som fungerte som partirådgivere: Marcello Dell`Utri, Roberto Spingardi, Mario Valducci, Gianni Pilo, Angelo Codignoni og Domenico Mennitti.

Eksterne lenker:

RAI om DC
Il Popolo
RAI om MSI 1
RAI om MSI 2
Fond. Gramsci
Blogg om PCI
RAI Togliatti
RAI Berlinguer
RAI om PCI-ledere
Fond. Einaudi
L`Opinione
Avanti!
Fond. Turati
Partito Socialista
Pertini
Fond. Craxi
Popolo d`Italia
PRI

 

En lederkomitè på 11 var på plass i mai-juni, selv om de viktigste beslutningene ble tatt av koordineringskomiteen på 5 medlemmer, alle fra Fininvest. I slutten av oktober vraker partiet den eneste med partipolitisk erfaring, Mennitti, til fordel for Cesare Previti (Berlusconis advokat) som nasjonal koordinator. Kritikerne kalte FI på dette tidspunktet for "partibedriften", og det ble reist tvil om hvorvidt apparatet rundt Berlusconi bare bestod av marionetter ("dipendenti personali"). Berlusconi på sin side pekte på den raske dannelsen av partiet som et mirakel under valgkampen, som et vitnesbyrd på bevegelsens modenhet.

I begynnelsen var FI samtidig en sentral struktur (komiteene), partiklubber og en parlamentsgruppe. Disse delene hadde ulik vekt innad i partiet, og tidvis var der konflikter mellom dem. Partiklubbene var små lokale vakgkomiteer under ledelse av Anfi (Associazione nazionale dei club di Forza Italia). Men disse var ikke koordinerte seg i mellom eller med ledelsen, og dette var også meningen i følge Anfi. Klubbene skulle ikke delta i programutformelsen eller politiske strategier, og de hadde en meget liten rolle også i partiets indre liv. Mange klubber ble dannet spontant etter at man bare kunne ringe inn å lage en klubb uten å måtte møte etablerte kriterier, og slik oppsto "bevegelsen". Etter valget i 1994 var det rundt 2000 klubber, som hadde bidratt under valgkampen og som nå krevde mer indre demokrati. Previti uttalte at modellen var de amerikanske politiske bevegelsene med primærvalg lokalt. I mellomtiden ble delegatene utpekte ovenfra, og de første 20 regionale delegatene (deputerte, senatorer og europarlamentarikere) ble innsatti slutten av oktober.

Dermed kom partiet på plass lenge etter valget. Det var nemlig 27-28 mars 1994, hvor Berlusconis liste i Camera fikk over 8 millioner stemmer (21%), med velgere fra hele landet selv om konsentrasjonen var i byene i nord og i Sør. Ved valget til Europaparlamentet 12 juni klarte Berlusconis liste 30%, mens ved lokalvalgene i november-desember gikk partiet noe tilbake. I Parlamento satt FI med 99 seter i Camera og 32 i Senato, noe som er en underrepresentasjon i forhold til antall stemmer (grunnen til det var Lega Nord, som med 8,4% stemmer fikk 18,6% seter). FI og Lega Nord hadde inngått en valgavtale, som viser at suksessen kom uventet på ledelsen i Forza Italia, og som også ble kimen til konflikter partiene seg i mellom. Hele 90% av FIs folkevalgte manglet erfaring fra kammerne, og bare fåtallet hadde erfaring fra lokalpolitikken (15%). Fordelen for FI var at parlamentsgruppene slik ble homogene og kompakte, godt kontrollerte av gruppeledere og Berlusconi selv. Allerede på denne tiden begynte enkelte å ønske seg en sammenslåing med Allenaza Nazionale, noe på grunn av sistnevntes etablerte partistruktur.

Mot PdL

Forza Italia hadde lenge vært en pådriver for sammenslåing med Alleanza Nazionale og noen mindre partier fra sentrum og kristeligdemokratiske rekker. Det var ventet at formaliseringen skulle skje i løpet av høsten 2008, og 21. november tok landsmøtet det siste skrittet. Selve sammenslåing ble formalisert ved et første "landsmøte" (costituente) 27-29. mars 2009. Berlusconi ble partiets første leder.

 

AN

Movimento Sociale Italiano - Destra Nazionale hadde lange tradisjoner (røtter til den fascistiske Salò-republikken under 2. verdenskrig), men uten å ha særlig suksess ved valgene. Etter de store omveltningene i 1992 ble partiet straks et alternativ for skuffede velgere. Spesielt ved lokalvalgene høsten 1993 gjorde listen MSI-Alleanza Nazionale det godt, og ble det største partiet i byene Roma og Napoli.

Ved valget i 1994 var listen alliert med Forza Italia i Sør-Italia (Polo del Buon Governo), men uavhengig i Nord. Dette skaffet dem 8 måneder i regjeringsposisjon.

Fakta:

Mens PSI ble dannet i 1898, kom Partito Popolare på banen i 1919.

PCI ble dannet i 1921, og var i lag med DC massepartiene etter krigen.

Post-fascistene i MSI ble dannet i 1946, og oppløst i 1995.

 

Selv om man ønsket å bevare sin sosio-kulturelle arv fra fortiden, ble det snart klart at alt lå tilrette for et nytt "nasjonalt-konservativt" parti. Den 27. januar 1995 bestemte MSI-DN å gå opp i det nye partiet "Alleanza Nazionale", i lag med liberale, kristeligdemokratiske og konservative krefter. Dette kalles gjerne "svolta di Fiuggi", og moderate liberale og konservative kom med i partiledelsen året etterpå (Gustavo Selva og Domenico Fisichella). Enkelte i MSI-DN likte ikke retningen det nye partiet tok, og brøt dermed ut med Pino Rauti og dannet Movimento Sociale Fiamma Tricolore. De aksepterte ikke partileder Gianfranco Finis innrømmelse at antifascismen hadde hatt en sentral betydning for at de demokratiske verdiene ble gjenopprettet etter det fascistiske regimet. Imens fortsatte AN sin koalisjon i Polo per le Libertà ved lokalvalgene i 1995.

Mot regjeringsmakt

Ved parlamentsvalget i 1996 ble AN Italias tredje største parti, med en oppslutning på 15,7%, men det holdt ikke til å komme i regjeing. Etter noen gnisninger med FI forsøkte partiet å gå alene ved valget til Europaparlamentet i 1999, men resultatet var dårlig. Fini skrev under sin oppsigelse, men ble bedt av hele partiet om å fortsette. Partiet fant tilbake til FI og Casa delle Libertà, og til valget i 2001 vant alliansen. Fini ble visestatsminister, og var også en tid utenriksminister. Andre ministre fra AN var Matteoli (miljø), Gasparri (kommunikasjon), Alemanno (jordbrukspolitikk) og Tremaglia (italienere i verden). Kanskje mest omtalt av de politiske vedtakene var loven "Bossi-Fini", som bl.a. betydde utvisning av ulovlige innvandrere som hadde tilbrakt en tid på mottak (CPT). Noen gnisninger var det fortsatt med FI, spesielt likte ikke partiet finansminister Tremontis egenrådighet i beslutningene, og ønsket seg en "cabina di regia" der alle partienes ledere var med på å bestemme i økonomiske spørsmål. Resultatet ble at Tremonti gikk av, og ny minister ble Siniscalco.

Motgang

Ved valget på Europaparlament i 2004 oppnådde AN 11,5% og 9 seter, men vekkeren kom ved de regionale og lokale valgene senere på året hvor sentrum-venstre gjorde store fremskritt. Nederlaget fremprovoserte omrokkeringer innad i regjeringen, og spesielt var AN misfornøyde. Landolfi erstattet Gasparri, og Storace tok plassen som helseminister fra Sirchia. Partileder Fini hadde også et historisk besøk i Israel, hvor han ba partiet ta avstand fra fascismen og nazismen. Dette gjorde at Alessandra Mussolini brøt ut og dannet Alternativa Sociale sammen med andre nyfascistiske bevegelser. En annen strid som satte spor i partiet var folkeavstemningen om kunstig befruktning og forskning på befruktede egg som fant sted i juni 2005. Fini ønsket å gi sin tillatelse, mens store deler av partiet var imot. Spesielt strømningen "Destra Sociale" (bl.a. Alemanno) var negative, blant annet for sin motstand å gi økte rettigheter til samboende. Fini tok selvkritikk for metodene han hadde behandlet saken på, og fikk fornyet tillit. Han fryktet likevel et komplott fra de s.k. oberstene ("colonelli") Matteoli, La Russa og Gasparri. Videre var det flere innad i partiet som mislikte kompromissene dette "nasjonale" partiet inngikk med autonomistene i Lega Nord. AN stemte for grunnlovsendringer med økt føderalisme i november 2005, noe som blant annet gjorde at Fisichella trakk seg. Senere ble grunnlovsendringene nedstemte i en referendum. Det var ikke bedre stemning innad i Casa delle Libertà, og spesielt likte ikke Fini at Berlusconi utropte seg selv som statsministerkandidat til valget i 2006. Valgresultatet ble 76 deputerte og 41 senatorer til AN, men Romano Prodi og sentrum-venstre tok makten. Tidligere samme år hadde Fini forsøkt å få AN inn i EUs partisammenslutning for moderate og konservative (PPE), men fikk nei fra lederen. Dette forsøket ble likevel altfor "moderat" for Storace, som gikk ut og dannet "La Destra" i juli 2007. Konflikten med Berlusconi fortsatte i november da det ble klart at opposisjonen ikke klarte å felle Prodis regjering på statsbudsjettet, samtidig som at Berlusconi overså kravene fra AN om å lage ett parti på høyresiden.

Det snur

I februar annonserte Fini at AN i løpet av 2008 skal forsøke å oppløse seg inn i det nye store partiet for sentrum-høyre: Popolo della Libertà, helst innen høsten. Dette ble, uansett hva som skjer senere, alliansen som stilte til valg da Prodis regjering falt i februar og nyvalg skulle holdes i april. Pdl fikk her 38% av stemmene, og AN hadde suksess med å få Alemanno som ordfører i Roma. I dagens regjering har partiet 4 ministre: Matteoli (Infrastruktur), La Russa (Forsvar), Ronchi (EU) og Meloni (Ungdom). Men kanskje det største vervet fikk Fini som president i Camera. Denne høye institusjonelle rollen krevde derimot at han ga fra seg partipresidentskapet til La Russa (men er fortsatt leder). Partiets sentralstyre vedtok i sommer å arbeid mot en sammenslåing med FI til partiet Il Popolo delle Libertà, trolig fra februar 2009. Dette vil derimot avhenge av det europeiske PPEs godkjennelse, samt at partene blir enige om den interne styrkefordelingen. Utgangspunktet er 30% til AN, og resten til FI.

Correnti og verdier

Det sies at i AN ikke lenger finnes etablerte strømninger (correnti), men flere peker på at der er faste grupper. "Destra protagonista" er ikke så langt unna Forza Italias liberal-konservatisme, og profilerte eksponenter er La Russa og Gasparri. "Destra Sociale" tok store tap da Storace gikk ut og dannet "La Destra", men rundt Alemanno snakker man fortsatt om en "sosial markedsøkonomi". Matteolis "Nuova Alleanza" er en lojal krets rundt Fini, og er ofte betegnet som liberale. Alle disse strømninger har vært med på å utforme partiets verdier, som i tillegg til å være for en sosial markedsøkonomi, en verdsetting av nasjonen og familien, for toleranse - men i mot kulturrelativisme, samt en hard hånd mot kriminalitet.

Slutten

Med Gianfranco Fini som tilskuer (ikke en gang på podiet) talte Ignazio La Russa til landsmøtet for å understreke at fusjonen med FI til Pdl ikke betydde slutten på partiets verdier, men en videreføring av dem. Partisymbolet måtte derimot vike.

 

Democratici di Sinistra (PDS)

Etter murens fall og Tangentopoli var det i 1991 klart for en fornyelse av kommunistpartiet PCI. Flertallet av partiet dannet PDS, Partito Democratico della Sinistra, som et reformistisk prosjekt (venstresiden dannet Democrazia Proletaria, senere Rifondazione Comunista). Achille Occhetto hadde den vanskelige oppgaven med å skaffe stemmer, men etter valgnederlaget tok Massimo D`Alema over sjefsstolen. I 1995 går PDS inn i sentrum-venstrekoalisjonen L`Ulivo (med flere post-demokristianske partier), som vinner valget i 1996. Romano Prodi blir statsminister, og PDS er Italias største parti med 21% av stemmene. I 1998 forsøker D`Alema å nærme partiet de sosialdemokratiske verdiene og appellerer til mindre venstrepartier. Democratici di Sinistra dannes 13 februar, og senere samme år tar Walter Veltroni over partilederembetet. Da Veltroni blir ordfører i Roma i 2001, tar Piero Fassino over. I 2003 begynner de første skrittene mot et offisielt samarbeid med DL ("Uniti nell`Ulivo" kalles listen til Europavalgene, og FED til lokalvalgene). DS preges hele tiden av store strøminger innad, hvor den største kalles "riformisti" (så stor at man ofte deler den i to). Flertallet forstår etter valget i 2006 at et nytt Partito Democratico bør dannes. I april 2007 vedtar flertallet at partiet skal forene sosialdemokratiske og katolske krefter. Motstanderne Mussi og Angius (tilhørende den største "opposisjonsstrømningen" Correntone) går ut og danner Sinistra Democratica (Angius går senere over til Partito Socialista).

 

Democrazia è Libertà - La Margherita

Deler av Partito Popolare Italiano gikk på slutten av `90-tallet sammen med Lamberto Dinis Rinnovamento Italiano inn i L`Ulivo, og deltok i Prodi- og D`Alemaregjeringene frem til 2001. I oktober 2000 starter arbeidet med å gå sammen med Democratici og danne DL, med Romas ordfører Francesco Rutelli som leder fra januar 2001. Den tidligere allierte UDEUR vedtok å stå utenfor, og den offisielle dannelsen av DL skjer 22-24 mars 2002. Partiet legger seg politisk mellom et postdemokristiansk sosialdemokrati og liberaldemokrati, og leder Rutelli blir sentrum-venstrekoalisjonen Uniones statsministerkandidat ved valget i mai 2001. Forholdet til DS knirker spesielt i moral og verdispørsmål. Valgresultatet i 2006 var positivt for partiet, som ble det fjerde største i landet. Partiets ringrev, Franco Marino blir president for Camera. Man så også at listene med symbolet for L`Ulivo fikk flere stemmer enn DS og DL tilsammen, og arbeidet med å slå sammen partiene startet. På partiets kongress i april 2007 fryktet Arturo Parisi og Willer Bordon (ulivisti) dannelsen av en føderasjon av partiene i stedetfor dannelsen av et nytt parti, men etter at Rutelli (centristi) har presentert sitt forslag oppnår man en felles erklæring hvor Rutelli bekreftes som leder og at partiet skal arbeide for et nytt parti innen 2008. Konstitueringen av Partito Democratico starter sommeren 2007, og PD dannes 14 oktober 2007. I mellomtiden har Lamberto Dini dannet sitt Liberaldemocratici og Willer Bordon sitt Unione Democratica.

 

Democrazia Cristiana (Partito Popolare)

Democrazia Cristiana hadde en meget sentral plass i italiensk politikk etter krigen og frem til `80-tallet, med deltakelse i samtlige regjeringer. Partiet ble dannet på sensommeren 1942 i det man forstå at fascismen vaklet og at de allierte vil ta makten. Ledende politikere fra det tidligere Partito Popolare møttes i Roma i kretsen rundt Alcide De Gasperi og Piero Malvestiti. For å antyde avstand til "i popolari" valgte man navnet DC, og partiet deltok i 1943 i dannelsen av den samlede politiske motstandsbevegelsen Comitato di Liberazione nazionale. De Gasperis hensikt med partiet var å sikre det kommende demokratiet støtte fra kirken og den katolske verden (som jo hadde vært ambivalent til fascismen). Kirken hadde jo dessuten etter Konkordatet i 1929 betydelige posisjoner i samfunnet. En politisk enhet skulle sørge for et godt forhold mellom kirken og demokratiet. Det var likevel intet i veien for samarbeid med andre partier fra sentrum. Han sørget også for å holde monarkistene i partiet i sjakk ved å be om referendum om statens status i 1947. Innad i partiet var det likevel snart stor strømninger ("correnti"): "partito romano" med sterke økonomiske interesser og monarkiske sympatier, en moderat blokk, samt to grupper til venstre rundt henholdsvis Gronchi og Dossetti.
Etter krigen var regjeringene stort sett baserte på gjenreising og antifascisme, men denne enigheten slo sprekker allerede i 1947. Den kalde krigen begynte, og frykten for kommunistene økte. Spesielt gruppen rundt Dossetti mente partiet burde stå alene, men det var De Gasperi som trakk det lengste strået ved å inkludere repubblikanere og sosialdemokrater i regjeringen. Ved valget i 1948 vant partiet soleklart, også ved hjelp av katolske bevegelse ledet av Luigi Gedda. Striden innad i partiet vedvarte, og i 1949 var De Gasperi tvunget til å invitere "dossettiani" inn i partiledelsen ("invito alle stanga"). Partiet ble med andre ord værende i sentrum, men den indre striden skulle vare lenge. Dossetti beslutter å trekke seg etter at Amintore fanfabi blir jordbruksminister i 1951, og det oppstår en kulturkrise blant de unge i partiet, bare løst av dannelsen av en ny bevegelse: Iniziativa democratica. Den unge generasjonen for høye stillinger innen jordbruk og statlige institusjoner, et viktig eksempel er Enrico Mattei som i 1952 blir sjef for ENI. På denne tiden øker også presset fra katolske organisasjoner og pave Pio XII om å ta et hardere oppgjør med kommunismen, og De Gasperi forsøker å endre valgloven slik at vinneren får en flertallspremie. Men "operazione Sturzo" mislykkes.
ved partikongressen i 1954 tok Fanfani over som partileder, og under Giulio Andreotti dannes en opponerende liste kalt Primavera som kjemper for antikommunisme som partiets hovedoppgave. Fanfani endrer partiet drastisk, bl.a styrkes partiorganisasjonen, de katolske organisasjonene fås på avstand, og statsindustrien får en mer sentral plass (økonomisk støtte). Men den reduserte marginen til Fanfanis flertall skaper ofte problemer. Gronchi velges til republikkens President, til tross for at partiets kandidat er Merzagora. Partiet begynner å forstå behovet for et økt flertall og samarbeid, og man ser så vidt til venstre hvor Partito Socialista Italiano er i emning. Det er ikke bare Fanfanis blikk til venstre som irriterer, men også hans dobbeltrolle som partileder og statsminister skaper reaksjoner innad og med regjeringsallierte (sosialdemokratene). Statsministermandatet hans fornyes ikke av Gronchi, men gis til Antonio Segni i 1958. Samme år dannes en ny strømning ut av Iniziativa democratica, nemlig "i dorotei", som foretrekker Aldo Moro som ny partileder.
Moro mangler en solid støtte av flertallet slik hans forgjengere har hatt, men han verdsettes for gode forhandlingsevner og kompromissløsninger. Han hadde også et ønske om ikke bare skape levedyktige flertall, men også å skape god demokratisk tanke i befolkningen generelt. I 1965 kunne det synes som han så partiet som en etisk løsning på Italias problemer. I mellomtiden hadde Fanfani-regjeirngen fra 1960 fått gjennom flere viktige reformer som å øke skolealderen, nasjonalisere den elektriske energien og planer for økonomisk program. Det er i 1962 at partiet formelt sett aksepterer samarbeid med PSI, og det skjer på partiets syvende kongress i Napoli. Moro ville berolige kirken med å begrunne reformen i grunnlovens hensikter. Kirkens motstand gjorde at samarbeidet møtte vanskeligheter i den økonomiske politikken, og regjeringen var lammet av politikken bestemt av pariledelsene. De katolske Acli kutter båndende til partiet i 1967, men partiet går noe frem i valget året etter. Derimot er det PSI som mister stemmer, og regjeringen er i krise. En avtale mellom de stridende strømningene til De Mita og Forlani gir parilederplassen til Forlani i 1969. Stundetprotestene rammer mer sosialistpartiet, men for DC bekymrer det at partiet i 1971 taper stemmer til MSI i Sør. Partiet er ikke lenger i sentrum av det politiske liv, og i desember 1970 vedtar man en lov som tillater skilsmisse, med baktanken at folket ville forkaste loven i en folkeavstemning. I 1973 tar Fanfani plassen til Forlani, og han leder valgkampen for å forkaste loven om skilsmisse. Den 12 mai 1974 forkaster flertallet loven, og partiet forstår av avstanden til velgerne øker. Året etter oppnår partiet den laveste oppslutningen i lokalvalg med bare 35,3%. I 1975 vedtar Consiglio Nazionale mistillit til Fanfani, og gir embetet til Zaccagnini.
Zazzagnini vil fornye partiet, men samtidig forbereder Aldo Moro en parallel strategi som består i å åpne for kommunistene i PCI. Ledelsen forsøker å gjøre partiet mer tilgjengelig for sivilsamfunnet. Frykten for kommunistene gjør at DC i 1976 øker til 37,7% av stemmene, men PCI oppnår 34,4%, og Moros plan begynner å ta form (han vil ha med seg hele partiet). Det lykkes å få kommunistenes støtte til en regjering (Andreotti), men det på grunn av reaksjonene som kom etter bortføringen av Moro av Brigate Rosse i mars 1978. Symbolsk finner man liket hans midt mellom partikontorene til DC og PCI den 9. mai. Men uten Moro selv kom ikke "solidarietà nazionale" til å fungere over lengre tid.
I februar 1980 vedtar partiet å ikke samarbeide mer med PCI, og samtidig vedtar PCI å ikke fortsette "compromesso storico". Det innebærer samtidig et åpent rom for PSI, og DC innser at partiet ikke lenger står sentralt i politikken. Partiet taper referendum om abprt, og etter avsløringer om P2 (planlagt statskupp) må Forlani gi plass til Spadolini (PRI) som statsminister. I november 1981 klarer en bevegelse utenfor partiet å sette dagsorden ved å kreve fornyning, selv om ledelsen ikke endrer noe. Ny partileder fra 1982 er Ciriaco De Mita (direkte valgt foran Forlani), hvor man ønsker å gå mot et bipolært system med bytte mellom regjering og opposisjon uten videre suksess. Velgerflukten fortsetter derimot, og ved valget i 1983 oppnår partiet bare 32,9%, og De Mita byttes ut som statsminister med sosialisten Bettino Craxi. I 1987 endres srtømningene innad i partiet, og mye kritikk rettes mot de fra sør og deres klientelisme. De Mita erstatter Craxi som statsminister i april 1988, men Forlani tar jobben som partileder (en seier for det gamle DC). Både i sør i nord møter partiet mostand, i sør av Leo Luca Orlandos La Rete og i nord av "leghe". En folkebevegelse under ledelse av Mario Segni krever institusjonelle reformer gjennom referendum i 1991, og setter DC i en vanskelig posisjon. Det splittes mellom tilhengere og motstandere av reformpolitikken, og det hjelper ikke at Segni er partimedlem. I september 1992 dannes bevegelsen Carta 93 ved folk fra venstresiden i partiet, og kaster partiet nok en gang ut i en identitetskrise. Parlamentsvalget i 1992 gir partiet bare 29,7% av stemmene, og ved lokalvalgene året etter er tapene enda mer drastiske. Samtidig starter opprullingen av korrupsjonsskandalen Tangentopoli, som avdekker flere og systematiske tilfeller av bestikkelser og ulovlig partifinansiering i DC, PSI og flere andre partier. En del av skylden for de dårlige valgresultatene må også alliansepolitikken ta (verken til høyre eller venstre). Når partiet i 1992 forsøker å "fornye" medlemmene ved å kreve nye innmeldinger av alle, kommer det for en dag at dette ikke mobiliserer, men snarere manifesterer partiets oppslutningskrise. Løsningen blir å danne et nytt parti, og i 1994 dannes (gjenfødes?) Partito Popolare Italiano med Rocco Buttiglione som partileder. Politisk sett aner man en radikalisering av forholdet til PCI, men også PPI har en venstre- og høyreside. Ut av DC kommer også CCD (Centro Cristiano Democratico) ledet av Pier Ferdinando Casini og Clemente Mastella, og CS (Movimento Cristiano Sociali). Ikke lenge etter splittes PPI i det Buttiglione og høyrefløyen danner CDU (Cristiani Democratici Uniti).

 

Partito Comunista Italiano

Partito Comunista d`Italia ble dannet i Livorno 21 januar 1921 da Amedeo Bordiga og Antonio Gramsci med sine tilhengere forlot sosialistpartiet. Lenin var det store forbildet. Under fascismen ble lederne fengslet og forfulgte. Etter krigen (1943) byttet partiet navn til Partito Comunista Italiano, og partiet hadde stor suksess, godt hjulpet av motstandsbevegelsen tilknyttet kommunistene, hos velgerne. Lederen Palmiro Togliatti ga sitt ja til at partiet skulle delta i Badoglio-regjeringen etter et berømt møte i Salerno ("svolta di Salerno"). Dette var første skritt i partiets vei mot å bli tatt på alvor som en demokratisk kraft og politisk alliert. Togliatti måtte likevel holde en hårfin balansegang mellom de kommunistiske revolusjonære idealene og den praktiske rollen som regjeringsparti og deltaker i grunnlovsarbeidet. I 1947 ble sosialistene og kommunistene kastet ut av regjeringen til DC, og det ble starten på deres to parallelle løp. Sosialistene tok etter en stund mer moderate holdninger, og ble på nytt regjeringspartner med DC på `60-tallet. PCI ble på sin side den store trusselen som de andre politiske kreftene ville holde i sjakk. I de neste 30 årene skulle partiet være opposisjonsparti, men uten reelle muligheter til å komme i regjeringsposisjon. Dette til tross for at partiet var det nest største i Italia, med millioner av medlemmer på det meste.
Etter hendelsene i Ungarn i 1956 besluttet Togliatti å innlede en italiensk kommunisme ("via italiana al socialismo"), uten å eksplisitt kritisere den sovjetiske maktbruken. Etter Togliattis død på midten av `60-tallet var dette bare en av stridstemaene mellom lederne for strømningene Amendola og Ingrao. Et skritt nærmere makten tok partiet under partileder Enrico Berlinguer, som i 1972 av frykt for statskupp a la Chile, inviterte til et kompromiss med kristeligdemokratene ("compromesso storico"). I praksis betydde det at kommunistene ga sin støtte til regjeringen i parlamentet, uten å selv formelt få embeter og posisjoner. Da forholdet til Sovjet ble enda kaldere, innledet Berlinguer linjen han kalte eurokommunisme, men uten støtte fra andre europeiske partier gikk dette i vasken.
Partiets støtte i befolkningen hadde sakte gått nedover på `80-tallet, og ved murens fall ble det klart at partiet trengte nytenkning. Lederen Achille Occhetto annonserte 12 november 1989 drastiske endringer ("svolta della Bolognina"), nemlig dannelsen av et nytt parti for venstresiden. Debatten raste frem til 1991, hvor PCI ble offisielt oppløst 3 februar, og det nye partiet Partito Democratico di Sinistra ble dannet. Motstanderne dannet Rifondazione Comunista.

 

Partito Socialista Italiano (pluss PSDI og PSLI)

14 august 1892 ble sosialistpartiet dannet i Genova ut av flere marxistiske bevegelser under navnet Partito dei Lavoratori Italiani. Bare to år senere ble partiet oppløst av myndighetene (Crispi). Partiet var nøytralt når det gjaldt Italias deltakelse i 1. verdenskrig, men det var stor strid innad i partiet om dette spørsmålet. Likeså var der uenighet om Libya som koloni, hvor blant annet Mussolini ønsket en aktiv politikk. I 1921 mistet partiet en fløy til det nye kommunistpartiet, samtidig som man kastet ut en reformistisk gruppe i 1922. Ved fascistenes ankomst til makten ble sosialistpartiet oppløst og forbudt. Det gjenoppsto derimot i 1943 under navnet Partito Socialista di Unità Proletaria, med Pietro Nenni som partileder. Giuseppe Saragat var representant for partiets høyreside, og var imot samarbeidet med kommunistene rett etter frigjøringen av Sør-Italia. I 1947 tok man sitt gamle navn tilbake, men Saragat tok med seg sine menn og dannet Partito Socialista dei Lavoratori Italiani. De var imot PSIs samarbeid med PCI. I 1949 tok nok en av partiets høyresider avskjed da Romita dannet Partito Socialista Unitario. Sistnevnte slo seg sammen med PSLI i 1952 og ble Partito Socialista Democratico Italiano (PSDI).
I 1957 vedtok PSI en mer moderat linje, som betydde at man byttet ut kommunistene med DC som politisk partner. Partiet gikk inn i samlingsregjeringen til DC i 1963. Denne gangen var det partiets venstreside som mislikte utviklingen, gikk ut og dannet Partito Socialista Italiano di Unità Proletaria i 1964. Etter to år med samarbeid med nettopp PSI, brøt de ut. Senere dannet de Partito Socialista Unitario i 1969 (senere Partito Socialista Democratico Italiano). PSI hadde sine gode og vonde dager med samarbeid med DC, og partienes forhold var lunkne da Bettino Craxi ble partileder i 1976. Et nytt symbol og en avstandstaken fra marxismen skulle peke mot en utvikling i retning av liberal sosialisme. I 1980 startet "pentapartito", hvor PSI var med i koalisjonsregjeringen til DC med flere andre mindre partier. I 1983 blir Craxi statsminister. Han forsøkte å møte utfordringene som fulgte av murens fall med å foreslå samarbeid med de andre sosialistiske partiene. Det var derimot ikke mye han rakk å gjøre før han selv og partiet ble involvert i korrupsjonsskandalen Tangentopoli på begynnelsen av `90-tallet. Craxi gikk av som partileder i 1993, og innad i partiet startet en maktkamp mellom personer og strømninger. Den nye lederen Del Turco havnet i strid med Craxis tilhengere, og partiet mistet nok en gang medlemmer til nydannede sosialistpartier.

 

Movimento Sociale Italiano

MSI ble formelt dannet 26 desember 1946 av tilhengerne av Salò-republikken (Repubblica Sociale Italiana) som Giorgio Almirante og Pino Romualdi. Partiet fikk bare 2% ved valget i 1948, men vokste i Sør-Italia etter at konkurrenten Uomo qualunque ga seg. Partiet slet lenge med to ulike tradisjoner, som ikke bare var ideologisk, men også geografisk betingede. De såkalte socializzatori (statlig omfordeling) bodde i nord, mens det var flest tilhengere av korporativisme i sør. Partiet hadde en langsom vei til legitimering, og klarte på `50-tallet å komme seg inn i bystyrer i sør. I 1953 skiftet MSI syn på Nato, som de heretter godtok. Partiet ble også tungen på vektskålen for at DCs Tambroni-regjering kunne innsettes i 1960. Men etter uroligheter i Genova måtte partiet nok en gang se seg i rollen som kastesløs og venneløs, med lav legitimitet. Partileder Almirante henspilte på dette, og kunne presentere partiet som helt uten skyld i "regimets" feil. Han innledet et samarbeid med monarkister i 1972, og partiet tok navnet MSI-Destra Nazionale. Valget samme år ble en suksess, men et skår i gleden var Almirantes tiltale for å forsøke å gjenoppbygge fascistpartiet. På `70-tallet tok partiet også (for noen overraskende) like syn som kirken i flere saker, spesielt i familiepolitikk. På `80-tallet gikk partiet mye tilbake i valgene, og det var først på begynnelsen av `90-tallet av fornyelsen startet med Fini og Rauti som partiledere. Den formelle oppløsningen skjer 27 januar 1995, da partiet går over til Alleanza Nazionale.

 

Partito Liberale Italiano

Dannet i 1943 av Benedetto Croce, men måtte som de andre partiene gjenoppstå etter fascistregimets slutt. To av partiets representanter ble republikkens presidenter i dens første år, nemlig Enrico De Nicola og Luigi Einaudi. Partiet støttet monarkiet, og ble raskt en regjeringspartner for DC. Oppslutningen var derimot meget lav, og det var ikke mye politisk vekt partiet kunne nyte i koalisjonen. På `80-tallet deltok partiet i den heterogene alliansen ledet av DC kalt "pentapartito". Dens mål var å holde PCI utenfor regjeringskontorene. Korrupsjonsskandalen Tangentopoli ble spikeren i kista for partiet, som oppløste seg i 1994.

 

Partito Repubblicano Italiano

Partiet ble dannet i 1985 ut fra den fireårige "Patto di Fratellanza" med idealer fra Risorgimento. Partiet var med i motstandskampen og den påfølgende overgangsregjeringen. I 1946 gikk Ugo La Malfa over til PRI fra Partito d`Azione, og ved valget to år senere samarbeidet man med DC. På midten av `70-tallet begynte La Malfas misnøye med regjeringssamarbeidet å øke (spesielt i den økonomiske politikken). Kampen som fulgte resulterte i at La Malfa ble den første ikke-kristeligdemokratiske statsminister i 1979. Det varte derimot bare noen måneder. Under ledelse av Spadolini gikk partiet med i koalisjonen kalt "pentapartito". Da Spadolini ble president i senatet, ble Giorgio La Malfa (sønnen til Ugo) ny partileder i 1987. Partiet eksisterer fortsatt, men vil trolig bli del av Il Popolo delle Libertà.

 

Partito d`Azione

Er mer en bevegelse etter krigen som ga uttrykk for ulike tanker om det antifascistiske demokrati. Formelt sett ble partiet dannet i 1942, hvor man vedtok et program for institusjoner og økonomisk politikk. Det var store indre ulike syn, spesielt med hensyn til forholdet man skulle ha til venstresiden. Innen 1947 hadde medlemmene spredt seg til andre politiske krefter.

 

Uomo qualunque

Fronte dell`Uomo Qualunque ble dannet i Roma i 1944 av Guglielmo Giannini. Navnet var det samme som et ukeblad han ga ut, hvor innholdet stort sett gikk ut på at den politiske klassen hindret det lavere borgerskapet å utvikle seg etter potensialet. Staten var ikke veldig populær, og Giannini likte å kalle seg liberal. Dette ble uttrykket for misnøyen som fulgte etter krigen, hvor mange levde i vanskelige kår. I partiets program kunne man lese at både kommunismen og storkapitalen skulle forbys, skattene skulle ned, og staten skulle slutte med sitt engasjement i sivilsamfunnet. I valget til Assemblea Costituente ble partiet landets femte største, med 30 deputerte. Etter å ha høstet mye kritikk fra DC og arbeidsgiverorganisasjonen Confindustria, besluttet partiet å støtte DC i 1947. Det skulle vise seg å bli slutten, og partiets medlemmer gikk over til monarkistene og MSI.

 

Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.



Tips en venn Favoritter Utskrift Mer