Velferd
Velferdsordningene i Italia er i stor grad basert på arbeid, med lave minstesatser. Familier med små barn prioriteres med skattelettelser. Staten har også gitt spillerom til de mange frivilige organisasjonene, hvorav spesielt de religiøse har et stort nettverk for bekjempelse av fattigdom og rusmisbruk.
De første skrittene
Som i mange andre europeiske land begynte man de første velferdsordningene med å sikre arbeidere for ulykker på arbeidsplassen. Italia innførte en obligatorisk ulykkesforsikring for arbeidere i 1898. Det samme året ble Cassa Pubblica etablert for å gi tilbud om en frivillig aldersforsikring. Aldersforsikringen ble derimot obligatorisk i 1919, samtidig som man utvidet velferdstilbudet ved å gi obbligatorisk hjelp til de som var rammet av arbeidsledighet. Ordningene var dermed tett knyttet til det å ha arbeid, og under Mussolini inkluderte man arbeiderens familie ved å gi s.k. "assegni familiari" ut fra arbeidsledige familiemedlemmer.
(Artikkelen fortsetter nedenfor annonsen)
ArbeidsmodellenEtter 2. verdenskrig begynte arbeidet med å utvide velferdsordningene til hele befolkningen. Utviklingen i Italia tok en "horisontal" retning i det man begynte arbeidet med å dekke de hullene av grupper som manglet beskyttelse. Som velferdsmodell valgte man å følge Bismarcks arbeidsmodell, som ga ulike bidrag til ulike yrkesgrupper ut fra innbetalte poliser. Forskjellene innad i landet kunne dermed være betydelige. Etter de store sosiale protestene på `60- og `70-tallet økte også kravene til staten. På denne tiden bedret skatteinnkrevingen seg, og den offentlige administrasjonen ble bedre i å omfordele ressursene. Nå kom også pensjonssystemet på plass, basert på at de yrkesaktive betaler for de som ikke er det. Allerede fra slutten av `50-tallet hadde man fått ordninger for jordbrukere (Coltivatori diretti i 1958), og ut over `60-årene kom håndtverkere og handelsmenn etter. På `70-tallet kom også de første løsningene som ikke baserte seg på forsikringer (ikke-assikurative), samtidig som det offentlige helsevesenet ble utbygget og åpnere. |
FaktaDet italienske velferdssystemet regnes ofte for å ha sitt opphav kategorien "middelhavssystemer", selv om det var en del særtrekk som gjør at enkelte plasserte den i en "konservativ-korporativ" modell. Ytelsene var knyttet til arbeid, og staten grep bare inn når en familie ikke hadde andre alternativer. De siste 30 årene har man sett en tilnæring av den skandinaviske modellen, med universalistiske trekk. Det er store interne forskjeller i kvaliteten av ytelsene man får. |
KrisenPå `80-tallet var grunnlaget og fundamentet som velferdsmodellen hvilte på borte. Modellen hadde forutsett stadig økonomisk vekst, og hadde nesten tatt for gitt at de som arbeidet var menn i industrien. Store endringer i arbeidslivet hadde gitt kvinner inngang og en raskt voksende tjenestesektor, og veksten raste til historiske lavmål. |
Libro Verde
Arbeidsministeren har lagt frem sin Libro Verde (grønnebok) for velferdspolitikken. Her presenteres regjeringens planer for arbeidsmarked, trygd og helse. Boken er ment som et høringsutkast, og innspillene vil resultere i en Libro Bianco. Denne "hviteboken" vil bli grunnlaget for regjeringens politikk på velferdsfeltet fremover. Hovedfokuset i regjeringens forslag er å få ned pensjonsutgiftene (som er langt høyere enn EU-gjennomsnittet, også pga måten å føre tallene i budsjettet på), liberalisere arbeidsmarkedet og "stille krav" til de ledide.Klikk her for å se liste over kildene for denne artikkelen.










